Logg til ”Ridetur i Kaukasus”
Min reiseskildring er en reise med Knut Hamsun på sin reise fra St. Petersburg til Baku i 1899 som er skildret i boka I Æventyrland utgitt i 1903. Underveis reiser han gjennom Kaukasus, et område som han blir svært betatt av. Jeg, som forteller, stanser ham sammen med hans første kone, Bergljot, og kusken Karnej når reisefølget ankommer den lille stasjonsbyen Kobi ved det Kaspiske Hav. Under den store reisen gjennomfører Hamsun nemlig en liten reise som ikke desto mindre er kanskje den mest betydningsfulle, nemlig en ridetur opp i de kaukasiske fjellene. Denne rideturen utgjør en slags kjernereise, et slags konsentrat av den større reisen. Med det mener jeg at viktige tema og motiv i den større reiseskildringen avspeiles i den mindre skildringen av rideturen. Disse kan egentlig betegnes som reiser i seg selv da de viser til ulike sider ved reisen.
I innledningen prøver jeg å slå opp en kontekst for selve idéen Kaukasus ved å referere til en mytologisk bakgrunn. Dernest kontekstualiserer jeg reisen gjennom en fiktiv samtale med biografen Jørgen Haugan som forklarer termen ”kritisk reisefragment”. Målet er å sette leseren i stand til å vurdere den litterære betydningen av reisen. Senere bryter jeg også inn i reiseskildringen for å drøfte disse litterære implikasjonene med nevnte Haugan.
Jeg vil legge vekt på Hamsuns ulike roller som reisende; antropologen, ideologen, naturromantikeren, og ikke minst pilegrimen. Alle disse rollene kan til en viss grad karakterisere og beskrive Hamsun selv, det vil si de kan i sum utgjøre et fragment av en selvbiografi. Altså kan en etablere en sammenheng mellom reiseskildringen og selvbiografien. Å reise er en strategi for å bli kjent med selv gjennom ulike instanser. Det kan være andre folkeslag, egne holdninger, eksotisk natur og en forestilling om det hellige. Hva er så det hellige? Det kan være en opplevelse, et sted eller det å kjenne seg selv. Det er kanskje det som danner essensen av å reise, at en lærer å kjenne seg selv på en ny måte.
Det antropologiske blikket
Hvordan reiser så antropologen Hamsun? Jeg vil fokusere på møtet med ”den andre”, altså kontakten med kaukasierne. Det er et paradoksalt møte siden termen ”kaukasisk” ofte betegner å være hvit av hudfarge. Hamsun møter altså også seg selv her i en forstand. Han begynner med å beskrive dem som ”vakre” som kan forbindes med idéen om den ”noble ville” (”the noble savage”). Kaukasierne utgjør slik en kontrast til den korrumperte europeer som har fjernet seg fra den opprinnelige uskyldige naturtilstanden menneskene befant seg i.
Men hvordan møter han dem fysisk? Etter at han stjal hesten, treffer han en mann som benevnes ”hyrde”. ”Hyrden” blir ikke beskrevet nærmere, men blir et fiksjonalisert objekt for Hamsuns narrative begjær. Kaukasieren blir et fantasiprodukt. Neste møte med en ”hyrde” setter i gang en annen fantasi, nemlig ”den vitenskapelige”. Han forsøker å ikle seg rollen som vitenskapsmann der undersøkelsesobjektet er den kaukasiske bolig. Vel fremme i ”hyrdens” bolig virker det som om Hamsun har et antropologisk blikk, men selve gjenstandene er nokså prosaiske og hjemlige. Blikket dreies til et ironisk blikk som samtidig latterliggjør tanken om det eksotiske eller orientalske.
Men etter hvert blir det tydelig at antropologen blir påvirket av et ideologisk blikk. Det er ikke taket som et tegn for det orientalske som fanger, men derimot kvinnene på taket. Disse blir ikke gjenstand for en antropologisk, men en ideologisk diskurs som jeg skal komme tilbake til. Når han velger å gå inn i nabohuset, referer han igjen til kontrasten mellom vitenskapen og den fiksjonaliserte trusselen fra ”hyrden”. Kontrasten blir til satire når han kommenterer de ”vitenskapelige funnene” som krever minst fire år å bearbeide.
Forsøket på handelstransaksjon føyer seg inn i rekken av hans økonomiske transaksjoner med kaukasiere og andre ”orientalere” som han møter. Stikkordet er ”forhandling” som på tilsynelatende dreier seg om penger, men som egentlig er et tegn for det før-kapitalistiske og før-industrielle samfunnet som han favoriserte fremfor det kapitalistiske. Formålet er ikke å utnytte lokalbefolkningen økonomisk, men å rekonstruere sitt eget verdensbilde i et norsk samfunn preget av rask modernisering og økonomisk vekst. Som jeg ser det kan de knyttes til egne erfaringer som omreisende kramkar i Nordland under oppveksten.
Det ideologiske blikket
Med dette blikket henviser jeg til Hamsuns kvinnesyn som kan avdekkes i hvordan kvinner beskrives og relateres til under denne reisen. Først kan vi se på forholdet til Bergljot, hans første hustru. På denne tiden var ikke ekteskapet lykkelig som man se allerede under oppholdet i Helsingfors. I boken er bemerkelsesverdig hvordan Bergljot er nærværende i kraft av sitt fravær. Hun blir sjelden nevnt og når hun blir det er det i en likegyldig tone som for eksempel ”reisefælle” eller ”reisekamerat”.
Likevel er det under besøket i den grussiske landsbyen at hans kvinnesyn kommer sterkest til uttrykk. Det innledes med hans kontrastering av ”hyrdens” kone i forhold til svigermor til konas disfavør. Det fortsettes med ambisjonen om å oppmuntre til en kaukasisk kvinnebevegelse som paradoksalt nok skal avstedkommes av hans erotiske begjær. Men diktet han skal bruke for å vekke henne, kan også henspeile på spenningene i hans eget ekteskap. En kan faktisk undre seg om hele sekvensen som omhandler oppholdet i landsbyen er innsatt i ettertid da bruddet med Bergljot var et faktum. Episoden rundt ”hyrdekona” bærer preg av å være innskutt, nærmest som en refleksjon, etter reisens slutt. På en måte kan en si at det ikke er kaukasieren som blir ”orientalisert”, men hans kone som et tegn som viser til kvinner generelt og kvinnebevegelsen spesielt.
Det naturromantiske blikket
Hamsun kan også plasseres som en naturromantiker med fokus på naturen som et uttrykk for en indre sjeletilstand. Han betegner stedet som et ”trivested” og forbinder det kaukasiske miljøet med sitt hjemlige, det vil si det hjemlige Nordland. Før selve rideturen, vandrer han rastløst omkring og merker en tiltrekning til fjellene. Han begeistres, ikke bare over selve synet, men over virkningen på ham selv der han bokstavelig talt snakker med seg selv. Dette er et eksempel på dikteren som naturromantiker, panteist og kanskje transcendentalist. Dette handler om den nære, uformidlede sammenhengen mellom natur og menneske som står i opposisjon til tanken om at mennesket står over naturen, en antroposentrisk innstilling. Hos Hamsun kan ikke naturen oversettes, forstås så å si gjennom et antropomorft perspektiv, men forblir paradoksal både utilnærmelig og nærværende.
Det religiøse blikket – pilegrimen
Underoverskriftene antyder at jeg legger stor vekt på dette aspektet av flere grunner. Først er det bruken av litterære virkemidler som antyder en religiøs problematikk. Reiseselskapet må ta inn på et ”herberge” som er en bibelsk allusjon, likevel med en ironisk undertone. Neste eksempel handler om en form for metaforisk ”offer” der hesten fungerer som offeret. Hamsun blir en observatør som reflekterer over seremoniens tilnytning til en religiøs diskurs. Diskursen foregår mellom kristendom og ”hedninger” som omfatter både det nåtidige Kaukasus og det fortidige Norge. Dette kan også oppfattes som et møte mellom kulturer som den reisende må ta stilling til.
Men selve offerritualet, hestemåltidet, blir skildret i sekulære termer. Fokus er på kaukasiernes nytelse av måltidet som blir skildret i erotiske ordelag. Det er vel og merke Hamsun som rekonstruerer dette bildet av kaukasierne. Han er ambivalent, han frastøtes og tiltrekkes av dem på samme tid. Jeg tror man må spørre seg selv om hvorfor han legger så stor vekt på denne episoden. Kan det være at opplevelsen ga grunnlag for en erotisk sublimering, en forvandling som grunnlag for en litterær opplevelse?
Det selvbiografiske blikket
De foregående punktene kan oppsummeres i et blikk på seg selv som et produkt av det antropologiske, ideologiske, naturromantiske og religiøse. De antyder også en nær sammenheng mellom reiseskildringen og selvbiografien. Jeg sier ikke da at en skjult selvbiografi ligger under reiseskildringens overflate, men at visse trekk ved Hamsun kan beskrives selv ut i fra en begrenset passasje slik som denne.
Hvordan kommer Hamsun til syne for oss? Han er en nysgjerrig observatør som oppriktig interesserer seg for andre folkeslag, deres språk og kultur. Han interesserer seg også for enkeltmennesket, altså ikke bare individet som kultureksempel eller typer. Likevel reflekterer han aktivt over sine observasjoner og prøver å innordne dem i sin egen erfaringsverden og syn på verden. Ideologen markerer en kontrast til antropologen fordi det virker som om hans refleksjoner over kvinner er mer preget av hans generelle kvinnesyn enn hvordan kaukasiske kvinner egentlig er. Hamsun er naturromantiker tvers i gjennom uansett om det er kaukasisk eller nordlandsnatur det er snakk om. Det mest slående bildet av Hamsun, etter min mening, er likevel pilegrimen som gjennomsyrer denne beretningen. Det befester inntrykket av den lille reisen som en religiøs vandring, enten nå det gjelder søken etter det hellige eller det erotiske. Kanskje kan en si at målet for reisen er å finne det hellige i seg selv i menneskehetens vugge i Kaukasus?
Det reisende subjektet
Dernest vil jeg kommentere hvordan jeg refererer til subjektet som reiser. Jeg forsøker å antyde at subjektet endrer seg, blir nærmere seg selv, så å si. Denne prosessen kommer til uttrykk i minskende formalisering av navnet etter hvert som han rir opp i fjellandskapet. På denne måten forandres subjektets identitet fra å være forfatter til Hamsun, Knut Hamsun, Knut og tilbake igjen til forfatteren. Det ligger implisitt at subjektet kommer nærmere seg selv, til Knut, når han rir oppover, og fjerner seg fra seg selv når han rir nedover.
Reiseskildringen i litteraturhistorisk perspektiv
Hvordan passer så denne skildringen inn i et historisk perspektiv når det gjelder reiseskildringer? Casey Blanton har gitt en historisk oversikt over reiselitteratur i boka Travel Writing. The Self and the World (2002). Hamsuns tekst kan relateres til perioden 1850 – 1930 som også kalles ”the heyday of travel writing”.[1] Typisk dreide det seg om et samspill mellom selvet og verden, men også mellom erfaring og følelse. Man reiste for å danne eller utdanne seg eller bare for fornøyelsens skyld. Et eksempel er Darwins reise med skipet The Beagle. Motivasjonen var vitenskapelig og dessuten optimistisk i troen på at ny kunnskap om andre land ville føre til at innbyggerne ville gjennomgå en moralsk utvikling.
Imidlertid endres bildet mot og etter århundreskriftet. Som følge av 1. verdenskrig, skiftet stemningen fra optimisme til pessimisme og man begynte å tvile på det positivistiske prosjektet. Tvilen førte etter hvert til eksilet for mange forfattere. De valgte å forlate hjemlandet, også fordi de behøvde en viss avstand for å reflektere over seg selv. Det moderne selvet som oppsto var fragmentert og søkte etter å rekonstituere seg igjen. Reiseskildrerne satte spørsmålstegn ved den moderne verdens normer og et viktig virkemiddel i så måte var ironi. Verden i seg har ikke lenger mening, men bare i lys av subjektet. Subjektet henvises til å bygge opp verden igjen, noe som kalles ”the burden of subjectivity”. Mot den andre verdenskrigen karakteriseres skildringene som politisk aggressive og bitre.
Hvordan kan en så plassere dette reisefragmentet i lys av det foregående? En kan hevde med Haugan at reisen var en form for dannelsesreise, men da i forhold til et litterært prosjekt. Motivasjonen er derimot ikke vitenskapelig og positivistisk, men ironiserer over denne som vi har sett. En kan vel neppe si at Hamsun opptrer som en moralist over kaukasiernes skikker og seder heller. På den andre siden kan man se trekk fra en modernistisk tradisjon der forfatterjeget, Hamsun, er fragmentert og søker å hele seg for å bli hel, ved å gjenoppleve barndommen i Nordland gjennom erfaringene i Kaukasus. Men kanskje det viktigste kjennetegnet på at det dreier seg om en modernistisk reiseskildring er at balansepunktet mellom subjektet og verden er kraftig forskjøvet mot subjektet slik at Kaukasus nesten blir en allegori for Hamsuns eget indre sjelelandskap.
[1] Blanton, 19
