Oppgave 3

En ridetur i Kaukasus – et kritisk reisefragment fra I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasus (1903)

 

Kaukasos var en av verdens pilarer i gresk mytologi. Der gav Prometheus ilden til menneskene, men ble straffet av Zevs som lenket ham fast til fjellet, dømt for all evighet til å bli torturert av en ørn som daglig spiste av leveren hans.

Ifølge Ovid var Kaukasus et kaldt og ugjestmildt fjell som huset den personifiserte Sult. Jason, den greske helt, seilte til vestkysten av Kaukasus på jakt etter det Gyldne Skinn og møtte der den berømte Medea.

Noen mener at Kaukasus kommer fra den mytologiske forfaren til nord-kaukasierene, Caucas. Sønn av Targamos, sønnesønn av Noahs tredje sønn, Jafet. Targamos bosatte seg her etter at Babels Tårn falt og menneskene ble delt inn etter sine ulike språk.

Året er 1899. Knud Hamsun er utbrent og tom for inspirasjon. Sultekunstneren og trubaduren er utbrent og lovsynger ikke lenger kjærligheten. Han er over sitt Kaukasus, høydepunktet, i sin diktning etter Pan og Victoria. Han er såret og behøver å heles, å bli hel. I foredrag hevder han at ånden forvitrer etter fylte 50. Senere angriper han også alderdommen og svermer for ungdommen.

 

Ekteskapet med Bergljot forvitrer også samtidig som kunstneren Hamsun forvitrer. Han er desperat om å forsvare dikteren i seg. Han har forttrengt sin bakgrunn som bondesønn, nordlending og Knud Pedersen. Han må forlate fellesskapet og finne seg selv. Han får et statsstipend på 1500 kroner. I 1898 flytter paret til Finland og i september 1899 startet de på reisen til Østen. Den varte i 1 måned.   

 

Hvorfor reise til Kaukasus? Vi lar biografen Jørgen Haugan svare:

- Han ville flykte fra den moderne sivilisasjon til en primitiv og eksotisk kultur slik som Gauguin gjorde.[1] Det var en slags dannelsesreise i likhet med reisen til Paris. Denne ble mislykket fordi han satt og skrev Pan og var mentalt tilstede i Nordland. Målet med reisen var å skrive en ”orientalsk” Pan.

 

Ekteparet Hamsun startet reisen i St. Petersburg og reiste via Moskva, Tiflis og til slutt Baku ved det Kaspiske Hav. Vi treffer reisefølget på veien fra Vladikaukas til Tiflis, akkurat når de ankommer den lille stasjonsbyen Kobi.

 

 

Herberget

Kobi nærmer seg. Kusken heter Karnej. Det mørkner mot kveld og det blir kaldt i fjellene som er 2000 meter høye. De kjører over en bro før de kommer til selve byen. Plutselig hopper Karnej ned fra plassen sin for å ta seg av hesten som nesten ikke kan gå fordi buken er oppsvulmet.

 

Reiseselskapet må derfor ta inn ”på herberge, men alle særskilte rom er optat”[2]. Men det finnes fellesrom for menn og kvinner der ektefellene blir innkvartert, hver for seg. Forfatteren og hans ”reisekamerat”[3].

 

Hvorfor omtales hun som ”reisekamerat”, Haugan?

- Til forskjell fra Pan har den reisende sin kone med her. Men hun er egentlig en hemsko for ham, egentlig er det dikteren som er på jakt. Hans bytte er litterært, en kilde til diktning. De er ikke likeverdige reisepartnere fordi det bestandig er Hamsuns ”jeg” som er sentralt.  

 

Selv om forfatteren har feber, har han likevel appetitt og spiser og drikker et godt måltid. En diskusjon oppstår mellom ham og kusken. Det dreier seg om når de skal reise videre i morgen, klokken fem, eller seks som Karnej vil. Argumentene for fem er at et tog skal nås, men kusken viser dem at den syke hesten er død. Karnej er meget ulykkelig mest på grunn av de økonomiske omkostningene som beløper seg til 100 rubler. Men forfatteren er urokkelig, står på sitt og Karnej må bøye seg.

 

Offeret

Knut Hamsun er nysgjerrig og vil ta den døde hesten nærmere i øyesyn etter middag. Han undrer seg over grunnen til at hesteliket er flyttet så langt unna folk. Kanskje det er en form for ”kaukasisk kristendom” som ligger under[4]. Han reflekterer over religionsblandingen i Kaukasus der både kristendom og islam inngår, men som også inkluderer ”hedninger” slik som ”ildtilbedere” og ”djævletilbedere”[5].

 

Hesten blir flådd. Knut Hamsun er fascinert og iakttar nøye mens magen sprettes opp, først av to menn, siden av flere som drar sine kniver: ”De synes å få den rene skjære lyst dertil, de famler med hænderne på det nakne kjøt og varmer sig derved og ler dæmpet og hidsig”.[6] Flåingen avsluttes ved at huden ”vrænges av”, men ikke før magesekken punkteres til et akkompagnement av alminnelig ”velvære”[7]. Men Karnej er avholdende selv om Knut Hamsun synes å observere ”en liten ild” i hans øyne.[8]

 

Dissekeringen stanses, ikke av Knut Hamsun, men av verten i herberget som selv ønsker deler av hesteskrotten. Først vil ikke Karnej gi bort noe som helst, men gir etter en passende bestikkelse. Lemlestelsen fullendes ved at de oppblåste tarmene kjøres vekk.

 

Knut Hamsun reflekterer. Tankene går til Håkon Adalsteinsfostres tid i norsk middelalder. Håkon var kristen og ville derfor ikke spise hestekjøtt, noe som var et krav fra trønderne på Lade som dyrket Edda-troen. Det måtte forhandles og et kompromiss ble utarbeidet. Kongen slapp å spise kjøttet, men måtte gape ”over dampen fra det kokende hestekjøttet”[9]. Ikke noen bra løsning, tenker Knut Hamsun: ”Men ingen av partene var tilfreds, melder sagaen”[10]. Men siste ord var ikke sagt. Ved et senere gilde, fortsatte forhandlingene der Håkon stod på sitt og åt bare litt hestelever. For Knut Hamsun blir Håkon ikke bare Karnejs forgjenger, men også en mennesketype: ”Ak Karnej Gregorevitsj, du har mange forgjængere og vil vel få mange efterfølgere. Slik vil det vel gå …”[11].

 

Ørkenvandringen

Knud Pedersen har til hensikt å legge seg, men har en fattig sengelektyre bestående av en gammel svensk avis. Knud Pedersen er rastløs og vandrer omkring. Han observerer og føler, både mennesker og dyr og språk som alle er fremmedartede, men likevel merkelig hjemlige: ”Jeg befinder mig forunderlig vel til mote med disse mennesker og dyr i stjærnenatten. Det er som om jeg har fundet et godt trivested også her i de fjærne”[12]. Han tilbyr en sigarett til en mann og undrer seg over kaukasiernes vakre utseende.

 

Men han blir ikke kvitt Karnej som insisterer på at de må reise klokken seks neste morgen. Hvorfor maser han slik, undrer Knud Pedersen, og konkluderer med at kusken ønsker en form for bestikkelse da han regner med at Hamsun er en pengesterk person. Knud Pedersen står på sitt og Karnej går tilsynelatende med på å møte klokken fem. Et nytt forsøk på å legge seg. Knud Pedersen tar en tur inn til fellesstuen, men går snart ut igjen. Kan ikke slutte å tenke på hesteslaktingen og lyden av mennesker.

 

 

Nattverd

En gruppe på sju menn åpenbarer seg for Knuds øyne i ferd med å innta et måltid av kokt hestekjøtt. Han blir budt til å dele måltidet, men avslår først på grunn av feberen. Mennene innvender at hestekjøtt er god medisin og han forsyner seg etter hvert. Han er skeptisk og ambivalent, kjøttet smaker godt, men virker også berusende. Han bestemmer seg for å bli sittende og observere virkningen av måltidet. Fascinert ser han på mennene: ”De var blanke av fett til øinene allesammen og kjendte sig aldeles gode og delikate skjønt en fremmed sat og så på dem. De væltet sig tykke på marken, utstøtte lyder og ænset ingen uten sig selv …”[13]

 

Pilgrimsvandring

Igjen vil Knud legge seg, men er nå feberfri. Fjellene trekker ham til seg. Dette synet får ham til å tenke på Norge og den nordlandske solnedgang. Den kaukasiske naturen trollbinder ham og blir nærmest identisk med den nordlandske: ”Bergene blir så utrolige for mig, det ser ut som om de er kommet et andet sted fra og nu er stanset ret imot mig. Som folk som har været meget alene snakket jeg formeget med mig selv, jeg krøp sammen og hutret av fryd og talte høit”[14].

 

Og Bergljot er fraværende, Haugan?

- Ja, i boken er det en spenning mellom to reiseformer. Den første dreier seg om ekteparets nesten språkløse reise der fortelleren kjeder seg. Den andre er den fantastiske som foregår bak hennes rygg der han sniker seg bort. Samtidig avviser han fellesskapets normer ved ulike normbrudd der han ikler seg ulike roller slik som i Sult.

 

Hvorfor forbinder han Kaukasus med Nordland?

- Den geografiske reisen blir en slags drømmereise for ham slik tittelen antyder. Reisen går til Nordland slik han opplevde det som barn. Opplevelser på reisen sammenlignes med barndomsopplevelser. Bøndene i Kaukasus sammenlignes for eksempel med de nordlandske i sin tro på skjebnen.

 

Han begynte jo etter hvert å skrive romaner fra hjemtraktene?

- Han fikk nok hjemlengsel etter denne reisen. Det var gått over 20 år siden han var hjemme sist. Bildene av Kaukasus kommer av hans fortrengte fortid.

 

Med ett får Knud øye på to hester, tar den ene og bestemmer seg for å ri opp i fjellene. Underveis møter han en mann som kommer motsatt vei. Knud legger merke til klærne. Er det en hyrde, tro? Etter at mannen har passert, fantaserer Knud. Tenk om hyrden ville drepe meg? Hva ville jeg ha gjort? Dette ville ha blitt en kamp på liv og død, men jeg ville ha fått overtaket. Like før han skulle dø, skulle jeg ha latt ham få angre sine synder. Før jeg drepte ham.

 

Knud bestemmer seg for å snu og ri nedover igjen til stasjonsbyen. Plutselig får han se en liten grussisk landsby. Han treffer en annen hyrde, hilser, først på russisk, men med lite hell. Så på arabisk som blir besvart med ”Va aleikum sala-am.[15] Knud byr igjen på sigaretter som hyrden tar i mot. Kanskje jeg skulle foreta en vitenskapelig undersøkelse, tenker Knud. Undersøkelsen skal dreie seg om hyrdens bolig. Men språket er et problem. Knud prøver russisk, hjelper ikke, og han slår like godt om til norsk som han kan bedre.

 

Huset er egenartet da det er gravd inn i fjellet uten noen dør. Bare et dørhull. På taket ser han to kvinner som observerer ham: ”Haremet, tænker jeg, fårehyrdens harem”[16]. Hyrden selv vil gjerne avslutte besøket, men blir bestukket med en sigarett og slipper gjesten inn. Knud betrakter interiøret, en petroleumslampe, et ildsted og tilfeldige kopper og kar utover gulvet før han kommenterer: ”.., det er så vidt jeg kan skjønne hverken rococo eller Louis XVI jeg står overfor, jeg savner en stræng stil, og brandvagten hjemme i Kristiania stiger frem for mit blikk i al sin omskrevne herlighet”.[17]

 

Med ett får han øye på en gammel inntørket kone som viser seg å være hyrdens mor. Hun vil vite hva som foregår noe som sønnen etter beste evne prøver å forklare. Er det ikke slik at kaukasiere har større respekt for sine mødre enn sine koner, undrer han?

 

 

 

 

 

Frelseren

 

Hyrden lager i stand et måltid av saueribbe som fortæres av alle tre. Etterpå vil Knud gjerne gjenoppta sine ”arkitektoniske” undersøkelser av taket, men er mer opptatt av kvinnene på taket. Igjen utløses hans fantasier der den ene blir et objekt for hans erotiske lyst som han ønsker å dokumentere i sin dagbok. Men hvorfor stoppe der? Hva om hennes frigjøring fra hyrden kunne være grunnlag for en fremtidig kaukasisk kvinnebevegelse? Han kan jo bruke sine litterære kvaliteter for å vekke henne! Han kunne jo skrive et dikt som dette:

 

            ”Se, kjærlighet begynder som en livets opstandelse,

            blir derpå en velsignelse og siden en forbandelse,

            for allersist å ende som forbandelsens velsignelse

            – ifald jeg blir forståt når jeg bruker denne lignelse.”[18]

 

Han skisserer en forførelsesstrategi der hun etter å ha blitt bevisstgjort skal møte ham i hemmelighet. Fantasiene eskalerer. Hun kommer til å avvise ham da han ikke kan måle seg med hennes hyrdemanns maskulinitet hva angår våpen og klesdrakt. Han vil svare med å sverte hyrden for hans usiviliserte utseende samtidig som han kommer til å demonstrere sine fantastiske perlemorsknapper og ikke minst sitt bukseselebeslag. Det kommer selvsagt til å ende med seier og hennes oppvåkning samtidig som hun lover å starte denne kvinnebevegelsen. Kanskje kan diktet bli landets nye nasjonalsang?

 

Han kommer til å fundere over hyrdens reaksjon. Kan han ta hevn og kanskje drepe Knud? Selv å by på en sigarett hjelper ikke nå for å stille uroen. Hyrden er for rolig, kanskje er han en snikmorder?

 

Knud går til hesten, men blir stoppet av hyrden som vil ha ham med til et nabohus. En felle? Men Knud later som ingenting. Hva er nytten av vitenskapen satt opp mot denne dødelige trusselen? Kanskje både kone og mann har intrigert bak hans rygg? Men Knud velger vitenskapsmannens smale vei og følger hyrden inn i nabohuset.

 

Like før Knud skal kaste seg over sine banemann, får han øye på to bjørnunger. Overfallet viser seg å være et forsøk på en handel med bjørnene som varen. Det forhandles over en lav sko, men Knud går ikke med på hyrdens ublu bjørnepriser.

 

Den fortapte sønn

Med dette anser Knud Pedersen den vitenskapelige misjonen for fullendt med anselige resultater selv om det kommer til å kreve minst fire års bearbeidelse. Hyrden takkes både gjennom hånden og skillingen. Knut Hamsun setter seg på hesten og rir nedover mot stasjonen. Det er ikke lenge til det gryr av dag og plutselig slår en tanke ned i ham. Hvordan kommer det til å gå med meg som hestetyv? Men han sniker seg rundt og binder hesten fast til kjerren igjen uten å bli oppdaget.

 

Nede ved stasjonen går folk og roper og leter etter ham. Han støter på en musiker som sitter og spiller. Hvorfor sitter han her nå, tenker forfatteren, halv fem på morgenen? Er han gal?

 

Men forfatteren vil videre og roper på Karnej. Klokken er snart fem og Karnej lover å gjøre seg ferdig. Men han holder ikke det han lover og dukker først opp halv sju. Da har allerede forfatteren og hans ”reisekamerat” spist frokost og gjort seg klar til avreise.

 

 

 

For meg synes det som om pilegrimen, den religiøse reisende, er et sentralt motiv i boken, Haugan?

- En kan si at det finnes to eventyrland, Kaukasus og Nordland. Etter denne reisen, parkerer han Bergljot i Kristiania og reiser alene til Nordland, en ny pilegrimsvandring. Igjen bruker han reisen, ikke først og fremst for å bli kjent med familien, men for å skrive. Faktisk bor han ikke hos familien, men i en gamme der han sitter og skriver. Han ”orientaliserer” faktisk sine egne, altså nordlendinger, som i et brev han skrev til Erik Frydenlund: ”Nej, du kan tro, her i Nordland er rart Folk! De tror den Dag i dag paa en 6te Mosebog, og de lægger de besynderligste Meninger i Fuldmaane, Nymaane og ’Kvartelskifter’.[19] 

 

 

[1] Haugan, 163

[2] Hamsun, 202

[3] Ibid.

[4] Opcit.

[5] Ibid.

[6] Opcit.

[7] Ibid.

[8] Ibid.

[9] 205

[10] 205

[11] 205

[12] 206

[13] 207

[14] 208

[15] 210

[16] 211

[17] 211

[18] 213

[19] Haugan, 165

---

Denne siden har følgende undersider.

• Logg til oppgave 3