Skriv en biografisk tekst om en historisk eller nålevende person. Gjør bruk av veksling i tidsbruk (nåtid/fortid) og vær bevisst hvordan du turnerer forholdet mellom fiksjon og fakta.
Jeg har valgt å skrive en biografisk tekst om en nålevende person, nemlig han som blir kalt for ”America’s Literary Bogeyman”, Stephen King. Hvorfor? Jeg har ikke alltid vært en ”fan” og har betraktet ham som en litterær spekulant og en forfatter som ikke kunne betraktes som ”seriøs”. Men da hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye over dette begrepet, ”seriøs forfatter”. Seriøs i forhold til hva? Kanskje ikke i forhold til litterære smaksdommere som for eksempel litteraturprofessoren Harold Bloom som gikk ut og kritiserte avgjørelsen om å tildele prisen National Book Award for 2003 til King. For Bloom innebar dette et eksempel på samtidens litterære forflatning. At noen sammenlignet King med Edgar Allan Poe syntes ikke Bloom om i det hele tatt. Karakteristikker som simpel, vulgær og forutsigbar er også blitt brukt om King. Til dette kommer også at filmatiseringer av bøkene ikke alltid har vært like vellykket.
Men kanskje vi kan se på seriøsiteten i et annet perspektiv? Den første boka som jeg leste i sin helhet av King var nettopp den som jeg drøfter i teksten min. I Om Skriving prøver King å både fortelle om sitt eget liv, men spesielt om sitt skrivende liv. Og det er fordi han er en person som tar både seg selv og sin skriving seriøst. Boka er ikke bare en livsskildring, men også et forsvar, altså en apologi for at det han har brukt så mange år på har en verdi.
Grunnen til at jeg har valgt denne boka og nettopp dette livet, betyr også at jeg tror at begge har en viss verdi. Etter å ha lest den fortsatte jeg å lese andre fiksjoner og sakprosa av King. Men i og med at jeg hadde en viss metaforståelse både biografisk og litterært, kunne jeg gjenkjenne biografiske trekk og litterære motiver i bøkene. Etter hvert fant jeg også fram til sekundærlitteratur som analyserte bøker av denne tilsynelatende overfladiske forfatteren.
Det er ikke enkelt å skrive en biografisk tekst om en person som selv skriver en biografisk tekst. Her blir tidsbruken sentral. På den ene siden skriver jeg om hans barndom og oppvekst sett gjennom hans øyne i preteritum. På den andre siden skriver jeg også om den King som skriver her og nå om sitt liv i presens. Men her er det mitt perspektiv som gjelder. Jeg må altså forholde meg til både de biografiske begivenhetene og til hvordan King velger å fortelle dem.
Dette krever en analytisk og kjølig fortellerstemme. Min oppgave er å vurdere hvorfor og hvordan King velger å legge vekt på nettopp disse begivenhetene og hendelsene.
Men det trengs også en annen stemme. En som ikke først og fremst analyserer, men som reflekterer. Den analytiske stemmen undersøker de enkelte delene av teksten for så å sette dem opp mot hverandre og eventuelt finne et sentralt tema eller en ambivalens. Den reflekterende stemmen prøver heller å se helheten fremfor delene slik at et møte mellom stemmer oppstår, i dette tilfellet min egen og Kings. Den reflekterende stemmen er ikke bare i presens og kursiv, men også i et mer nærværende presens enn den analytiske stemmen. Hos den analytiske stemmen kan presens oppfattes som en formell og grammatisk kategori. Derimot kan det reflekterende presens overskride det grammatisk-formelle i mot det etisk-personlige. Når jeg analyserer gjør jeg det her og nå, men jeg prøver å gjøre det på en objektiv måte. Når jeg reflekterer, gjør jeg også det her og nå, men på en tilsiktet subjektiv måte. Med ”tilsiktet” mener jeg å skille refleksjonen fra analysens eventuelle utilsiktede subjektivitet.
Tidsbruken og fortellerstemme kan også relateres til forholdet mellom fiksjon og fakta. Når jeg beskriver og analyserer begivenheter fra Kings liv, bruker jeg både et analytisk preteritum og et historisk presens. På den ene siden beskriver jeg fakta fra livet som har gått, men når jeg analyserer faktaene i presens innfører jeg samtidig en grad av fiksjon. Fiksjonen ligger i at jeg prøver å tolke det faktiske i en større sammenheng ut i fra min tolkningshoriosont, altså mine fordommer basert på min tidligere lesning og standpunkter. Det fiktive ligger altså i selve sammenhengene jeg prøver å trekke mellom faktaene. På den andre siden er det ikke slik at de fiktive sammenhengene er utelukkende fiktive. Enhver sammenheng har et faktisk grunnlag som den må basere seg på. Nærmere bestemt vil det faktiske bestå i at sammenhengen må kunne begrunnes og på den måten ikke være fiktiv.
Når det gjelder det reflekterende presens, kan det synes som om det er fiksjonen som dominerer fordi det er en grunnleggende subjektiv stemme. Det er jo mine holdninger og følelser som går i dialog med Kings fortellerstemme. Men er slike holdninger og følelser bare for fiksjon å regne? Er det så at de kun er flyktige fantasiprodukt i likhet med drømmer og innbillinger? Er det ikke så at nettopp holdninger og følelser er relativt stabile fenomener som nettopp derfor bør kalles ”faktiske”? At nettopp våre holdninger er livsvarige fenomener? Her kan en se at det er vanskelig, om ikke umulig å skille fakta og fiksjon fra hverandre i en biografisk tekst.[1]
På denne måten vil denne biografiske teksten inneholde flere tekster. Først er det en historisk-biografisk tekst som har en lineær kronologi som ramme, nærmere bestemt fra fødselen i 1947 til gjennombruddet i 1974. Her beskrives enkelte begivenheter i Kings liv.[2] For det andre er det en litterær biografi som har en ikke-lineær kronologi som ramme. Denne består av begivenheter som han relaterer til sin litterære karriere. For det tredje er det en metabiografi som er en biografisk tekst som beskriver hvordan King skildrer sitt eget liv. Metabiografien vil både forholde seg til hans skildringer og hvordan de skildres. Som jeg ser det vil metabiografien realiseres på to måter, enten gjennom analysen eller refleksjonen. Analysen kan sees på som en objektiv kritikk av Kings biografi mens refleksjonen vil være mer subjektiv, personlig og paradoksalt nok, mer generell.
Hvorfor? Fordi når en reflekterer innebærer det en inderliggjøring ved at et ”jeg”, ikke et eksklusivt ”jeg”, men et inklusivt ”jeg” prøver å tolke og anvende teksten slik at den får en gyldighet utover meg selv slik at det omfatter det større fellesskapet. Men det kan også påvirke skillet mellom fakta og fiksjon! Mens det eksklusive jeg’et har basis i den faktiske virkeligheten, vil det inklusive jeg’et bli et fiktivt jeg som overskrider det faktiske jeg’et. Jeg vil på denne gjøre meg selv til en fiksjon, en karakter i fortellingen om meg selv. I denne fiksjonen kommuniserer jeg gjennom refleksjonen med en fiktiv fortellerstemme som tilhører Stephen King.
I tillegg kommer flere tekstnivå. Den fjerde teksten har også en ikke-lineær biografi som en kan si har punktet eller den avgjørende episoden som ramme. Jeg tenker her på ulykken i 1999 som skildres ganske detaljert av King. Skildringen er på en måte frakoblet den første lineære skildringen av oppveksten, men er likevel relatert til den. I min tekst har jeg prøvde å fremstille den som en slags mikrobiografi som i fortettet form forteller historien om Kings liv. Det er for eksempel hans vandring på ”livets vei” fra det trygge sommerhuset til ulykken rammer ham som en av mange tidligere i livet. Selve ulykken medfører en krise i likhet med tidligere kriser, men som også blir en mulighet til personlig og litterær fornyelse. Krisen vendes altså til seier, men gjennom mye smerte og lidelse.
Den femte teksten er kanskje den mest gåtefulle, men kanskje også den viktigste, nemlig den patografiske skildringen av livet. Beskrivelsene av ulykker, uhell, sykdommer, rus og ikke minst den siste ulykken er påfallende og bemerkelsesverdig. I forfatterskapet kan en også finne mange forekomster av disse motivene, men da helst transformert og sublimert til monstre, enten i form av overnaturlige vesener eller i menneskelig form. Motivet bak motivene er nok ikke bare at King fabrikkerer monstre som en del av sin rusavhengighet. Det er vel heller at disse motivene er særs gangbare for litterær bruk som egentlig er frykten for døden eller frykten for å ikke være til.
I teksten har jeg valgt å bruke noter selv om det dreier seg om et essay og ikke en artikkel. Det er flere grunner til dette. En er å vise til kilder som oppslag i Wikipedia og sekundærlitteratur om Kings bøker. En annen er å la den analyserende stemmen slippe mer til enn rammene tillater. Det kan være for å antyde en sammenheng eller en ambivalens. En tredje er å bruke en reflekterende stemme som kommer til utrykk notene 6, 9 og 15. Notene her får karakter av å være kommentarer av essayistisk eller ironisk karakter.
Til slutt vil jeg ta for meg sjangervalget som er essay. I hvilken grad er dette et essay etter Haas´ definisjon?[3] Det første topos er ”spaserturen” med omveier og avstikkere. Biografien kan sees på som en tur på livets landevei der man nå og da stopper opp og går noen sideveier slik som i teksten her. Den dialogiske strukturen kan en finne i de ulike stemmene i teksten. Prosessualiteten, kan også relateres til det dialogiske. Teksten har en åpen form fordi den handler om livsfragmenter og blir da i seg selv fragmentarisk. Det dialektiske synet, kan sees som en sans for kontraster og paradokser. Den subjektive tilnærmingen kommer til utrykk i mine klare fortellerstemmer. Variasjon kan en se i stemmebruken. Det usystematiske kan sees på som en uvilje mot en ren kronologisk biografi. Skepsis kan en finne i både analysen og refleksjonen rundt Kings tekst. Dette er også en form for frihet og lek. Den kritiske funksjonen er nevnt. Men det viktigste av Haas´ kriterier er vel kanskje det siste, å forme det som allerede er formet. En annen måte å si det på er å besitte et metaperspektiv der jeg former en tekst av en biografisk tekst som King allerede har formet.
[1] Dette kan være et argument for å tolke biografiske tekster som både skjønnlitteratur og sakprosa.
[2] Kronologien kan her sies å være ganske selektiv.
[3] Haas, G. (1982): ”Essayets særmerke og topoi”. I: O. Dysthe og A. Samara (red.): Forskningsveiledning på master- og doktorgradsnivå. Oslo: Abstrakt forlag
