Oppgave 2

Gjennombrudd og sammenbrudd med Stephen King. Et biografisk essay.

 

Honesty’s the best policy.

- Miguel de Cervantes

 

Liars prosper

- Anonymous

 

De innledende sitatene i boka On Writing viser ambivalensen ved biografien.[1] Det er mulig at ærlighet varer lengst, men kanskje løgnerne ler sist. Eller kanskje det vises til skillet mellom fakta og fiksjon? Sakprosaisten skriver sin tekst med sikte på det sanne, mens den navnløse løgneren dikter sine fantasier. Men er det et korrekt sitat av Cervantes? Og er det anonyme sitatet fra King selv? 

 

Dette er en tekst om Stephen King etter boka nevnt ovenfor. Den har tre deler. Det er hans selvbiografi, en del om skrivehåndverket og til slutt et etterord om en ulykke som han ble utsatt for i 1999. Jeg vil ta utgangspunkt i den første delen som han kaller C.V., samt den siste som grunnlag for min biografiske tekst.

 

Han går rett på sak når han problematiserer denne sjangeren. I sin omtale av memoarene til Mary Karr, skriver han:[2]

 

”I was stunned by Mary Karr’s memoir, The Liar’s Club. Not just by its ferocity, its beauty, and by her delightful grasp of the vernacular, but by its totality - she is a woman who remembers everything about her early years” (3)

 

Men en ting er hva vi faktisk husker fra barndommen, en annen ting er hvordan vi forteller det. Jeg kan for så vidt huske mange detaljer, men synes det er vanskelig å skildre dem sammenhengende. Kanskje er det her fiksjonen kommer inn som et lim mellom tilsynelatende løsrevne detaljer?

 

Han beretter så om sin oppvekst som barn av en enslig mor som flyttet mye rundt, der han muligens ble satt bort hos slektninger på grunn av dårlig råd, og en mor som kanskje i den perioden lette etter faren som forlot dem da Stephen var to år:

 

”Mine is a fogged-out landscape from which occasional memories appear like isolated trees … the kind that look as if they might like to grab and eat you” (ibid.)

 

Dermed får vi et inntrykk av barndommen. Det er bruddstykker som han minnes og disse bruddstykkene er kanskje heller ikke å stole på. Samtidig er ikke metaforene tilfeldig valgt da de peker fram til de gotiske landskapene i hans senere produksjon.

 

Han er forresten ikke enig med meg at dette er en selvbiografi, men en C.V. Det er historien om hvordan en forfatter ble formet, men ikke dannet. Han tror nemlig ikke at slike mennesker kan dannes enten ved hjelp av egen viljestyrke eller omstendigheter. Det er vel heller livet i seg selv som former dem.[3] Denne prosessen beskriver han som usammenhengende (disjointed) og preget av ambisjoner, begjær, flaks og litt talent.

 

Men han liker visst ikke å bli kikket i kortene:

 

”Don’t bother trying to read between the lines, and don’t look for a through-line. There are no lines – only snapshots, most out of focus” (4)

 

Unnskyld, herr King, men du tror vel ikke jeg skal la det bli med det! Jeg bryr meg gjerne om både det som er mellom linjene og også linjene i livet. Egentlig legger du vel opp til det selv!

 

Det første minnet som han har var å være noen andre, nærmere bestemt den sterke gutten på sirkus.[4] Da var han mellom to og tre år gammel. Planen var å løfte en betongblokk, men han la ikke merke til at det var et vepsebol i blokken. En av dem likte ikke dette stuntet, stakk ham og vi vet dermed hva som hendte med foten. King beskriver smerten utførlig og detaljert:

 

”The pain was brilliant, like a poisonous inspiration. It was the worst pain I had ever suffered in my short life, but it only held the top spot for a few seconds.” (5)

 

Hvorfor husker du smertene og ikke gledene? Ønsker du kanskje å gjenoppleve dem slik du gjør i bøkene dine? Er dette egentlig en skjult dødslengsel? Er det ikke smerten som er din inspirasjon?

 

Dette var ikke den eneste episoden av samme karakter. En annen kaller jeg herved ”Barnevakten fra helvete”. Det er historien om hun som lot Stephen forspise seg på stekte egg (7 stk.) og som etterpå stengte ham inne i et kleskott da han begynte å kaste opp. Et annet minne innebar et ublidt møte med naturen. Sammen med broren Dave var Stephen ute og lekte blant noen busker da Stephen plutselig følte naturens presserende behov. Men storebror ville ikke avbryte leken for å ta lillebror hjem. Løsningen ble rådet: ”Tørk deg bak med den planten der borte?” Stephen så gjorde, men ble uforglemmelig brent bak og på lårene. Planten viste seg nemlig å være av arten gifteføy!

 

Andre minner var ikke selvopplevde. Hans mor fortalte ham om dødsfall hun hadde hørt om og selv observert. Det første var en drukningsulykke og det andre var et fall fra et tak ned på gaten. Han sier at han aldri glemte beskrivelsen av hjernemassen som fløt ut.

 

Ellers er han opptatt av sykdommer som han led av som for eksempel meslinger og ørebetennelse som førte til at mandlene ble fjernet. Leger har visst en spesiell plass i hans liv, både i barndommen og senere som jeg skal komme tilbake til. Især forsikringen: ”Dette vil ikke gjøre vondt”. Det er vel ikke mange av oss som fremdeles tror på det, er det vel?”

 

Men hvorfor blir teksten hans nærmest en patografi, en sykdomshistorie? Av to grunner, tror jeg. Den ene er betinget av dramaturgien, at interessen for ordene ble vekket da han måtte være hjemme fra skolen i senga si med tegneseriene og at dette igjen er bakgrunnen for hans senere karriere. Med den andre må vi bryte påbudet om å ikke tolke teksten. Det at han memorerer disse sykdomsopplevelsene illustrerer vel den voksne Stephens interesse for det gotiske og for døden spesielt. Tematikken i fortellingene hans danner med andre ord et filter for hans barndomserindringer. Med andre ord rekonstruerer han sitt tidlige liv som en slags gotisk dannelsesroman.[5]  

 

Den unge leseren av tegneserier ryddet etter hvert veien for den unge forfatteren. Først skrev han ved å plagiere tegneserier som han så viste sin mor. ”I bet you could do better”, var kommentaren sammen med et forståelsesfullt smil. Hun ble hans første kritiker som også gav ham små økonomiske bidrag for hans tekster.

 

Enhver som leser Kings tekster vil merke at han har en egen filmatografisk skrivemåte. Inspirasjonen kom nok både fra tegneserier, TV og film. Det er nok også grunnen til at bøkene hans har ofte, og kanskje i for stor grad, blitt overført til film- og TV-mediet. Jeg kan tenke meg at han forestiller seg scener i en tekst som scenene i en film der han er regissør. Likevel er han kritisk til TV-mediet slik det fremstår i dag. Han har et nostalgisk syn på de første TV-sendingene i svart-hvitt som muligens overlot mer til fabulering enn dagens fargesendinger.

 

Etter hvert fant han sin sjanger som ble gotisk fiksjon. Den første originale fortellingen var ikke overraskende ”I was a teen-age grave-robber”. Dette gir den voksne King anledning til å reflektere over kreativitetens kilder. Det er ingen gjemt idehaug, mener han: “Your job isn’t to find these ideas but to recognize them when they show up”. Det gjelder å stille seg selv i en slik posisjon slik at en er mottagelig for ideene. Her kan begrepet ”serendipitet” nevnes som jeg skal komme tilbake til i forbindelse med gjennombruddet.[6]

 

Han fortsatte med å systematisk sende inn sine grusomme fortellinger til magasiner og såkalte ”herreblad”. Ofte ble han refusert, men refusjonslappene tredde han inn på en spiker. Han merket seg etter hvert at avslagene forandret karakter ved å bli stadig mer positive. 

 

Han hadde også en viss interesse for journalistikken som startet med den hjemmeproduserte trykksaken, Dave’s Rag, der storebror var redaktør. Senere ble han involvert i skoleavisen, noe motstrebende, etter å ha sirkulert nok et plagiat, nå av en film, basert på Edgar Allan Poe’s The Pit and the Pendulum.[7] Men dette kjedet ham slik at han i hemmelighet utga sin egen private, satiriske avis der ulike lærere ble hengt ut. Reaksjonen lot ikke vente på seg! Under trussel om utvisning ble han ”overtalt” til å skrive sportsreferat for skoleavisen.

 

Nettopp her fikk han sin første skriveleksjon; ”Når du skriver en fortelling, forteller du deg selv fortellingen, når du skriver om, er din viktigste oppgave å fjerne alt som ikke er fortellingen”. Andre leksjon er: ”Skriv med døren lukket, skriv om med døren åpen”.

 

Livet videre artet seg som et liv preget av en arbeiderklassebakgrunn der han måtte jobbe ved siden av studiene på college og universitet. Men hvilke jobber? Det var veveri, vaskeri og på universitetsbiblioteket der han sommeren 1969 traff kona, Tabitha Spruce. Som han selv var hun litteraturinteressert, noe som forente dem både i liv og karriere.  

 

Som andre steder i boka, tar han en avstikker til skrivehåndverket. Et vanlig syn blant forfattere er at god skriving kommer spontant, ja nesten som en ”åndelig diktat”. Men, innvender han, i tillegg kommer en alminnelig ”arbeidsetikk” som sier at forfatteren må utføre et visst arbeid før man føler inspirasjonen åpenbare seg. 

 

Mens den unge mannen slet med deltidsjobber ved siden av studier, reflekterte han over den sosioøkonomiske syklusen som både hans mor hadde gjennomlevd og som han selv gjennomlevde nå. Han spør seg selv mens han skriver om det er komisk eller forferdelig. Nettopp det komiske og grusomme er en interessant ambivalens som også karakteriserer bøkene der nok tematikken er grusom, men som blir oppveid av en ironiserende komikk. Den samme dobbeltheten gjelder hans biografiske tekst.[8]

 

Kanskje dette er en maske du skjuler deg bak? Kanskje det er ditt Janusansikt? Du vil både formidle tilværelsens bestialiteter, men i det neste øyeblikket fjerner du deg fra dem ved din humoristiske ironi.

 

Men det var også noen oppturer som da han kom hjem med et sykt barn og fant en konvolutt med en sjekk pålydende 500 dollar for en fortelling han hadde sendt inn. Han har senere også sagt at hvis du kan betale strømregningen for dine skriveinntekter, kan du være fornøyd.

 

Etter hvert utdannet han seg til lærer, men uten å klare å få en fast post slik at han måtte tilbake til vaskeriet. Men barna kom til, tre stykker etter hvert, som gjorde at økonomien var heller skral. Tabitha likte å skrive poesi, men måtte heller fabrikkere historier fra virkeligheten for å tjene litt for ukeblader.[9] I tillegg måtte telefonen kobles ut. Stephen selv måtte konkurrere med erotiske tekster i Playboy.

 

Men er det ikke nettopp dette som alle gjør, også de som skriver fiksjon? Alle er dømt til å ta utgangspunkt i det vi kaller ”virkeligheten” for så å bygge våre fantasikonstruksjoner der sementen er våre drømmer.

 

Alt ble endret med utgivelsen av Carrie (1974). Ideen bak er et eksempel på begrepet ”serendipitet” selv om han selv ikke bruker betegnelsen. Det var to ideer som tilsynelatende var urelaterte som fant hverandre der to ble til en. Begge hadde bakgrunn i virkeligheten. Han jobbet tilfeldigvis med å skrubbe en jentedusj da blikket hans fanget en spesiell beholder på veggen som han ikke visste hva var. En kollega fortalte ham at den var beregnet for tamponger. Dette ga ham åpningen på en fortelling. Hva om det fantes jenter som var uvitende om menstruasjon?[10] Senere leste han en artikkel i Life som dreide seg om unge jenter og telekinese, altså evnen til å flytte objekter ved hjelp av tankekraft.

 

Han skrev så en tresiders kladd, men kastet den etterpå. Hvorfor? Først og fremst hadde han ikke følelser for handlingen. Han likte ikke protagonisten, ikke miljøet, ikke bipersonene og så var den for kort for publisering. Altså rett i papirkurven med den.

 

Det er i slike øyeblikk en forstår hvilken betydning andre mennesker kan ha for en skrivende person. Tabitha oppdaget tilfeldigvis de krøllete kladdearkene, fisket dem ut og leste dem. ”Dette må fortsettes”, innså hun. Dette ga flere lærdommer for ham. At en forfatters oppfatning av en karakter kan være like gal som leserens, og at det er ikke lurt å stoppe et arbeid som er halvgjort.

 

I skriveprosessen brukte han så kona som kilde om tenåringsjenters hemmelige liv, en verden der han var en fremmed.[11] Samtidig gjenkalte han også minner fra sine egne skoledager der spesielt to jenter var inspirasjon for Carrie. Den ene hadde en strengt religiøs mor og den andre var et mobbeoffer grunnet gamle og slitte klær. Begge fikk en trist skjebne, den ene ved selvmord, den andre av sykdom.

 

Men hva med etikken her? Har vi rett til å utnytte menneskeskjebner som råstoff for våre egne skriblerier? På den andre siden: Hvor mange slike skjebner finnes det ikke i skolen, både her i landet og ellers? Kanskje mange kjente seg igjen i protagonistens skjebne? Og glem ikke at hun tok en grusom hevn etter at hun fikk en bøtte griseblod over seg under skoleballet?[12]

 

Ganske uventet fikk han så beskjed fra forlaget om at Carrie var solgt. Men det var ikke før rettlighetene for den uinnbundne utgaven ble solgt i mai 1973 at inntektene skjøt i været til 400 000 dollar der halvparten tilfalt forfatteren.    

 

Et sentralt poeng i boken er hans karriere som rusmisbruker. Dette danner en rød tråd fra den første fylla i 1966 til midten på 80-tallet med ultimatumet fra kona: ”Slutt med piller og sprit eller kom deg for helvete ut!” Dette fulgte hun opp med å tømme ut ølbokser og pilleglass på stuegulvet foran den måpende ektemannen. Han uttrykker ikke det direkte, men lar det skinne i gjennom at det ikke var en tradisjon for å snakke om problemer i familien: ”Keep yourself to yourself”, var doktrinen i hans familie. Sterkest kom nok dette til uttrykk i august 1973 da hans mor døde av brystkreft. Her innrømmer han at han var ikke edru under begravelsen etter en fuktig natt kvelden før.

 

Men kanskje trenger kreative individer å ruse seg? Svaret er klart. Han går i mot det som han kaller for det ”klassiske Hemmingway-forsvaret”: ”Jeg er en veldig følsom mann, men jeg gir ikke etter for mine følelser. Jeg vet at jeg drikker, men jeg kan håndtere det.” Kings forsvar var å skrive. Han skrev om seg selv i The Shining (Ondskapens Hotell) samt i bøker som Misery og Tommyknockers. Hovedpersonen er typisk forfatteren som sliter med skrivevegring og som typisk tyr til flaska. Tematikken i bøkene er et skrik om hjelp gjennom å skape fiktive monstre som fungerer som metaforer for hans indre konflikter.[13] Til slutt ble han avholdsmann gjennom konas intervensjon og paradoksalt nok på grunn av en av sine fiktive karakterer, Annie Wilkes, i Misery. Kanskje ikke så rart når vi tenker på at hun hogde av foten til forfatteren Paul Sheldon da han ikke ville gå med på hennes planer om å skrive en ny bok om hennes yndlingskarakter.[14]

 

For King er dette en populærkulturell myte at kreativitet og rusmidler hører sammen. Han hevder at brøytebilsjåfører også imiterer Hemmingway når de hevder at de må drikke for å tøyle sine indre demoner. Men det er vel kanskje også slik at nettopp skrivingen utgjorde en rusopplevelse for ham fordi han aldri sluttet å skrive til tross for drikkingen og pillemisbruket.

 

Dette får ham til å reflektere over håndverket som han bedriver. Eller er det kunst? Hva er forholdet mellom kunst, håndverk og livet? For King blir den sentrale metaforen skrivebordet, altså arbeidsplassen hans. Han kastet ut det store og dyre eikebordet etter fylleperioden og satte inn et billigere og mindre pretensiøst skrivebord. Samtidig flyttet han det fra midt i rommet til hjørnet. Plasseringen får en symbolsk betydning idet livet ikke skal støtte kunsten, men kunsten skal støtte livet.

 

Kings CV består av to deler; den ene hovedsakelig fra fødsel til gjennombruddet, og den andre som er sentrert rundt en nesten fatal bilulykke, 19/6-1999. Den omtales som et ”postscript”, altså ”etterord” eller ”etterskrift”. Han befant seg på hytta og skulle gå en tur da han ble kjørt ned av en bilfører ved navn Bryan Smith.[15] I sin beskrivelse blander King fiksjonen med det dokumentariske. Smith fremstilles nesten som en fiksjonell karakter fra Kings bøker. Opplevelsen danner i en konsentrert form en slags essens av Kings liv. Vi kan kjenne igjen traumatiske barndomsopplevelser og erindringer i form av impresjonistiske glimt i og straks etter ulykken. På sykeleiet minnes han gjennombruddsboken Carrie og den første filmatiseringen med John Travolta i en av hovedrollene. I tillegg kommer patografiske elementer slik som detaljerte skildringer av skadene han pådro seg. Skildringer som så brukes i den særegne kingske poetikken. Her kan leseren sammenligne den hjelpeløse King etter ulykken og forfatteren Paul Sheldon i Misery i tilsvarende stilling etter en bilulykke. Men husk da at Misery kom ut allerede i 1987!

 

At ulykken var alvorlig er ikke den eneste grunnen til at den er omtalt her. En annen grunn er at det skjedde under skrivingen av den samme boken. Det forårsaket følgelig ikke bare en utsettelse av boken, men også en tvil om han kunne skrive mer.  Dette var ikke minst en utfordring fysisk da han vanskelig kunne sitte og skrive uten store smerter. På den andre siden forsvant inspirasjonen og ble overskygget av begjæret etter smertestillende tabletter.

 

Men skrivebegjæret var større enn rusbehovet. Selv om inspirasjonen var vanskelig å finne, kompenserte han med en sta arbeidssomhet og overbevisning. Denne grunnleggende erfaringen der han må gjenfødes på nytt som forfatter får ham til å reflektere over sitt skrivende liv. Når han nå plasserer seg ved et beskjedent skrivebord i et bakrom, tenker han tilbake på da han satt i vaskerommet i en leid husvogn og skrev Carrie. Han oppsummerer skriveprosessen etter ulykken slik:

 

“There was no sense of exhilaration, no buzz – not that day – but there was a sense of accomplishment that was almost as good. I’d gotten going, there was that much. The scariest moment is always just before you start. After that, things can only get better” (325)

 

Samtidig vil han ikke mytifisere eller mystifisere betydningen av å skrive. Det har ikke reddet livet hans, men likevel gjort det lysere og mer behagelig. Hans avsluttende bemerkning er en tillatelse til den skrivende leseren:

 

”You can, you should, and if you’re brave enough to start, you will. Writing is magic, as much the water of life as any other creative art. The water is free. So drink. Drink and be filled up”. (327) 

 

La så sitatet være en oppfordring til alle om å drikke hemningsløst…

[1] On Writing. A Memoir of the Craft. London, 2000.

[2] Se oppslag i Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Mary_Karr (21/2-2009)

[3] Spørsmålet er da om kontrasten mellom ”forming” og ”danning” er holdbar. Nøkkelen til å forstå dette ligger vel i neste setning der han setter ”forming” i relasjon til en usammenhengende prosess. Med andre ord er det snakk om forfatteren som formes gjennom ”livets skole”. Implisitt ligger det da en kritikk av den sammenhengende ”dannelsen”. Her kan vi se for oss individet som ”utdannes” eller ”danner seg selv” med det formål å oppfylle sin skjebne som forfatter. Her kan det også nevnes at King er kategorisk negativ i forhold til skrivekurs; ”Creative writing cannot be taught”, sier han i et intervju med Mark Lawson på YouTube. Følgelig kan del 2 i boka, om skrivehåndverket, bli et stort paradoks.

[4] Dette kan lede tankene i mot spørsmål om forfatterens doble identitet i forhold til forfatterskapet. Når det gjelder King har han skrevet de fleste bøkene under eget navn, men også under psevdonymet Richard Backman. Senere har han uttalt at bøkene skrevet under psevdonymet var dystrere enn de som kom ut under eget navn. Dette har han også tematisert i boken The Dark Half som kom ut etter at psevdonymet ble avslørt. Her beslutter en forfatter å symbolsk gravlegge sitt psevdonym fordi han ikke ville skrive flere av de mørke og kyniske bøkene utgitt av sin dobbeltgjenger, George Stark. Begravelsen blir faktisk arrangert med en tom kiste i påsyn av fotograf, journalist og folk fra forlaget. Så er det at King overrasker leseren der graven neste dag er åpnet og det er fotavtrykk som går fra det åpne hullet. Det er altså dobbeltgjengeren George Star som har materialisert seg og han søker hevn over alle som bidro til begravelsen inkludert den faktiske forfatteren.

Her kan det henvises til en fascinerende studie av boken i et freudiansk perspektiv av Anne Marie Brandt, se Bibsys, http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=010124101&kid=biblio. 

[5] Dermed lar jeg King enda en gang motsi seg selv fordi han anser at livet ”formet” og ikke ”dannet” ham.

[6] Det kan også refereres til ”The Secret” der kreativiteten oppstår først ved å be om noe, som så skal påvirke ”universet” rundt oss, som til slutt vil oppfylle våre ønsker. La oss alle be!

[7] King regner også Poe som en av sine inspiratorer.

[8] Nettopp dette kan også være et problem med filmatiseringene av bøkene som vanligvis ikke uttrykker denne ambivalensen som bøkene rommer.

[9] Dette kan nok være fristende for mange skribenter å fabrikkere såkalte ”historier fra virkeligheten” i ukebladene.

[10] Dette kan også beskrives som Kings hemmelige ”formel” som kort sagt er ”What if?” (”Hva hvis?”). Han introduserer først en situasjon (”What”) som antyder en realistisk intrige. Leseren blir forført til å godta situasjon og intrige. Så angripes leseren ”bakfra” ved et ”If” der et ”super-realistisk element innføres. Realismen oppheves for eksempel ved at et psevdonym blir levende som i ”The Dark Half” eller at et mobbeoffer får telekinetiske evner som i ”Carrie”. Et forslag om ”merkelapp” på Kings bøker kan eventuelt være ”super-realisme” eller ”gotisk realisme”.  

[11] Dette understreker betydningen av ”research”, både når det gjelder sakprosa og skjønnlitteratur. I skjønnlitteratur det spesielt viktig at leseren identifiserer seg med setting og situasjon for siden å kunne følge intrigen.

[12] Nettopp etikken har vært tema når det gjelder resepsjonen av Truman Capote´s In Cold Blood. Når det gjelder King, ville han ikke utgi nye opplag av boka Rage (1977) som beskrev en skolemassakre. Bakgrunnen var likheter mellom fiksjonen og senere faktiske massakrer.  

[13] Hanne Karin Øien har studert monstrene i The Shining i en hovedoppgave, se Bibsys http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=001211153&kid=biblio, (21/2-2009)

[14] Alexander Elgurén har analysert fortellermodaliteten i denne romanen i en hovedoppgave, se Bibsys: http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=940029391&kid=biblio (21/2-2009)

[15] King bruker bare en note i boken (s.317). Denne omtaler funnet av den døde Bryan Smith i sin husvogn i september 2000. I en uvanlig nøktern stil bemerkes: ”As of this writing, the cause of his death remains undetermined”. Men vi vet bedre, ikke sant? 

---

Denne siden har følgende undersider.

• Logg for oppgave 2