Logg for oppgave 1 i litterær sakprosa
Jeg har valgt å skrive om en historisk hendelse rettet mot et allment publikum. Sjangeren er ment å være en vitenskapelig artikkel med tilhørende krav om refleksjon og etterrettelighet. Tema er en hendelse, møtet mellom Adolf Hitler og Knut Hamsun på Berghofen, 26/6-1943. Imidlertid kommer jeg også inn på opptakten til møtet, en konferanse avholdt 23/6, samme år i Wien. Artikkelen er ment å danne et underkapittel i en bok som sammenligner tre ulike biografier om Hamsun.
Først vil jeg ta for meg problemstillingen i artikkelen som også danner problemstillingen for masteroppgaven. Spørsmålet er for det første hvilke bilder biografene Jørgen Haugan, Robert Ferguson og Ingar Sletten Kolloen gir av sitt objekt. For det andre dreier det seg om bakgrunnen for disse ulike bildene.
Det første spørsmålet dreier seg om det biografiske fokuset hos biografen. Møtet er dokumentert som gjennom stenografenes notater under møtet, intervjuer og andre kilder, men det er slik at hver biograf velger ut hva han vil legge vekt på av disse. Viktigere det nok likevel at han velger sin måte å fortelle hva som ligger i kildene. Da kan det være snakk om både retoriske teknikker, men også om graden av forfatternærvær eller fortellermodalitet.
Det andre spørsmålet handler om biografens kompliserte forhold til sitt objekt som aldri kan bli nøytralt og objektivt. Jeg vil skille mellom to grunnleggende tilnærminger; en sympatisk og antipatisk. Sympatisøren vil dokumentere livet ut i fra at subjektets gode hensikter selv om utfallet kunne bli det motsatte. Han vil gjerne legge vekt på en spaltet identitet som skaper et ambivalent bilde av subjektet. Det er nyansene som biografen legger vekt på.
Den antipatiske tilnærmingen går ut i fra at subjektet ikke har gode hensikter som hefter ved det selv om resultatet skulle bli det motsatte, altså positivt. For ham er ikke identiteten fragmentert, men helhetlig slik at vi oppfordres til å se subjektet som en ikke-ambivalent, en monoman person. Biografen er her ikke interessert i nyansene, men ser subjektet i et nærmest forutinntatt perspektiv.
Samspillet mellom biograf og objekt kan bli ekstra ømtålig i tilfeller der det skildres en person med biografi, for å bruke Marianne Egelands terminologi. Med det menes en person som har hatt en betydelig rolle i den offentlige sfære. Dette dreier seg altså ikke om ulike oppfatninger av verket, det være seg litterære eller andre kunstverk. Det er egentlig personens offentlige omdømme som strengt tatt burde skilles fra hans verk. Noen ganger kan det dreie seg om en person med to liv eller biografier, en offentlig som fokuserer på hans offentlige rolle og en kunstnerisk som fokuserer på hans private rolle.
Dette kan innebære et problem for biografen som må foreta en rekke valg. Først dreier det seg om det er verk eller liv som har prioritet. Om verket blir prioritert, kan livet komme i andre rekke på den måten at en søker å forklare livet ut i fra personens verk. Om livet prioriteres, kan en tolke verket ut i fra livet.
For det andre bør biografen avklare sitt eget forhold til sitt objekt selv om ikke dette kommer eksplisitt til uttrykk i biografien. Kunstnerisk kan det handle om en analyse og vurdering av verket om verket er i fokus. Men vanskeligere blir det med personer med biografi der en politisk vurdering også spiller inn. Skal biografen vurdere personens offentlige rolle selv om han primært oppfattes som en kunstner? Og i hvilken grad skal denne vurderingen influere på helhetsoppfatningen av personen? Et annet spørsmål er om man skal foreta noen vurdering i det hele tatt? Eller er det mulig å unngå en vurdering?
Jeg antar at vurdering ikke bare er ønskelig, men også uunngåelig. Da en biografi aldri kan skildre alt i livet, må det gjøres et utvalg og dette utvalget er en form for vurdering av hva som er vesentlig og ikke vesentlig. For det andre er biografens oppgave ikke bare å beskrive et livsløp, men også å vurdere dette. Men han bør åpent legge fram sine vurderingskriterier. Dette betyr i praksis å vurdere alternativene som objektet hadde og i hvilken grad han klarte å nyttiggjøre seg sitt potensial. Det kan også bety å vurdere verket som kan virke lettere, men som også er preget av personlige sympatier eller antipatier. Her har biografen mulighet til å gi uttrykk for sitt kunst- eller litteratursyn.
Å avlese biografens forhold til objektet gjennom kildeutvalg og litteratursyn kan være vanskelig da det sjelden redegjøres eksplisitt for dette. Lettere kan det derfor være å se på fortellermodaliteten. Teoretisk kan det være tvilsomt å sette likhetstegn mellom forfatter og forteller, men likevel tjenlig i dette tilfellet. Biografen har mange muligheter for å formidle sitt stoff. Han kan presentere kilder som skriftlig materiale og dialoger eller han kan tre inn i teksten og gjennom indirekte stil, referat eller kommentarer, markere sin egen stemme. Herunder hører litterære og retoriske virkemidler, særlig i den indirekte, frie stilen og i kommentaren. Her opptrer han for det første som en historiker og som det andre, som forfatter. På en måte blir biografen spaltet i to i prosessen der han både opptrer som historiker ved sitt kildearbeid og som saklitterær forfatter i vurderingen av kildene foruten i fortellingen som han så konstruerer.
Disse betraktningene blir særlig akutte i tilfellet Hamsun, selv om de også gjelder generelt for biografier, særlig der personen ansees som betydelig både i kraft av selve livet og gjennom verket. Bakgrunnen er selvsagt siste krig og hans standpunkt for Hitler og Tyskland. Dette blir samtidig en avstandtagen fra Norge, dets allierte og motstandskjemperne. I seg selv er ikke dette nødvendigvis dramatisk, hadde ikke mannen vært Norges mest betydelige forfatter i forrige århundre. Paradokset er enkelt fortalt; hvordan kunne vår litterære fører bli til en politisk landsforræder? Det er denne gordiske knuten som enhver biograf må ta stilling som vil gi en dekkende beskrivelse av Hamsuns liv: Var han nazist og anti-semitt, i liv og diktning? Enkelt sagt har biografene to valg; å unngå å hogge av knuten og dermed unngå spørsmålet eller å hogge den av og besvare spørsmålet.
Når det gjelder meg selv, ser jeg for meg en tredje posisjon, at spørsmålet bør besvares, men ikke nødvendigvis at det kan besvares. Jeg godtar for eksempel ikke Fergusons posisjon som er den første der han unnviker å svare. Men jeg godtar heller ikke Haugans posisjon der han utvetydig og fordomsfullt besvarer spørsmålet med et rungende ”ja, det var han, både i liv og diktning”. Når det gjelder Kolloen, er han mer snedig. Han stiller opp sju kriterier for å avgjøre om Hamsun var nazist der han finner at for seks av de sju er det riktig. Derimot unnlater å teste det siste kriteriet, om Hamsun var anti-semitt. Apologeten Kolloen anfører grunner som at Hamsun personlig hjalp jøder, at han også gikk i forbønn for motstandsfolk og sist, men ikke minst, at han talte Hitler ”midt i mot” under det omtalte møtet. Kolloen plasserer seg tilsynelatende i en nøytral posisjon mellom Fergusons sympatiserende perspektiv og Haugans antipati, men frikjenner likevel Hamsun for det vesentlige i hans nazisme; antisemittismen.
Det perspektiv som biografene mangler er å anerkjenne Hamsuns politiske syn som et trekk som kan karakterisere både samtiden og nåtidens syn på samtiden. Politisk betyr dette at dikteren representerer både andre intellektuelle som Rolf Jacobsen og andre som på ulike måter støttet Nasjonal Samling og Hitler-Tyskland. I forhold til vår tid kan det bety at vi bør anerkjenne de standpunkt som disse inntok og ikke bare legitimere kreftene som støttet de allierte land. Litterært bør vi heller ikke være blinde for politiske standpunkt der jeg er enig med Haugan at det er en sammenheng mellom Hamsuns kunstsyn og hans politiske syn.
Hvorfor skulle det ikke være det? For eksempel løfter han frem ”unntaksmennesket” eller ”overmennesket” i begge tilfeller slik han også gjør med seg selv i Paa Gjengrodde Stier på en finurlig måte. Dette kan også oppfattes som en form for humanisme om en anser at alle mennesker har et potensial for å bli et slikt menneske fremfor å bli kuet av samfunnets undertrykkende gruppemekanismer. Var det ikke nettopp en slik innstilling som lå bak det tilsynelatende håpløse forsøket på å få Hitler til å avsette Terboven? I forlengelsen, er kanskje kunstneren dypest sett et konservativt individ som mistror samfunnets krav om konformitet? Det er kanskje slik også at kunstneren i egentlig forstand blir seg selv i en konflikt med samfunnet som en nødvendig prosess.
Med det perspektivet for øye blir Hamsuns liv forbilledlig og eksemplarisk for kunstneren som konsekvent realiserer seg selv både gjennom diktning og liv. Mens andre kunstnere som Rolf Jacobsen la bånd på seg gjennom å hemmeligholde sitt politiske syn, valgte Hamsun å uttrykke seg uten forbehold både litterært og politisk. Spørsmålet er hvordan ettertiden skal vurdere hans ettermæle. Er det slik at vi som lesere og samfunnet gjenkjenner oss selv i dikteren og hans synspunkt slik at vårt syn på ham egentlig reflekterer vår selvoppfatning og tendenser i oss selv?
Denne selvoppfatningen eller selvbildet om man vil kan man kalle for dikotomisk der verden kun betraktes fra to antagonistiske perspektiv. Anvendt på kunsten kan det oversettes slik, på den ene siden har vi kunstneren som kunstner-for-seg-selv som ikke oppfatter seg som et politisk individ. Ham kan samfunnet tolerere selv om hans kunst ikke nødvendigvis verdsettes så høyt. Problemet oppstår når kunstneren blir kunstner-i-verden som medfører en aktiv deltakelse i det politiske samfunnet. Dermed kan han oppfattes som en trussel for samfunnsordenen om han ikke følger de dominerende normene og meningene.
Problemet er reelt særlig nå i jubileumsåret for hans fødsel i 1859. Det har litt bemerket i media at markeringen synes å bli mindre og mer fragmentert enn tilfellet var med Wergeland i fjor. Hamsun blir markert på fire steder med fire verker, Sult i Oslo, Markens Grøde i Lom, Landstrykere i Hamarøy og i Grimstad med Paa Gjengrodde Stier. Igjen blir dikteren tilsynelatende fragmentert der verkene og stedene og ikke det hele mennesket kommer i fokus. Hvis en skulle gjøre det, måtte en akkurat som de andre store skikkelsene i litteraturhistorien vurdere å legitimere kunstnermennesket Hamsun ved for eksempel å kalle opp en gate eller plass etter dikteren.
