Hamsuns tårer som politiker – Møtet med Hitler
Hvordan var Hamsun som politiker? Naiv eller beregnende? Kan vi stole på hans tårer?
I en biografi vil enkelte hendelser ansees som særlig betydningsfulle av to grunner. Den ene er av deskriptiv karakter der scenen kan betraktes som en kulminasjon av det tidligere hendelsesforløpet eller at den kan avstedkomme viktige hendelser som former livet til den biograferte. Den andre er av argumentativ karakter der hendelsen kan forklare det tidligere eller senere handlingsforløpet. Da blir også tid og sted ekstra kritisk da den gjerne skildres som et referat som gjør at leseren kan identifisere seg med den biograferte ved hjelp av replikker, handlinger og stemninger.[1]
Når det gjelder Hamsun, har jeg valgt ut denne hendelsen av begge disse grunnene. Det dreier det seg om et møte mellom dikteren og politikeren, 26.juni 1943. Temaet skulle være den norske sjøfartens stilling under okkupasjonen, men ble primært Norges stilling under Terboven som Hamsun hatet. Møtet ble en kulminasjon av tidligere frustrasjoner over rikskommisærens styresett som ble en anledning til å ta dette opp med hans forlover, Adolf Hitler. I forhold til møtets ettervirkninger ser det ut som om det ikke fikk særlig effekt, i hvert fall ikke i forhold til Terbovens stilling i Norge, heller ikke i avgjørende grad for Hamsuns sympatier for Hitler.[2]
Likevel kan møtet tjene som et grunnlag for den argumenterende biografen der hensikten kan være tofoldig. På den ene siden kan den bevisste planleggingen av møtet medvirke til å befeste Hamsun som nazist og Hitler-dyrker. På den andre siden kan den mislykkete utgangen på møtet virke til det motsatte, å rehabilitere dikteren ved sitt forsøk på å avsette Terboven.
Jeg har valgt å se på tre biografier som alle fokuserer på Hamsuns liv. Kriteriet er at de alle er biografier i egentlig forstand, en helhetlig beskrivelse av hele livet, men som også på en eller annen måte gjør bruk av hans forfatterskap. Imidlertid er tema her snevrere da det er dikteren som politiker som er i søkelyset.
Biografiene kan tilnærmes på to ulike måter, forholdet til objektet og fortellermodalitet. La oss si at det er to måter å nærme seg sitt objekt; apologetisk eller kritisk. Apologetikeren har et grunnleggende sympatisk forhold til objektet, selv om han heller ikke underslår de negative sidene. Kritikeren vil heller ikke underslå de positive sidene, men underslår heller ikke sin grunnleggende antipati. Dette medfører at ingen biografer kan skrive objektive biografier, men vil alltid vise en overvekt av sympati eller antipati.
Fortellermodaliteten er den språklig-formelle distansen mellom biograf og objektet. Nå vil de fleste biografier inneholde hele spekteret fra sterkt til svak mimetisk modalitet. Likevel kan en, hvis en sammenligner passasjer fra ulike beretninger om samme saksforhold, ane en overvekt av en spesifikk modalitet. En biograf kan foretrekke en presenterende stil med utstrakt bruk av skriftlige kilder og dialog. En annen kan velge å bruke en representerende stil med bruk av indirekte stil, referat og kommentarer. En tredje kan velge en middelvei, nemlig en blanding av presentasjon og representasjon som Gaasland kaller for ”blandet”, med utstrakt bruk av indirekte stil.
Utover selve møtet, vil jeg også ta for meg bakgrunnen til møtet, nemlig en kongress, 23/6-1943 der Hamsun gikk ut mot England og hyllet Hitler-Tyskland. Det var på grunnlag av denne talen at Hitler inviterte Hamsun til sin residens i Berghofen.[3]
Jørgen Haugans omtale av historiske episoder – møtet mellom Hamsun og Hitler[4]
”Diktning er ikke en Stilling, ikke et Haandverk, ikke en Utlærthet, Diktning er netop det fra det Høie som ikke gjør Mennesket til Borger.”[5]
Haugan innfører et metaperspektiv der møtet med Hitler er en signifikant episode særlig slik den utlegges i den apologetiske tradisjonen som et forsvar for dikteren. Her fantes en anledning til å fremheve formildende omstendigheter ved dikterens politiske virke.
Bakgrunnen er invitasjonen til en internasjonal pressekongress i Wien som nevnes av Hamsun i et brev fra mars 1943.[6] Kongressen var organisert av Goebbels og temaet var et forsvar for den ”europeiske” kulturen mot ”det anglosaksiske barbari og bolsjevikene”. Her holdt Hamsun en tale som var et angrep på England. Haugan siterer fra talen der Hamsun angriper den engelske folkekarakteren samtidig som han kommenterer den ugermanske påvirkningen som svekket Tyskland i årene etter den første verdenskrigen. Hitler fremstilles på den ene siden som et offer for engelsk arroganse i forbindelse med utbruddet av den andre verdenskrigen. På den andre siden er han ”en korsfarer og reformator”.[7]
Talen ble etter hvert kjent også i Hitlers kretser slik at han ble invitert til å møte Føreren selv som dikteren motvillig lot seg overtale til. Haugan fortsetter nøkternt med at NS-medlemmer som reiste sammen med Hamsun, så muligheten for påvirking av den tyske ledelsen i to saker; situasjonen for norsk skipsfart og støtte til Quislings kamp med Terboven om at dokumenter skulle frigis og en kommisjon nedsettes for å undersøke og verifisere at Nygaardsvold-regeringen ikke var nøytral før krigen. Det var altså ikke med bakgrunn i eget ønske at Hamsun ville møte Hitler, men under påskyndelse av miljøet rundt Nasjonal Samling. Altså et argument mot at møtet kom i stand på dikterens eget initiativ og således et argument mot hans forsvarere.
Haugan legger så frem et kort sammendrag av samtalen mellom Hitler og Hamsun som avsluttes med at Hitler avviser Hamsun bryskt. Biografen nevner her Hamsun manglende situasjonsfornemmelse som gjør at han nesten velter planen om å nedsette kommisjonen. Videre beklager Hamsun nordmennenes støtte til England og monarkiet som i følge Haugan betyr at:
”Hans rolle innenfor den norske litterære institusjon er nå totalt demonisert, lik en fører som har tapt sitt folk.”[8]
Fortelleren opptrer her som en kritisk kommentator. Her vurderes ikke dikteren som en mislykket politiker, men som en mislykket førerfigur på den litterære scenen. Dette er et eksempel på bruken av den litterære biografien som redskap for å syntetisere historien om livet og verket. Men Haugan går lenger ved at han overfører den politiske miseren til dikterens litterære status. Samtidig viser åpningssitatet ovenfor at Hamsun ser sin dikterrolle som en kontrast til den politiske rollen som borger. Dette synspunktet samsvarer også med biografens eget syn på dikteren.
I sin biografi synes det for det første at Haugan legger lite vekt på dette toppmøtet med knappe fire sider der selve møtereferatet teller kun en side. En kan legge merke til at før referatet bruker han nesten en side på sitater fra Hamsuns anti-engelske tale. Altså minimeres møtets betydning på bekostning av den protyske talen. På den ene side kritiseres Hamsun for å nesten velte NS´s plan og på den andre siden understrekes Hamsuns beklagelse over nordmenns holdning til okkupasjonen. Han kan og må klandres uansett! Hamsun opptrer ikke som en førende forfatter, men som politisk fører, konkluderer Haugan med. Dette er altså en rolle han ikke burde ikle i følge biografen.
Robert Fergusons omtale av møtet mellom Hitler og Hamsun
I min Tid liknet jeg mine Kamerater. De har fulgt med Tiden,
Jeg ikke, nu likner jeg ingen. Desværre. Gudskjelov.[9]
Fergusons omtale av kongressen og møtet omfatter hele ti sider og tyder på at han tillegger det en viss vekt.[10] Møtereferatet teller fire sider og omtales både via indirekte stil og direkte med replikker. Beskrivelsen er mer detaljrik enn Haugans og hendelsen henger mer sammen med den øvrige fortellingen.
Når det gjelder talen på kongressen siterer han deler som skal tyde på en viss ”nølende og bemerkelsesverdig ambivalent introduksjon”.[11] Dette viser Fergusons tilnærming som også går frem av sitatet ovenfor. Hamsun henviser til sin høye alder og viser seg som sårbar, melankolsk og paradoksal. Det er paradoksene som Ferguson finner frem som for eksempel at Hamsuns uttaler at han er for gammel til å skrive og at talen foregikk på engelsk og ikke tysk. Biografen finner det også ironisk at den kraftigste ”anti-engelske tiraden” fra Hamsun ble skrevet på dette språket.[12] Ferguson siterer videre det samme utdraget som Haugan, men setter det i en kontekst med langvarig, historisk engelsk aggresjon og løgner mot Norge. Ordbruken tyder på spor fra tidligere artikler og fra romanen Den sidste Glæde (1912).
Hamsun hadde videre et publisitetsmål med talen som gjorde at talen fikk stor pressedekning. Ferguson finner også eksempel på hentydninger som ”fremmede elementer” som henviser til jødene. For ham fremstår dette som ”det absolutte lavpunkt i Hamsuns prostituering av sitt litterære talent”.[13]
Ferguson referer til bakgrunn og motiver for møtet med Hitler. Imidlertid er han også er mer detaljrik enn Haugan og kommer også med en opplysning som Haugan unngår å nevne; at Hamsun visstnok inntok ”et stort ølglass med cognac” ved frokosten samme dag.[14] Det må nevnes at i følge tolken Holmboe hadde dette ikke noen virkning på ham![15]
Selve møtereferatet innledes med beskrivelse av tolker og deres plassering i møterommet. Biografen iscenesetter altså dette møtet. Ferguson viser her til Hamsuns høye stemmevolum som følge av hørselsproblemer. Holmboe prøver å avdempe Hamsuns kritikk ved å lede ham inn på motivene for møtet. Hitler blir etter hvert brydd og tar over samtalen slik at Hamsun ikke kommer til orde. Hamsun blir på sin side utålmodig og starter å avbryte diktatoren. Til slutt avbryter Hitler samtalen og møtet er slutt.
Etter møtet refererer Ferguson til en uenighet mellom Hamsun og Holmboe om strategien der Hamsun fremholdt at åpenhjertigheten var nødvendig. Hitler var også rasende som førte til avlysningen av et planlagt møte med Goebbels. Biografen hevder også at Terboven som møtte Hamsun på Fornebu kunne ha visst om hva Hamsun forsøkte på.[16] For Ferguson var ikke møtet nytteløst da de etterlyste dokumentene ble frigitt av Terboven og kommisjonen ble nedsatt.
Ingar Sletten Kolloens omtale av møtet mellom Hamsun og Hitler
”Vi begynner der hvor man sluttet for seks århundrer siden. Vi stopper det evige germanertokt mot Sør- og Vest-Europa og retter blikket mot landet i øst. Vi gjør slutt på førkrigstidens kolonial- og handelspolitikk og går over til fremtidens jordpolitikk.” (Hitler i Mein Kampf)
På den norske sørlandskysten utvider Knut Hamsun sin herregård Nørholm. Han sprenger seg stadig lenger innover i utmarka og er en storforbruker av dynamitt, for kjempene som kommer opp av jorden, stiller seg stadig i veien for ham.[17]
Biografens beskrivelse av konferansen før møtet kan en finne under tittelen ”Avleggelse av vitnesbyrdet”.[18] Fortellerstemmen lar først forfatteren tilsynelatende komme til orde om formålet ved å bruke en fri, indirekte stil:
”Hvordan skulle det gå med ham i Wien, der oppdraget var å oppildne skribenter fra førti land til å bruke sine penner i Tysklands hellige kamp. Og hvordan skulle han klare å mobilisere mot til å kjempe Norges sak overfor en gjenstridig Hitler?”[19]
Kolloen fremstiller Hamsun som usikker, ambivalent og dermed mer sympatisk. Selve talen var i følge Kolloen ”en kort variant” av Nobelpristalen han hadde holdt for 25 år siden. Det refereres så fra talen som ble avsluttet med en hyllest til ”Føreren”, Adolf Hitler.
Ulikt Ferguson og Haugan går Kolloen inn Maries synspunkter på verdien av møtet. Hun var skeptisk av flere grunner. For det første bekymret hun seg over mannens tunghørthet som gjorde kommunikasjon vanskelig. For det andre kunne hun også ha kjenneskap til Quislings mislykkede møte med Hitler i april og for det tredje kunne hun også fått signaler fra Goebbels om at Hamsun måtte være forsiktig med å kritisere okkupasjonspolitikken. Her virker Kolloen som en apologet for Marie ved først å lansere et kjent faktum og siden å fremholde hypotetiske argumenter som ikke kildebelegges.[20]
I forhold til opptakten til møtet går Kolloen nøye inn på planleggingen. Formålet med møtet, sier biografen med notebelegg, var å avsette Terboven, verken mer eller mindre. Men det var ingen selvfølge at møtet ble arrangert, selv ikke med et vagt løfte fra Goebbels sin side. Hitler på sin side var ikke spesielt interessert i å treffe dikteren på grunn av krigens gang og manglende litterær interesse. Det fremstilles også slik at Hitler hadde en viss anelse om hva som sto på Hamsuns agenda etter møtet med Quisling.
Kolloens fortelling om møtet finner sted under overskriften ”Svermer og erobrer” der nok begge karakteristikkene kan passe på både Hitler og Hamsun.[21] Hitlers motiv med møtet skulle være en høflighetsvisitt, som det ikke skulle bli likevel. Kolloen kontekstualiserer diktatorens situasjon og psyke på denne tiden der hæren hadde kjørt seg fast i Sovjetunionen som ga utslag i depresjoner og svekket helse. Det trekkes en parallell mellom Hamsuns og Hilers svekkede helse, men med Hitler som den svakeste. Som åpningssitatet ovenfor viser, sammenlignes den unge Hitlers jorderobringsplaner med den eldre Hamsuns nybrottsarbeid på Nørholm. I Kolloens personbiografiske tilnærming, får vi et blikk inn i personenes indre liv og psyke.
Kolloens inngang til selve møtet er at Hamsun både gjennom det politiske og det dikteriske virke, som ”svermer” og ”politiker”, hadde brakt seg selv til dette ”høydepunktet”. Møtet omtales her som ”Kampen”. Dette illustrerer konflikten mellom Hitler som ville snakke om diktning, og Hamsun som ville ta opp politikken. Motivet til Hitlers interesse kan en finne i behovet for inspirasjon og ikke nye bekymringer i denne tunge krigstiden.
Hitler liker dårlig Hamsuns argumentasjon og prøver å stoppe ham med sin motargumentasjon, men blir avbrutt av dikteren som blir ved å kritisere rikskommisær Terboven til ingen nytte. For å underbygge det nytteløse i Hamsuns argumentasjon, sammenlignes Norges overveiende anti-tyske befolkning med de store ofrene Tysklands egen befolkning må gjøre. Hamsuns krav skulle dermed virke meget urimelige og nødvendigvis forårsake Førerens raseri og utmarsj fra stuen.
Kolloen skildrer Hamsun etter møtet som ”Taperen” selv om han skulle være den første som hadde åpent motsagt Hitler.[22] Biografen antar at Hamsun, naivt, hadde som mål å oppnå konsensus med Hitler, Terbovens egen forlover, om sistnevntes videre skjebne. Likevel ville ingen av disse store retorikerne høre på hverandre. Antagelsen er at Hamsun på en måte har forført seg selv ved å tro på ”skjebnens lykkekast” slik det hendte i sine verker og så prøvd å overføre dette til det virkelige liv. Altså får en inntrykk av at det litterære geniet på en måte samsvarer med politiske idioten når litterære innfall og stemninger skal oversettes til politisk retorikk og politiske handlinger.
Samtidig argumenterer biografen for at Hamsun fortsatt holdt fast på Hitlers misjon til tross for ulike utbrudd som kunne tilsi det motsatte.[23] Dette begrunnes ved det unnskyldningsbrevet som Hamsun sendte etterpå. Men Kolloen unnskylder likevel dikteren ved at det skilles mellom nazisme og pangermanisme som Hitler ikke gjorde og som Hamsun tilsynelatende gjorde.[24] Igjen er det bildet av kunstneren som todelt og motsetningsfylt som ligger under Kolloens Hamsun-bilde.
Ulike bilder av Hamsun
Dette er et eksempel på en historisk hendelse som kan tolkes på ulike måter. I boken av Thorkild Hansen, Prosessen mot Hamsun, og enda større grad med filmatiseringen, får møtet større betydning og virker også som en apologi for Hamsun som politiker i følge Haugan. Han oppfatter Hamsuns opptreden som klosset og uthever heller sviket mot den norske nasjonalfølelsen. Til slutt markerer møtet ikke en nyansering av bildet av Hamsun, men heller en bekreftelse på demonen Hamsun.
Selve vurderingen av møtet er helt forskjellig mellom Haugan og Ferguson. For sistnevnte var forsøket på avsettelse av Terboven mislykket, men dokumentene ble frigitt og kommisjonen nedsatt. Dernest omtales Hamsuns ”dobbeltspill” der han offentlig støttet Hitler, men privat ga uttrykk for at han ikke likte ham. Igjen er det ambivalensen som understrekes der dobbeltspillet gjennomføres helt til Hamsun ikke selv vet selv hva som er virkelighet og fiksjon. Han fremstilles som sliten, ikke minst etter henstillinger om å gå i forbønn for politiske fanger. Her introduserer også Ferguson konflikten mellom Marie og ham der hun uten hans vitende hadde kontakt med Gauleiteren. Hennes ektemann blir på den andre siden omtalt som isolert fra omverdenen og det antydes at det var en villet strategi fra Maries side.
Ferguson og Haugan er imidlertid enige om at rollen som patriark var definitivt utspilt. Hamsun hadde ikke noen påvirkningskraft mer og hans rolle endret seg til å være et propagandaobjekt for statsmakten. Ulike avisartikler viser denne propagandaen. Imidlertid ser ikke Ferguson som Haugan kun en forfører, men ser også en viss utvikling i sakprosaen fra ”merkelig klossete” til ”subtil, sarkastisk, spottende og skrytende”. Biografen går så langt som å si at dette var en bevisst strategi for å holde leserne unna nazismen.
Kolloen følger sporet fra Ferguson når det gjelder Hamsun som usikker og ambivalent i motsetning til Haugans syn. Men hos Kolloen dramatiseres personkarakteristikken for eksempel gjennom retoriske spørsmål slik at forfatterens stemme tilsynelatende kommer klart frem. Tilfeldighetene og det kontingente synes å spille en større rolle for Kolloen enn for de andre når det gjelder opptakten til møtet der han viser at det ikke var forutbestemt at møtet kunne og skulle finne sted.
Kolloen følger også Ferguson i vurderingen av møtet. Der Haugan andre steder bruker begrepet ”forfører” om Hamsuns litterære virksomhet, bruker Kolloen uttrykket om hans ”selv-forføring” i møtet med Hitler der Hamsun kraftig overvurderte seg selv og sin innflytelse over det politiske miljøet i Tyskland.
[1] Gaasland, 1999. Forfatteren benevner referatet som ”samtidig narrasjon”.
[2] Men det hevdes også at dikteren kom med negative karakteristikker til sønnen, Tore, i etterkant av møtet, se Ferguson, s.391.
[3] Et utdrag av talen er gjengitt her:
Jeg er dypt og inderlig anti-angloman, anti-britisk, og jeg kan ikke minnes at jeg noensinne har vært noe annet. Jeg utgir ikke dette som en fortjeneste av meg, men som mitt standpunkt. Jeg kom tidlig til å reise bort fra mitt land, og jeg traff fremmede folk, også englendere. Litt leste jeg jo, litt iakttok jeg, og litt prøvde jeg å tenke over det jeg så. Det virket så underlig ukjent på mitt sinn når noen foretrakk engelskmenn fremfor folk av andre nasjoner, men dette var ikke sjelden tilfelle, tvert i mot, det var oftere regelen, især under samværet med sjøfolk. Jeg forstod ikke denne innstilling. Jeg for min del har aldri støtt på uelskverdigere folk enn englendere, så selvopptatte, så hovmodige, så eksklusive” (Haugan, s.324).
[4] Et utdrag fra møtet er gjengitt her. (dramatisert i følge Thorkild Hansen, s.136-145)
Hitler: Vær så god og stig på! (fører gjesten inn i salongen)
Hitler: Jeg føler meg om ikke fullt og helt så allikevel sterkt knyttet til Dem, fordi mitt liv likner Deres svært i visse måter. (omtaler diktere og deres arbeidsmetoder. Hamsun svarer med enstavelsesord, men forsikrer Hitler om sin troskap)
Hamsun: Presidenten i det norske rederforbundet, Stenersen, har bedt Reichskommisar om friere hender for norsk skipsfart og skipsbygning. Men Reichskommisar hadde ingen forstand på dette, han hadde til og med hånet nordmennene og sagt at de kunne jo drive krigsfart på Østersjøen og sine egne innsjøer.
Hitler: I krigstid er det jo dessverre ingen muligheter for å drive oversjøisk skipsfart.
Hamsun: Men Reichskommisar mener det samme for etterkrigstiden også.
Hitler: Det er ikke mulig å si noe avgjørende om fremtiden i dag.
Hamsun: Nei, men dette er sagt til Norge, verdens tredje største skipsfartsnasjon. Dessuten har Reichskommisar ved andre anledninger sagt at i fremtiden vil det ikke være noe som heter Norge!
Hitler: Men Norge har da i motsetning til andre besatte land fått sin egen regjering!
Hamsun: Det som skjer i Norge blir utelukkende bestemt av Reichskommisar. Selv de bestrebelsene som Harris Aall hadde gjort for å bekjempe engelskvennligheten i landet var blitt motarbeidet av Reichskommisar.
Holmboe: (bryter inn) Herr Fører, medlemmer av Nasjonal Samling blir ansett som landsforrædere av nordmennene. Det norske folk har alltid vært svært kongetro, slik var det alt i 1814, ikke noe annet folk var så kongetro. Det som er nødvendig er å påvise at kongen forrådte folket da han flyktet i 1940. Derfor må det overveies å nedsette en kommisjon som grunnlag for en forandring av den offentlige mening …
Hitler: (avbryter) Altså en statsdomstol. Jeg mener at politiske undersøkelseskommisjoner kan være meget hensiktsmessige for eksempel når … (snakker uavbrutt)
Hamsun: (bryter inn) Reichskommisars metoder passer ikke hos oss, hans Preusserei er uantakelig hos oss, og så henrettelsene – vi gider ikke mer! Han har til hensikt å avrette to gisler om de ikke røper navnene på den som drepte en tysk soldat på Raufoss. Tror Føreren at en germaner kunne forråde sine stammefrender selv om han sto ansikt til ansikt med døden?
Hitler: (hest og monotont) De militære okkupasjonsmyndighetene er ofte vennligere stemt mot befolkningen enn de politiske, som skal gjennomføre de militære kravene. Reichskommisar har en vanskelig oppgave. Når jeg gir ham beskjed om å bygge en jernbane til Narvik på 18 måneder, eller en vei til Nord-Norge på 6 måneder, eller anlegge visse batterier i løpet av 3 måneder, så er det hans sak hvordan han vil gjøre det. Tenk på hva det for eksempel betyr å måtte skaffe soveplass til så mange mennesker. De politiske myndighetene må alltid gå foran. Terboven må utføre sin krigspolitiske oppgaver, som ofte er tunge. Det kan være hardt mang en gang …
Som for eksempel i Ukraina …
Hamsun: (avbryter igjen) Terboven vil ikke ha noe Norge, men et protektorat. Det er det han stiller oss i utsikt. Vil han noen gang bli kalt tilbake?
Hitler: Der Reichskommisar er en krigens mann. Han har utelukkende krigspolitiske oppgaver i Norge. Når krigen er forbi, vil han vende tilbake til Essen, hvor han er gauleiter.
Hamsun: (gråter) Det er ikke så å forstå at vi er mot okkupasjonen, vi må sikkert ha den lenge ennå. Men denne mannen ødelegger mer for oss enn De kan bygge opp!
Holmboe: (vil ikke oversette) Snakk da ikke om det, vi har jo fått Førerens løfte.
Hitler: Hvis vi ikke vinner skjebnekampen vi nå fører, er det undergangen for oss alle. Jeg er sikker på at Tyskland seirer på grunn av den økte våpenproduksjonen, nye panserdivisjoner, omgrupperinger av hærer i Italia og Russland …
Hamsun: Hvorfor skal vi i Norge være så uvisse? Hvordan skal det gå med oss senere? Og Sverige, Sverige hører da også med i det germanske fellesskap, Tyskland og vi. Vi vil fortsatt stå sammen med Sverige, men Sverige fjerner seg mer og mer fra oss.
Holmboe: (oversetter heller ikke nå) Hva angår Sverige oss nå? Vi må da først og fremst ivareta Norges interesser!
Hamsun: (rister på hodet) Hørt på maken? Sverige angår oss i høyeste grad. Jødene lokker Sverige stadig lenger bort.
Hitler: Men Tyskland hadde ikke behøvd å innsette en norsk regjering. At så skjedde viser vår gode vilje.
Hamsun: (rister igjen på hodet) Vi snakker mot en vegg. (oversettes ikke)
Hitler: Men mot våre ofre er dette uten betydning. Hvilken rolle spiller det? De politiske ofrene som befolkningen i de besatte landene må bringe, veier mindre enn de tunge byrdene som det tyske folk må bære, det som i tillegg til alt dette også må yte store blodofre.
Hamsun: Vi tror på Føreren, men Deres vilje blir forfalsket! Fremgangsmåten i Norge er ikke riktig, det vil føre til en ny krig senere. (oversettes delvis)
Hitler: (meget irritert) Ti stille, dette forstår De ingenting av! (iflg. Christa Schroeder, Haugan, s.327)
Hitler: (gjør noen beklagende bevegelser med armene) Ja, ja, mine herrer … (avbryter samtalen plutselig og går ut på terrassen)
Hamsun: (gråter og sier til Holmboe) Si til Adolf Hitler til slutt, ”Vi tror på Dem!”
[5] Haugan, prolog.
[6] Haugans fremstilling er basert på Ferguson og ikke for eksempel på Thorkild Hansens bok fra 1978. Se Haugan, s.324.
[7] Opcit.
[8] 327.
[9] Ferguson, prologen.
[10] Haugans fremstilling teller knappe fire sider, mens Kolloen bruker i likhet med Ferguson ti sider.
[11] Ferguson, s.383.
[12] Men så kunne ikke Hamsun tysk heller slik at Ferguson har en heller dårlig sak her.
[13] s.385.
[14] Opcit.
[15] Leserne oppfordres herved til å ikke teste ut dikterens morgenrituale.
[16] s. 391.
[17] Kolloen, prolog
[18] s. 274.
[19] Opcit.
[20] Hos andre biografer, som hos Thorkild Hansen, fremstilles Marie som en ideologisk nazist som forfører sin ektemann.
[21] s. 280.
[22] s. 286.
[23] s. 289.
[24] Ferguson snakker ugjerne om Hamsuns ”nazisme” og foretrekker heller termen ”fascisme”, se s. 435.
Denne siden har følgende undersider.
