Knut Hamsun som politiker – Møtet med Hitler
Hvordan var Hamsun som politiker? Naiv eller beregnende? Hvordan fremstiller biografene ham som samfunnsaktør? Hamsun møtte Hitler på tampen av siste krig. Var det for å tale Norges sak eller sin egen sak? Biografene strides om dette. Målet med kapitlet er å drøfte tre bilder eller tolkninger av dette episke møtet.
I en biografi vil enkelte hendelser ansees som særlig betydningsfulle av to grunner. Den ene er av deskriptiv karakter der hendelsen kan betraktes som en kulminasjon av det tidligere hendelsesforløpet. Eller kan hendelsen selv avstedkomme viktige hendelser som former livet til den biograferte. Den andre er av argumentativ karakter der hendelsen kan forklare det tidligere eller senere handlingsforløpet. Da blir også tid og sted ekstra kritisk da den gjerne skildres som et referat som gjør at leseren kan identifisere seg med den biograferte ved hjelp av replikker, handlinger og stemninger.
Når det gjelder Hamsun, vil jeg fokusere på møtet med Adolf Hitler av begge disse grunnene. Det dreier det seg om et møte mellom dikteren og Tysklands fører, 26.juni 1943. Temaet skulle være den norske sjøfartens stilling under okkupasjonen, men ble primært Norges stilling under Terboven som Hamsun hatet. Møtet ble en kulminasjon av tidligere frustrasjoner som Hamsun hadde ervervet over rikskommisærens styresett, og som ble en anledning til å ta dette opp med hans forlover, den samme Hitler. I forhold til møtets ettervirkninger ser det ut som om det ikke fikk særlig effekt, i hvert fall ikke i forhold til Terbovens stilling i Norge, heller ikke i avgjørende grad for Hamsuns sympatier for Hitler.[1]
Sett gjennom biografens øyne kan likevel møtet tjene som et grunnlag for den argumenterende biografien der hensikten kan være tofoldig. På den ene siden kan den bevisste planleggingen av møtet medvirke til å befeste Hamsun som nazist og Hitler-dyrker. På den andre siden kan den mislykkete utgangen på møtet virke til det motsatte, å rehabilitere dikteren ved sitt forsøk på å avsette Terboven.
Apologet eller kritiker?
Jeg har valgt å se på tre biografier som alle fokuserer på Hamsuns liv. Kriteriet er at de alle er biografier i egentlig forstand, en helhetlig beskrivelse av livet, men som også på en eller annen måte gjør bruk av hans forfatterskap. Imidlertid er tema her snevrere da det er dikteren som politiker som er i søkelyset. Likevel kan dette smale perspektivet bidra til å belyse viktige trekk ved Hamsuns personlighet. Hvordan skal vi bedømme ham både som politiker og menneske? Var han naiv og velmenende eller kynisk og slu?
Biografiene kan tilnærmes på to ulike måter, forholdet til objektet og fortellermodalitet. La oss forenkle ved å si at det er to måter å nærme seg sitt objekt; apologetisk eller kritisk. Apologetikeren har et grunnleggende sympatisk forhold til objektet, selv om han heller ikke underslår de negative sidene. Kritikeren vil heller ikke underslå de positive sidene, men underslår heller ikke sin grunnleggende antipati. Dette medfører at ingen biografer kan skrive objektive biografier, men vil alltid vise en overvekt av sympati eller antipati.
Fortellermodaliteten er den språklig-formelle distansen mellom biograf og objektet. Nå vil de fleste biografier inneholde hele spekteret fra sterkt til svak mimetisk modalitet. Likevel kan en, hvis en sammenligner passasjer fra ulike beretninger om samme saksforhold, ane en overvekt av en spesifikk modalitet. En biograf kan foretrekke en presenterende stil med utstrakt bruk av skriftlige kilder og dialog. En annen kan velge å bruke en representerende stil med bruk av indirekte stil, referat og kommentarer. En tredje kan velge en middelvei, nemlig en blanding av presentasjon og representasjon som kan kalles for ”blandet”, med utstrakt bruk av indirekte stil.
Utover selve møtet, vil jeg også ta for meg bakgrunnen til møtet, nemlig en kongress av 23/6-1943 der Hamsun gikk ut mot England og hyllet Hitler-Tyskland. Det var på grunnlag av denne talen at Hitler inviterte Hamsun til sin residens i Berghofen.
Jørgen Haugans omtale av møtet mellom Hamsun og Hitler
”Diktning er ikke en Stilling, ikke et Haandverk, ikke en Utlærthet, Diktning er netop det fra det Høie som ikke gjør Mennesket til Borger.”[2]
Haugan innfører et metaperspektiv der møtet med Hitler er en signifikant episode særlig slik den utlegges i den apologetiske tradisjonen der dikteren forsvares eller unnskyldes. Her finnes en anledning til å fremheve formildende omstendigheter ved dikterens politiske virke.
Bakgrunnen er invitasjonen til en internasjonal pressekongress i Wien som nevnes av Hamsun i et brev fra mars 1943.[3] Kongressen var organisert av Goebbels og temaet var et forsvar for den ”europeiske” kulturen mot ”det anglosaksiske barbari og bolsjevikene”. Her holdt Hamsun en tale som var et angrep på England. Haugan siterer fra talen der Hamsun angriper den engelske folkekarakteren samtidig som han kommenterer den ugermanske påvirkningen som svekket Tyskland i årene etter den første verdenskrigen. Hitler fremstilles på den ene siden som et offer for engelsk arroganse i forbindelse med utbruddet av den andre verdenskrig. På den andre siden er han ”en korsfarer og reformator”.[4]
Talen ble etter hvert kjent også i Hitlers kretser slik at han ble invitert til å møte Føreren selv noe som dikteren motvillig lot seg overtale til. Haugan fortsetter nøkternt med at NS-medlemmer som reiste sammen med Hamsun, så muligheten for påvirking av den tyske ledelsen i to saker; situasjonen for norsk skipsfart og støtte til Quislings kamp med Terboven. Det siste gjaldt et spørsmål om at dokumenter skulle frigis og en kommisjon nedsettes for å undersøke og verifisere at Nygaardsvold-regeringen ikke var nøytral før krigen. Det var altså ikke med bakgrunn i eget ønske at Hamsun ville møte Hitler, men under påskyndelse av miljøet rundt Nasjonal Samling. Altså et argument mot at møtet kom i stand på dikterens eget initiativ og således et argument mot hans forsvarere.
Hamsun som demon
Haugan legger så frem et kort sammendrag av samtalen mellom Hitler og Hamsun som avsluttes med at Hitler avviser Hamsun bryskt. Biografen nevner her Hamsun manglende situasjonsfornemmelse som gjør at han nesten velter planen om å nedsette kommisjonen. Videre beklager Hamsun nordmennenes støtte til England og monarkiet som i følge Haugan betyr at:
”Hans rolle innenfor den norske litterære institusjon er nå totalt demonisert, lik en fører som har tapt sitt folk.”[5]
Fortelleren opptrer her som en kritisk kommentator. Her vurderes ikke dikteren som en mislykket politiker, men som en mislykket førerfigur på den litterære scenen. Dette er et eksempel på bruken av den litterære biografien som redskap for å syntetisere historien om livet og verket. Men Haugan går lenger ved at han overfører den politiske miseren til dikterens litterære status. Samtidig viser åpningssitatet ovenfor at Hamsun ser sin dikterrolle som en kontrast til den politiske rollen som borger. Dette synspunktet samsvarer også med biografens eget syn på dikteren.
I sin biografi synes det for det første at Haugan legger lite vekt på dette toppmøtet med knappe fire sider der selve møtereferatet teller kun en side. En kan legge merke til at før referatet bruker han nesten en side på sitater fra Hamsuns anti-engelske tale. Altså minimeres møtets betydning på bekostning av den protyske talen. På den ene side kritiseres Hamsun for å nesten velte NS´s plan og på den andre siden understrekes Hamsuns beklagelse over nordmenns holdning til okkupasjonen. Han kan og må klandres uansett! Hamsun opptrer ikke som en førende forfatter, men som en politisk fører, konkluderer Haugan med. Dette er altså en rolle han ikke burde ikle, i følge biografen.
Robert Fergusons omtale av møtet mellom Hitler og Hamsun
I min Tid liknet jeg mine Kamerater. De har fulgt med Tiden,
Jeg ikke, nu likner jeg ingen. Desværre. Gudskjelov.[6]
Fergusons omtale av kongressen og møtet omfatter hele ti sider, og tyder på at han tillegger det en viss vekt.[7] Møtereferatet teller fire sider og omtales både via indirekte stil og direkte med replikker. Beskrivelsen er mer detaljrik enn Haugans og hendelsen henger mer sammen med den øvrige fortellingen om Hamsun.
Når det gjelder talen på kongressen siterer han deler som skal tyde på en viss ”nølende og bemerkelsesverdig ambivalent introduksjon”.[8] Dette viser Fergusons tilnærming som også går frem av sitatet ovenfor. Hamsun henviser til sin høye alder og viser seg som sårbar, melankolsk og paradoksal. Det er paradoksene som Ferguson finner frem som for eksempel at Hamsuns uttaler at han er for gammel til å skrive og at talen foregikk på engelsk og ikke tysk. Biografen finner det også ironisk at den kraftigste ”anti-engelske tiraden” fra Hamsun ble skrevet på dette språket.[9] Ferguson siterer videre det samme utdraget som Haugan, men setter det i en kontekst med langvarig, historisk engelsk aggresjon og løgner mot Norge. Eksempel her er den engelske blokaden under Napoleonskrigene.
Hamsun hadde videre et publisitetsmål med talen som gjorde at talen fikk stor pressedekning. Ferguson finner også eksempel på hentydninger som ”fremmede elementer” som henviser til jødene. For ham fremstår dette som ”det absolutte lavpunkt i Hamsuns prostituering av sitt litterære talent”.[10]
Ferguson referer til bakgrunn og motiver for møtet med Hitler. Imidlertid er han også er mer detaljrik enn Haugan og kommer også med en opplysning som Haugan unngår å nevne; at Hamsun visstnok inntok ”et stort ølglass med cognac” ved frokosten samme dag.[11] Det må nevnes at i følge tolken Holmboe hadde dette ikke noen virkning på ham!
Selve møtereferatet innledes med beskrivelse av tolker og deres plassering i møterommet. Biografen iscenesetter altså dette møtet. Ferguson viser her til Hamsuns høye stemmevolum som følge av hørselsproblemer. Holmboe prøver å avdempe Hamsuns kritikk ved å lede ham inn på motivene for møtet. Hitler blir etter hvert brydd og tar over samtalen slik at Hamsun ikke kommer til orde. Hamsun blir på sin side utålmodig og starter å avbryte diktatoren. Til slutt avbryter Hitler samtalen og møtet er slutt.
Etter møtet refererer Ferguson til en uenighet mellom Hamsun og Holmboe om strategien der Hamsun fremholdt at åpenhjertigheten var nødvendig. Hitler var også rasende som førte til avlysningen av et planlagt møte med Goebbels. Biografen hevder også at Terboven som møtte Hamsun på Fornebu, kunne ha visst om hva Hamsun forsøkte på.[12] Ferguson anser ikke at møtet var nytteløst da de etterlyste dokumentene ble frigitt av Terboven og kommisjonen ble nedsatt.
Ingar Sletten Kolloens omtale av møtet mellom Hamsun og Hitler
”Vi begynner der hvor man sluttet for seks århundrer siden. Vi stopper det evige germanertokt mot Sør- og Vest-Europa og retter blikket mot landet i øst. Vi gjør slutt på førkrigstidens kolonial- og handelspolitikk og går over til fremtidens jordpolitikk.” (Hitler i Mein Kampf)
På den norske sørlandskysten utvider Knut Hamsun sin herregård Nørholm. Han sprenger seg stadig lenger innover i utmarka og er en storforbruker av dynamitt, for kjempene som kommer opp av jorden, stiller seg stadig i veien for ham.[13]
Biografens beskrivelse av konferansen før møtet kan en finne under tittelen ”Avleggelse av vitnesbyrdet”.[14] Fortellerstemmen lar først forfatteren tilsynelatende komme til orde om formålet ved å bruke en fri, indirekte stil:
”Hvordan skulle det gå med ham i Wien, der oppdraget var å oppildne skribenter fra førti land til å bruke sine penner i Tysklands hellige kamp. Og hvordan skulle han klare å mobilisere mot til å kjempe Norges sak overfor en gjenstridig Hitler?”[15]
Kolloen fremstiller Hamsun som usikker, ambivalent og dermed mer sympatisk. Selve talen var i følge Kolloen ”en kort variant” av Nobelpristalen han hadde holdt for 25 år siden. Det refereres så fra talen som ble avsluttet med en hyllest til ”Føreren”, Adolf Hitler.
Ulikt Ferguson og Haugan går Kolloen inn kona Maries synspunkter på verdien av møtet. Hun var skeptisk av flere grunner. For det første bekymret hun seg over mannens tunghørthet som gjorde kommunikasjon vanskelig. For det andre kunne hun også ha kjenneskap til Quislings mislykkede møte med Hitler i april og for det tredje kunne hun også fått signaler fra Goebbels om at Hamsun måtte være forsiktig med å kritisere okkupasjonspolitikken. Her virker Kolloen som en apologet for Marie ved først å lansere et kjent faktum og siden å fremholde hypotetiske argumenter som ikke kildebelegges.[16]
I forhold til opptakten til møtet går Kolloen nøye inn på planleggingen. Formålet med møtet, sier biografen med notebelegg, var å avsette Terboven, verken mer eller mindre. Men det var ingen selvfølge at møtet ble arrangert, selv ikke med et vagt løfte fra Goebbels sin side. Hitler på sin side var ikke spesielt interessert i å treffe dikteren på grunn av krigens gang og manglende litterær interesse. Det fremstilles også slik at Hitler hadde en viss anelse om hva som sto på Hamsuns agenda etter sitt møte med Quisling.
Forførte Hamsun seg selv?
Kolloens fortelling om møtet finner sted under overskriften ”Svermer og erobrer” der nok begge karakteristikkene kan passe på både Hitler og Hamsun.[17] Hitlers motiv med møtet skulle være en høflighetsvisitt, som det ikke skulle bli likevel. Kolloen kontekstualiserer diktatorens situasjon og psyke på denne tiden der hæren hadde kjørt seg fast i Sovjetunionen som ga utslag i depresjoner og svekket helse. Det trekkes en parallell mellom Hamsuns og Hilers svekkede helse, men med Hitler som den svakeste. Som åpningssitatet ovenfor viser, sammenlignes den unge Hitlers jorderobringsplaner med den eldre Hamsuns nybrottsarbeid på Nørholm. I Kolloens personbiografiske tilnærming, får vi et blikk inn i personenes indre liv og psyke.
Kolloens inngang til selve møtet er at Hamsun både gjennom det politiske og det dikteriske virke, som ”svermer” og ”politiker”, hadde brakt seg selv til dette ”høydepunktet”. Møtet omtales her som ”Kampen”. Dette illustrerer konflikten mellom Hitler som ville snakke om diktning, og Hamsun som ville ta opp politikken. Motivet til Hitlers interesse kan en finne i behovet for inspirasjon og ikke nye bekymringer i denne tunge krigstiden.
Hitler liker dårlig Hamsuns argumentasjon og prøver å stoppe ham med sin motargumentasjon, men blir avbrutt av dikteren som blir ved å kritisere rikskommisær Terboven til ingen nytte. For å underbygge det nytteløse i Hamsuns argumentasjon, sammenligner Hitler Norges overveiende anti-tyske befolkning med de store ofrene Tysklands egen befolkning må gjøre. Hamsuns krav virker derfor meget urimelige og forårsaker dermed Førerens raseri og utmarsj fra stuen.
Kolloen skildrer Hamsun etter møtet som ”Taperen”, selv om han skulle være den første som åpent hadde motsagt Hitler.[18] Biografen antar at Hamsun, naivt, hadde som mål å oppnå konsensus med Hitler, Terbovens egen forlover, om sistnevntes videre skjebne. Likevel ville ingen av disse store retorikerne høre på hverandre. Antagelsen er at Hamsun på en måte har forført seg selv ved å tro på ”skjebnens lykkekast” slik han hadde skrevet i sine verker, og så prøvd å overføre dette til det virkelige liv. Altså får en inntrykk av at det litterære geniet på en måte samsvarer med politiske idioten når litterære innfall og stemninger skal oversettes til politisk retorikk og politiske handlinger.
Samtidig argumenterer biografen for at Hamsun fortsatt holdt fast på Hitlers misjon til tross for utbrudd som kunne tilsi det motsatte.[19] Dette begrunnes ved det unnskyldningsbrevet som Hamsun sendte etterpå. Men Kolloen unnskylder likevel dikteren ved at det skilles mellom nazisme og pangermanisme som Hitler ikke gjorde og som Hamsun tilsynelatende gjorde.[20] Igjen er det bildet av kunstneren som todelt og motsetningsfylt som ligger under Kolloens Hamsun-bilde.
Hvilket bilde av Hamsun er riktig?
Dette er et eksempel på en historisk hendelse som kan tolkes på ulike måter. I boken av Thorkild Hansen, Prosessen mot Hamsun (1978), og enda større grad med filmatiseringen, får møtet større betydning og virker også som en apologi for Hamsun som politiker, i følge Haugan. Han oppfatter Hamsuns opptreden som klosset og uthever heller sviket mot den norske nasjonalfølelsen. Til slutt markerer møtet ikke en nyansering av bildet av Hamsun, men heller en bekreftelse på demonen Hamsun.
Selve vurderingen av møtet er helt forskjellig mellom Haugan og Ferguson. For sistnevnte var forsøket på avsettelse av Terboven mislykket, men dokumentene ble frigitt og kommisjonen nedsatt. Dernest omtales Hamsuns ”dobbeltspill” der han offentlig støttet Hitler, men privat ga uttrykk for at han ikke likte ham. Igjen er det ambivalensen som understrekes der dobbeltspillet gjennomføres helt til Hamsun ikke selv vet selv hva som er virkelighet og fiksjon. Han fremstilles som sliten, ikke minst etter henstillinger om å gå i forbønn for politiske fanger. Her introduserer også Ferguson konflikten mellom Marie og ektemannen der hun uten hans vitende hadde kontakt med Terboven. Hennes ektemann blir på den andre siden omtalt som isolert fra omverdenen og det antydes at det var en villet strategi fra Maries side.
Ferguson og Haugan er imidlertid enige om at rollen som patriark var definitivt utspilt. Hamsun hadde ikke noen påvirkningskraft mer, og hans rolle endret seg til å være et propagandaobjekt for statsmakten. Ulike avisartikler viser denne propagandaen. Imidlertid ser ikke Ferguson som Haugan kun en forfører, men ser også en viss utvikling i sakprosaen fra ”merkelig klossete” til ”subtil, sarkastisk, spottende og skrytende”. Biografen går så langt som å si at dette var en bevisst strategi for å holde leserne unna nazismen.
Kolloen følger sporet fra Ferguson når det gjelder Hamsun som usikker og ambivalent i motsetning til Haugans syn. Men hos Kolloen dramatiseres personkarakteristikken for eksempel gjennom retoriske spørsmål slik at forfatterens stemme tilsynelatende kommer klart frem. Tilfeldighetene og det kontingente synes å spille en større rolle for Kolloen enn for de andre når det gjelder opptakten til møtet. Han viser at det ikke var forutbestemt at møtet kunne og skulle finne sted.
Kolloen følger også Ferguson i vurderingen av møtet. Der Haugan andre steder bruker begrepet ”forfører” om Hamsuns litterære virksomhet, bruker Kolloen uttrykket om hans ”selv-forføring” i møtet med Hitler der Hamsun kraftig overvurderte seg selv og sin innflytelse over det politiske miljøet i Tyskland.
Kan vi oppnå sikker viten om Hamsun?
Hvordan skal vi så forstå Hamsun i lys av disse mer eller mindre ulike bildene som biografene gir av dikteren, selv om det er en enkelt hendelse som skildres? Etter min oppfatning bør vi først av alt erkjenne biografiens ambivalente natur der sjangeren både kan sees på som sakprosa og skjønnlitteratur. Biografien er sakprosa fordi den prøver å skildre en dokumenterbar virkelighet, men biografien er også skjønnlitterær fordi den anvender litterære grep for å formidle biografens bilde av den biograferte. Det er nettopp i bruken av disse grepene at biografen avslører seg selv, sin stemme og sitt budskap. Det er opp til oss som lesere å avdekke hvilke bilder biografene gir av Hamsun. Slik blir den virkelige Hamsun på sett og vis utilgjengelig og skjult for oss bak biografenes briller og bilder.
[1] Men det hevdes også at dikteren kom med negative karakteristikker av Hitler til sønnen, Tore, i etterkant av møtet, se Ferguson, s.391.
[2] Haugan, prolog.
[3] Haugans fremstilling er basert på Ferguson og ikke for eksempel på Thorkild Hansens bok fra 1978. Se Haugan, s.324. Likevel står Haugans tolkninger selvsagt for hans egen regning.
[4] Opcit.
[5] Haugan, s.327.
[6] Ferguson, prologen.
[7] Kolloen bruker i likhet med Ferguson ti sider på sin fremstilling.
[8] Ferguson, s.383.
[9] Men så kunne ikke Hamsun tysk heller slik at Ferguson har en heller dårlig sak her.
[10] Ferguson, s.385.
[11] Opcit.
[12] Ferguson, s. 391.
[13] Kolloen, prolog
[14] Kolloen, s. 274.
[15] Opcit.
[16] Hos andre biografer, som hos Thorkild Hansen, fremstilles Marie som en ideologisk nazist som forfører sin ektemann.
[17] Kolloen, s. 280.
[18] Kolloen, s. 286.
[19] Kolloen, s. 289.
[20] Ferguson snakker ugjerne om Hamsuns ”nazisme” og foretrekker heller termen ”fascisme”, se Ferguson, s. 435.
Litteratur
Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun, Dreyers Forlag A/S, Oslo 1987
Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi, Aschehoug Oslo 2004
Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun Erobreren, Gyldendal Oslo 2004
Om forfatteren
Hans Arnulf Busch er født 4/3-1965 i Bindal, Sør-Helgeland og er lektor av yrke. Han har studert ved Høgskolen i Agder, Universitetet i Tromsø og Høgskulen i Volda. Han er utdannet cand. phil. med engelsk hovedfag der tema var en sammenlignende studie av Fluenes Herre av William Golding og John Dollar av Marianne Wiggins. For tiden arbeider han med en sammenlignende studie av Hamsun-biografier ved Masterstudiet for faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold.
