Oppgaver i fellesemnet, høsten 2008.
Meg selv som fagperson – et selvbiografisk intervju
Etter et forsøk på selvbiografi som jeg ikke var fornøyd med, har jeg besluttet å engasjere en kollega som er kjent for sin utpregede kritiske sans.[1] Dertil er han en aktiv og engasjert person som ikke viker tilbake for å lufte sine meninger i enhver sammenheng, ikke minst i lærernes pauserom. Intervjuerrollen påtok han seg ganske motstrebende i bytte mot en/flere halvlitre på den lokale puben, Credo. Det bør også tilføyes at selve intervjuet foregikk nettopp her …
Hvordan vil du beskrive deg selv som fagperson?
Hvis du tenker på yrke, er jeg akkurat nå engasjert som vikar i matematikk på VG1, yrkesfag, ved den videregående skolen i Brønnøysund. Dette kan synes rart da jeg er egentlig filolog med engelsk som hovedfag.[2] Men jeg håper at noe skal dukke opp som passer i min fagkombinasjon. Ellers holder jeg på med en faglitterær master som forhåpentligvis skal komme ut som bok. Men man vet aldri …
En filolog som underviser i matte? Hva er dine forutsetninger for det?
Vel, jeg begynte faktisk å studere realfag, matte og kjemi, ved daværende Distriktshøgskolen i Kristiansand, men dette ligger ca. 20 år tilbake i tid. I matte tok jeg 17 vekttall og planen var at jeg skulle bli realfagslærer. Slik sett har jeg et visst faglig grunnlag sammen med min pedagogiske eksamen fra Tromsø fra ca. 2000. Det som skorter kan være didaktikken og den naturvitenskapelige tenkemåten som jeg må sette meg inn i igjen. Samtidig tror jeg at spesielt matematikken kan betraktes som et språk som må beherskes og der kan min bakgrunn i språkfag som engelsk og norsk komme til nytte.
Når vi snakker om fag, kan vi jo begynne med dine egne skoleerfaringer. Hvordan var de?
Jeg vil svare med å erklære meg schizofren. Meg selv som ”systematiker” og ”fantast”.
Ja vel. Forklar nærmere.
Jeg vet ikke om det er et generelt menneskelig trekk, men jeg hadde tidlig i barndommen en viss sans for systematikk og til dels en samlemani. Som 7-8 åring brukte jeg å samle tegneserier slik som Sølvpilen, Donald Duck og så videre. De ble ordnet etter tittel, kronologi og sjanger i album på rommet mitt. Jeg hadde også en pasjon for å samle ispinner i veigrøftene og notere bilnummer i små, gule notatbøker. Dette var selvfølgelig i en konkurransesammenheng som økte motivasjonen tilsvarende.
Hva kan dette fortelle om deg?
Jeg antar at det kan fortelle om et behov for å ordne omverdenen og skape sammenheng i tilværelsen. Jeg må tilstå at fremdeles har jeg en viss samlertrang i meg.
Hvordan var ”systematikerens” skoletid ellers?
Jeg tror nok det er riktig å si at ”systematikeren” ikke kom til syne i skolen, men heller i særlige boklige interesser. Jeg husker jeg studerte ivrig dyrebøker og jeg tror at foruten den vanlige interessen for dyr blant barn, lå også et ønske om oversikt og orden. En oversikt over verden og et ønske om å ordne verden, og kanskje om å endre den. Ut i fra dette ble jeg også interessert i geografi og kart …
Kart?
Ja, kart. Jeg husker at jeg studerte den geografiske utbredelsen av dyrearter i denne dyreboken. Hvert dyr hadde sitt område eller territorium som var ganske begrenset. Siden gikk jeg over til globusen og atlaset. Det er faktisk mye skjønn poesi i geografiske navn …
Har du noen eksempler?
Det må være afrikanske navn. Noen er vanskelige å stave som Ouagadougou i Burkina Faso og noen er simpelthen bare poetiske slik som Molepolole i Botswana. Men siden begynte jeg å lage fiktive kart med fjell, daler og skoger med spennende navn. Kanskje er dette aldersbetinget når man tenker på bøker slik som Ringenes Herre og Harry Potter. Det er vel ikke noe annet enn en fascinasjon for det magiske og hinsidige som mange tenåringer deler med meg.
Men du nevnte at du var realfagsstudent. Hvorfor gikk du i den retningen?
Etter ungdomsskolen tenkte jeg å ta et år ved en folkehøyskole, men endret planer på grunn av familiære forhold. Jeg tenkte taktisk og valgte allmennfag, tenkte taktisk igjen og valgte realfag med fordypning i kjemi og matte. Tanken var å ha et godt grunnlag for videre studier, for eksempel ved en ingeniørhøgskole. Det syntes som en trygg og forutsigbar utdanningsvei.
Og ”systematikeren” trivdes her?
Vel, både og. Jeg fikk ikke mye gratis i matte, men måtte jobbe mye med faget og fikk ikke toppkarakterer. I kjemi opplevde jeg at jeg fikk en større forståelse når det gjaldt sammenhenger. For eksempel synes jeg det er fascinerende med det periodiske systemet og alle grunnstoffene. Det er jo faktisk en historie bak systemet og hvert grunnstoff som også danner fortellinger som også kan fremme forståelse og sammenheng.
Altså, listene igjen.
Ja, listene igjen og begjæret etter orden og system. Kanskje en illusjon, men en illusjon som de fleste trenger. Men tenk på at jorda, vårt planetsystem og universet kan beskrives ved hjelp av disse grunnstoffene …
Så startet du med studiene?
Vel, ikke med en gang. Jeg hadde en hvileperiode der jeg jobbet som tømrer i hjembygda mi.
Tømrer? Så du er praktisk av natur?
Nei, det vil jeg ikke si. Det er heller kona som er den praktiske av oss når det gjelder å sette sammen møbler og så videre. Årsaken er heller at jeg dimmiterte fra førstegangstjeneste tidligere enn forventet og måtte finne på noe å gjøre. Derfor tok jeg noen småjobber i bygningsbransjen etter å ha avlagt et tømrerkurs. Men det er klart at her må man jo ha sansen for systematikk. Når en bygger må operasjonene skje i riktig rekkefølge; grunnmur, reisverk, bordkledning og så videre. Med andre ord er ikke faktorenes orden likegyldig som ellers i matematikkens verden …
I mellomtiden ble jeg bitt av databasillen. Dette var jo på midten av 80-tallet og jeg hadde en datamaskin, VIC 20, som jeg ivrig programmerte. Dette var BASIC, programmeringsspråk, som jo krevde systematikk og logikk. Dette var jo også tiden for en omfattende satsning på IKT eller EDB som det hette på den tiden. Jeg ble frelst og besluttet å starte på et datakurs.
Altså før høyskolestudiene?
Ja, det var et kurs ved daværende EDB Skolen i Trondheim. Den eksisterer vel ikke nå. Det var ganske dyrt, husker jeg, og jeg hadde lite penger. Men jeg lærte en del om tekstbehandling og databasesystemer. Så reiste jeg hjem igjen og så meg om etter jobb.
Og fremdeles er du ikke student?
Nei, det var jeg ikke. Jeg startet på et kurs i regi av Aetat og fikk etter hvert jobb ved Registrene i Brønnøysund. Stillingen bestod i drift ved EDB-avdelingen der jeg blant annet hadde ansvar for å ta sikkerhetskopier av registrert informasjon. Et år jobbet jeg der i et vikariat og så ble det tid for studier …
Og fest og moro?
Nei, faktisk ikke. I hvertfall ikke i starten der jeg tok studentrollen for seriøst og dedikerte meg fullt og fast til studier. Det var ligninger, algebra, gruppeteori og så videre. Det er ikke mye av dette som jeg får bruk for som lærer nå. Litt kjemi studerte jeg også, men droppet ut etter 10 vekttall. Bøygen var nok laboratorieøvingene. Du skjønner, her skulle man gjennomføre forsøk og få resultater innen visse marginer som viste seg vanskelig. Her var jeg kanskje ikke systematisk nok likevel … eller ikke praktisk nok …
Du ble altså ikke realfagslærer likevel, i alle fall ikke da?
Nei, i stedet fant jeg en annen måte å realisere meg selv, både faglig og personlig. Det skjedde ved en tilfeldighet ved at jeg så en annonse for en folkehøyskole som også drev med bistandsarbeid i det sørlige Afrika, nærmere bestemt i Mosambik. Det var vel fra høsten 1988 til våren 1990 at jeg var engasjert med dette.
Hva bestod bistandsarbeidet i?
Vi var en gruppe mennesker fra Norge, Sverige og Finland som var ulike i alder og utdanning. En var kokk, andre studenter og akademikere. Vi var spredt på ulike prosjekter i hovedstaden Maputo, men felles for alle var at det dreide seg om utdanning på lavt nivå, såkalt alfabetisering; grunnleggende lesing, skriving og regning. Prosjektene var igjen en del av en nasjonal alfabetiseringskampanje drevet av regjeringspartiet FRELIMO. Her må en huske på at analfabetismen var over 90 % ved uavhengigheten i 1974. I tillegg raste en blodig borgerkrig mellom FRELIMO og opprørsbevegelsen RENAMO der RENAMO ødela mye infrastruktur slik som for eksempel skoler og drepte mange lærere.
Men hvilke forutsetninger hadde dere i dette arbeidet?
Forutsetningene var generelt det høye utdanningsnivået i vår del av verden. Du må huske på at den første presidenten i landet, Samora Machel, kun hadde 4 års skolegang i tillegg til et kort kurs med elementær sykepleie! Vi jobbet med lokale lærere i team som kunne både lokale språk og det offisielle språket, portugisisk. Vi kunne bidra med pedagogiske kunnskaper, fagkunnskaper og hadde også administrative oppgaver.
Når det gjelder meg, hadde jeg ulike oppgaver. Jeg underviste de lokale lærerne i engelsk og naturfag. Det var og er nok fremdeles relativt få i landet som snakker og skriver engelsk da Mosambik er en del av det lusofone kulturområdet, altså land som har vært kolonisert av Portugal. Naturfag er også et fremmed ”språk”. Dels skyldes det almennt lave utdanningsnivået, dels på grunn av en utbredt tro på tradisjonelle religioner og spesielt magi.
Magi?
Ja, et eksempel er troen på medisinmenn. I følge offisielle undersøkelser av regjeringen, hadde ca. 80 % av befolkningen tillit til slike personer, i alle fall på dette tidspunktet. På den andre siden har nok mange nordmenn også tiltro til ”alternative behandlere” slik som ”Snåsa-kaillen”. Han har vel fått sin egen biografi nå, av Sletten Kolloen. Stakkars mann, men nok om det.[3] Det kan jo også være at denne tilliten til alternativ medisin også kan være et uttrykk for en passiv motstand fordi helsepersonell for det meste var portugisere og derved representanter for kolonimakten.
Men dette var en digresjon. Jeg oppdaget at selv de lokale lærerne hadde begrensede kunnskaper, for eksempel om kroppen og dens funksjoner. Dette førte til at de hadde vanskelig for å relatere sykdommer til hvordan kroppen fungerer og måtte da noen ganger ty til andre forklaringer som kunne innebefatte magi og trolldom.
Et annet prosjekt jeg var involvert i var en skole for gatebarn med navnet Serve O Povo eller Tjen Folket. Elevene var gjerne flyktninger på grunn av krigen og var ofte foreldreløse. Disse fikk ikke plass ved de vanlige statlige skolene. På denne skolen fikk de ikke bare undervisning, men også varm lunsj og hadde også praktiske oppgaver. Det var nettopp disse oppgavene som jeg, sammen med en finsk kollega hadde ansvaret for ….
(Avbryter) Men hvor er systematikeren blitt av? Hvor er den røde tråden?
Burde jeg ha en rød tråd i livet mitt? Har du det?
Nå, snakker vi ikke om meg!
Vel, det kan vi gjøre etterpå, da. For å fortsette, om det da ikke kjeder deg, kan jeg beskrive disse praktiske oppgavene. Det er vel dette som jeg synes var det mest givende med denne tiden når jeg ser på den retrospektivt. En hovedoppgave var en planteskole der elevene skulle plante, vanne og holde vedlike ulike tresorter. Trær er veldig viktig i et slikt land da mye skog er hogd ned og store deler av befolkningen er uten tilgang til strøm. Av den grunn brukes trevirke til matlaging, varme og skygge for solen. Et annet poeng var at de unge treplantene skulle selges etter en tid i nærområdet.
Selges? Er ikke det umoralsk i forhold til fattigdommen og krigssituasjonen i landet?
Jo, det kan du kanskje si. Poenget er likevel at prosjektet, denne skolen, skulle også generere inntekter, om ikke dekke alle utgifter så i hvert fall delvis finansiere driften. Et annet poeng er at når folk betaler for en vare vil de ofte ta mer vare på denne i forhold til om varen ble delt ut gratis. Så kunne jo de også starte egne planteskoler og slik selv tjene penger. Det er altså hjelp til selvhjelp det dreier seg om.
Samme prinsipp gjaldt for en annen oppgave, nemlig å produsere murblokker til husbygging. Ser du en rød tråd her?
Nei, det er vanskelig.
Vel, kanskje leserne ser den. Jeg vet ikke akkurat hvordan Leca – blokker lages her i landet, men de bruker nok ikke samme teknikken vi brukte. Vi blandet nemlig sement, sand og vann direkte på bakken og så la vi massen i en innretning der vi formet blokkene. Dette var ikke noen elektrisk eller mekanisk maskin, men en hånddrevet ”maskin” der vi presset og pusset hver blokk slik at hver blokk ble jevn og fin. Vel, kanskje ikke alle, men vi lærte den riktige teknikken etter hvert. Så ble produktene lagt ut for å tørke og herde i den tropiske, afrikanske solen.
Men som fagperson, hva fikk du mest ut av dette oppholdet?
Kort sagt, det var en meget fortettet og handlingsmettet periode. Det var mye som skjedde og hver dag var det nye utfordringer som møtte meg. Et eksempel var språket som jeg måtte lære mens jeg jobbet. Noe annet var kulturelle utfordringer slik som mattradisjoner og religiøsitet. På et annet plan var det også utfordringen med å jobbe i team der vi måtte ta hensyn til hverandres behov og ønsker. Endelig innså jeg i ettertid at jeg kunne bruke kunnskaper fra Mosambik til videre studier. Planen var å skrive en hovedoppgave i historie om utdanning i et historisk perspektiv fra kolonitiden på 1960-tallet til dagens epoke. Dette ble ikke realisert av ulike grunner …
Så var det vel tilbake til studier igjen?
Nei, det var det faktisk ikke. Jeg var nå i en ny livsmodus så å si, en idealistisk modus. Jeg ble engasjert for en bistandsorganisasjon fra ca. 1990 til 1993. Det var mange ulike oppgaver jeg hadde fra å forsøke å verve frivillige til sortering av brukte klær, reparasjon av innsamlingscontainere og innkjøp av ulike typer utstyr til bistandsprosjekter i det sørlige Afrika.
Men hvor bodde du i denne perioden?
Litt her og der! Som jeg husker var jeg et halvt år i Oslo, men den lengste perioden tilbrakte jeg i Göteborg med kortere perioder i Stockholm.
Men tenkte du ikke på å slå deg til ro?
Ikke da. Som sagt var jeg i en viss modus der jeg ikke skilte så skarpt mellom mitt private jeg og mitt faglige jeg.[4] Hadde ikke noen sans for fritid og brukte gjerne kvelder og helger til å jobbe. Timebetalingen var vel ikke all verden …
Men så kom du på andre tanker?
Ja, det gjorde jeg. Jeg tenkte mer og mer på at jeg ville utvikle meg faglig i en annen retning enn det arbeidssituasjonen tillot. Jeg søkte på Universitetet i Tromsø og startet studiene der vinteren 1993.
Kunne du ikke søke deg enda lengre bort?
Jeg forstår ikke sarkasmer, skjønner du! Det var vel vandreren i meg eller nomaden som bor i hos alle. For øvrig begynte jeg å studere historie, så engelsk. Til slutt avrundet jeg det hele med pedagogisk seminar.
Hvorfor nettopp disse fagene?
Jeg har bestandig hatt sansen for historie eller det episke. Jeg husker at i grunnskolen slukte jeg stoffet i lærebøker etter min onkel og likeså romaner med historisk tilsnitt. I den alderen er det gjerne fortellingen om individet som er mest sentralt, spesielt vekst og fall av de store hærførerne og kongene. Etter hvert fikk jeg også sans for Grimbergs Verdenshistorie som ofte løfter frem nettopp disse store menn og deres innvirkning på historien. Forklaringen på at riker og land blir offer for nedgangstider er ofte at den store kongens sønn er karaktersvak og ubesluttsom. Andre drivkrefter slik som økonomi og politikk er underordnede.
Når det gjelder engelsk, kommer vel det av min bistandsperiode. Mine kolleger ved prosjektene i Afrika var ikke nødvendigvis skandinaver slik at jeg måtte ofte kommunisere via engelsk i tillegg til portugisisk. Men jeg liker også å lese angloamerikansk litteratur som jo bør leses på originalspråket.[5] Det er kanskje noe også med en fremmedgjøringsprosess i forhold til å ordlegge seg på et annet språk som jeg også har sansen for …
Dette må du forklare nærmere!
Her kan jeg referere til Stephen Waltons bok, Skaff deg eit liv![6] Han skriver om biografisjangeren, men forfatter også selv en selvbiografi. I det han kaller en ”fotnote til sjølvbiografien” forteller han om forholdet til språk og spesielt norsk. Den unge Walton likte ikke pianotimene og fikk da valget om å lære norsk eller piano der valget falt på det første. Å lære seg norsk ble en eksistensiell kamp for ham, sier han. Til forskjell fra andre språk, ble norsk en arena hvor språket ikke hadde brutt sammen.
Norsk ble for det første en måte å forstå verden på nytt etter depresjoner og kriser i barndommen. Dernest var det privat språk for ham, et språk som kun han og norsklærerinnen behersket. Til sist kommer at å lære seg norsk var et opprør mot faren som ikke likte dette.
For meg har det kanskje vært viktigst at språket innebærer en ny måte å se verden på som kan minne om Waltons eksistensielle kamp da språk jo er både språket i seg selv og språket som kultur. Dette motiverte meg til slutt å skrive hovedoppgave i engelsk.
Men så begynte du å undervise?
Ja, jeg var lærer i 3-4 år i Tromsø ved en stor byskole og en liten fådelt grendeskole på en øy utenfor byen.
Igjen er det kontraster?
Ja, det var det. Jeg underviste hovedsakelig i engelsk, samfunnsfag og i norsk. Når det gjelder metoder var det ofte tema- eller prosjektarbeid som var i fokus slik det var i læreplanen fra 1997. Nå er det jo ikke særlig sentralt i Kunnskapsløftet. Jeg husker spesielt timer som jeg hadde i engelsk tilvalgsfag på ungdomsskolen. Her kunne jeg sammen med elevene fritt planlegge undervisningen etter noen generelle rammer. Vi arbeidet da kun prosjekt- eller temaorientert og brukte ulike teknikker slik som film, dramatisering og multimedia. Jeg har faktisk aldri opplevd mer motiverte elever som til dels brukte både ettermiddag og kvelder for å fullføre prosjektene sine. Og det finnes ikke noe større for en lærer eller et menneske å ha lærevillige elever.
Men du ble ikke ”nordlending” likevel?
Nei, for jeg giftet meg i Tromsø og kona fikk jobb i Oslo så det var bare å flytte med! Likevel fikk jeg jobb etter en tid ved en skole for minoritetsspråklige ungdommer fra 16 til 19 år. Jeg opplevde denne tiden som ganske krevende fordi jeg måtte flytte fokus fra det faglige til det sosialpedagogiske. Disse elevene har kort botid i Norge og meget svak skolebakgrunn der målet er å få grunnskoleeksamen. Det førte til at jeg ble enda mer bevisst på meg selv som pedagog fordi jeg ble utfordret på en annen måte enn før. Et eksempel er språket der jeg ikke kunne snakke dialekt og måtte være mer bevisst på min rolle både språklig og som sosial rollemodell. Grunnen kan være at disse ungdommene ikke har så mange andre positive modeller å se opp til.
Så nå er ringen sluttet så si. Du flyttet tilbake til Brønnøysund som du reiste i fra for 25 år siden?
Ja, livet er jo en reise. Selv om jeg er filolog, har jeg også en liten realist i meg som jeg har fått bruk for nå. Men likevel er jeg fremdeles språkbevisst fordi jeg forstår matematikk som et språk som må læres. Jeg er også ganske kritisk til språket i enkelte lærebøker, men det får vi spare til en annen tekst …
Livsreisen – en reiseskildring
I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på den evige livsreisen …
Jeg er nettopp ferdig med samlingen og skal ta toget til Oslo fra Tønsberg. Solen skinner og skarpe lysstråler fokuseres på mitt blanke papir. Prøver å få ordene til å løpe bortover linjene, men de faller over hverandre og blir liggende. Jeg prøver i stedet å lese litt om Hamsuns barndom i Fergusons biografi.[7] Ved siden av meg sitter en guttunge, dypt konsentrert i sin Nintendo og enser ikke meg, eller gjør han det likevel? Jeg tror at barnet kan skjule mangt og mye … Jeg ser på de sovende ordene og sovner selv …
Hamarøy, rundt 1870
Jeg står utenfor et staselig, hvitmalt hus. Solen skinner og det er varmt. Jeg hører sang, salmesang og snur meg etter lyden. Gjennom et stuevindu ser jeg ryggene på en svartkledd forsamling. En svartskjegget mann med sykelige trekk står ved veggen. Han har skarpe og stikkende øyne og har blikket vendt mot en ung gutt som ser som han skal lese noe opp fra et blad. Forfatteren av bladet ser ut til å være Oftedal. Ved siden av gutten ser jeg en stor, svart kakkelovn med store, uhyggelige drager på dørene.
Gutten har et uttrykk av lengsel og virker fraværende. Så ser jeg to andre gutter pikke i ruta som om de vil ha ham med ut for å leke, han ser dem og lyser opp. Men mannen med de stikkende øynene observerer dem og gutten slår blikket ned og fortsetter å lese. Men i ansiktet kan jeg ane en viss trassighet, stolthet og besluttsomhet.
……………………
Så er møtet endelig slutt, men guttens kamerater er for lengst gått. Oppleseren får beskjed om å gå ut og hogge ved. Jeg gjemmer meg, men ser mord i øynene på ham. Han går inn i skjulet, finner øksa, rykker den løs fra hoggestabben og hever den over hodet. Plutselig fryses scenen fast og jeg får en ubehagelig fornemmelse. Det er akkurat som om han merker at han har en iakktager fordi han smiler triumferende. Så ser jeg øksa dale ned i sakte kino og treffe den høyre støvelen midt på foten. Han skriker til og faller om. Ut fra hovedbygningen kommer en kvinne som kan være husholdersken til åstedet og forbinder kuttet.
Men det virker ikke som om slike episoder er noe nytt her i gården. Hun gir ham jammen en ørefik og kjefter: ”Du ane ikkje kor godt du har det. Onkeln din jer dæ kost og losji og du vil berre heim. Makan!”. Ved siden av henne har onkelen kommet til. Han står der med en uttrykksløs mine helt til han bryter ut i et hosteanfall …
Det var i den tid jeg reiste omkring med tog til Kristiania, dette forunderlige toget som ingen forlater før han har fått merker av det …
Våkner, og er svett og kvalm. Hvem var dette? Hvordan kom jeg dit? Det demrer. Det må være en drøm fra Hamsuns barndom hos onkelen Hans Olsen der han var satt bort av sin far, bror til Hans. Men hvordan kunne de sette bort gutten når de burde vite at Hans ikke kunne oppdra eller behandle barn skikkelig.[8] Hva blir Knuts skjebne? Han blir tvunget til å være onkelens sekretær, han liker å lese og bruker mye tid i biblioteket. Det må være vanskelig å slå i gjennom som forfatter når man er fattiggutt og kommer fra en liten forblåst øy nordpå. Jeg finner biografien av Jørgen Haugan og begynner å lese … og sovner …[9]
Kristiania, 1891
Jeg står utenfor noe som ser ut som et forsamlingslokale. På et skilt står Brødrene Hals´ Konsertsal. Jeg går inn og det er stappfullt deriblant med det som ser ut som offisielle myndighetspersoner. Jeg drar kjensel på en av disse, en eldre herre med løvemanke, lorgnett og stokk. Han står der og værer stemningen, forventningsfull. Jeg får assosiasjoner til revolveroppgjør i westernfilmer. Jeg spør en mann om det virkelig er Ibsen. Han bekrefter og legger til at dikteren hadde nå vendt hjem etter 27 år i eksil. Det var visst nødvendig å reise ut fra landet for å kunne skrive …
Salen summer av forventning. En ung litterat var kommet til byen, han hadde skrevet noen foredrag om Amerika og visstnok stått bak en roman om en sultende kunstner i Kristiania. Tenker med meg selv: ”Er det den nye vinen vi venter på, en Ari Behn, klar til å erobre det litterære kongeriket?”
Så trer han frem på podiet i en falmet dress og monokkel. Jeg vet hvem det er ut i fra det trassige og selvsikre uttrykket, kjenner ham igjen. Jeg ser en kvinne i salen som tar seg på brystet og rødmer. Ibsen setter seg, snøftende, med stokken over fanget. En venninne, langt yngre, legger ansiktet i ironiske folder og bemerker: ”En døgnflue …”
Hamsun taler om norsk litteratur. Taler om Ibsen. Blikket fokuseres på sfinksen. ”Det er dramatisert tremasse De skriver. Det er typer De skriver om, ikke virkelige mennesker av kjøtt og blod. De kommer fra Italia og skal belære oss om litteratur. De foretar deres litterære kroningsreise opp den nordlandske kyst, bivåner Nordkapp og erklærer Dem tilfreds!” Han stopper litt opp og lar blikket sveipe over forsamlingen. ”Sannelig, jeg sier dere, vi trenger en ny litteratur som handler om brøkfølelsene, det er benpipenes bønn jeg vil høre.”
Det er stumt i salen. En lav visking høres, noen kniser og noen skotter engstelig bort på sfinksen. Vil han gå eller ta til motmæle? Jeg sitter på andre rad og prøver å lese ansiktsuttrykket. Synes faktisk jeg ser en gjenkjennende mine ved at det ene øyenbrynet hever seg. Sitter ikke mannen og trekker på smilebåndet? Hamsun stirrer på ham, bedende som et barn som avventer sin rettferdige straff: ”Se meg. Jeg er den nye vinen.” Men sfinksen nikker bare og Hamsun virker lettet.
Jeg undrer meg: ”Hvorfor dette showet? Vil han ydmyke og metaforisk drepe Ibsen eller søker han aksept? Er det onkel Hans han ser i sfinksen? Så er øyeblikket omme, foredraget over og lokalet begynner å tømmes. Jeg tenker at jeg må prøve å få Ibsens autograf, men har ingen penn! Skal jeg spørre ham om noen skriveråd? Hvorfor må han reise ut for å skrive? Kan man ikke dikte her i Norge? Men jeg blir i stedet fascinert av Hildur og kontrasten mellom henne og den gamle. Jeg lider av verdens verste kvaler; skal jeg konversere med Ibsen eller intervjue Hamsun? Jeg vet jo at han aldri er på sted lenge om gangen når han er ute på turné.
Plutselig ser jeg at Ibsen mister stokken sin og jeg plukker den opp og gir ham den. Han takker og tar av hatten som en hilsen. Jeg spør ham impulsivt mens jeg kaster stjålne blikk på Hildur:
”Jeg hører at unge hr. Hamsun har til hensikt å gjennomføre ytterligere foredrag i denne sal. Akter De å beære ham med nok et besøk?” Han funderer litt akkurat som om han ikke helt forstår spørsmålet.
Hildur avbryter: ”Du vil da ikke si at du vil høre en gang til på den der uforskammede fyren?”
Ibsen ser på henne, og så på meg:
”Du kan da vel skjønne at vi må gå ned og lære hvordan vi skal dikte.”
Jeg tenker i mitt stille sinn på det Kjeldsen beskriver som en av mestertropene, ironien.[10] Jeg skjønner at verbalt kan påstanden kvalifisere som ironi tatt i betraktning deres ulike litterære status. Men mimikken kompliserer det tilsynelatende ironiske budskapet. Det er ikke et spottende uttrykk, men heller en halv beundrende mine jeg mener å se. Og er det ikke et trekk av nostalgi jeg aner i steinansiktet? Jeg ser et drømmende glimt i hans øyne. Et inspirasjonens lys. Planlegger han et nytt drama? Kanskje med tema om læremester og svenn? En viss byggmester …?
Men hvor er Hamsun? Jeg løper ut, men er for sen. Sikkert dratt til et skjenkested …
Den lange, lange reisen over myrene og inn i skogene, hvem har noensinne fullført den?
”Reisende fra Oslo”, forkynner konduktøren. Jeg våkner brått, rekker billetten og han klipper den. Legger merket til uttrykket hans. Trassig og selvsikkert. Jeg tenker på hva som skjuler seg bak masken. Var ikke også Hamsun konduktør i Chicago? Har konduktøren også sine litterære drømmer? Kanskje? Eller er han egentlig et kunstnertalent, men greide ikke å komme inn på Kunstakademiet? Hva gjør det med et menneske å ikke få oppfylt sine drømmer? Går det under eller går det til kamp? Under hvilke vilkår trives kunstneren? Som sulten eller i medgang?[11] Begynner igjen å fantasere, og så leser jeg litt i Prosessen mot Hamsun av Thorkild Hansen …[12]
26.juni, 1943
Jeg våkner med et rykk og oppdager at jeg sitter i et gammelt og lite propellfly. Ved siden av meg sitter noen offiserer med hakekors og foran sitter en velkjent gammel mann iført en mørk stripete dress med vest, stokk, hansker, en mørk kappe over armen og en filthatt med bredt bånd på hodet. Han ser ut av det lille, runde vinduet, utover et vakkert fjellandskap. Snart lander vi i Salzburg. Hva tenker han nå, mon tro? Tenker han på andre reiser, fra Lom til Hamarøy, til Kristiania eller til Amerika? Eller er det landstrykeren, August, tusenkunstneren, som kom til bygda Polden og satte i gang utvikling og fremskritt? Hva tenker han om denne reisen? Reiser han for å realisere seg selv eller for å gjenfinne sitt barndomslandskap? Eller er det for å realisere en større misjon på vegne av noe annet og noen andre?
Snart er vi på vei opp en bratt og snirklet fjellvei i en syvliters svart Mercedes. De tyske offiserene spøker med hverandre, men den gamle virker utilpass i forsetet. Guiden, dr. Dietrich peker på villaene som passeres; Gørings, Bormanns og Speers. På venstre side ligger drivhus der det dyrkes økologiske grønnsaker for vegetarianeren på toppen. Endelig når vi toppen og bilen svinger inn foran en staselig bygning. ”Berghofen”, utbasunerer en offiser ved siden av meg. Hamsun retter seg opp med et sukk. På toppen av trappen står en liten mann med hendene bak ryggen. Ansiktet er preget av lite søvn, grimet, men likevel forventningsfull. Han er kledd i en dobbeltspent, feltgrå jakke, dekorert kun med korporalens jernkors fra forrige verdenskrig. Han ser ut som han er i dype tanker …
Kanskje er dette en anledning for meg å finne meg selv, reiste jeg ikke selv til Wien for å utdanne meg som kunstner, reiste ikke han til Oslo for å realisere seg og gjorde det, på tross av den gemene hop, arbeiderkrapylet, for å ikke snakke om, det intellektuelle, besteborgerlige faenskapet?
Jeg åpner døren for Nordlands Trompet samtidig som Chaplin i uniform tripper ned trappen med spenstige skritt. Er det trass jeg ser i oldingens mine eller hengivenhet? ”Guten Tag, Herr Hamsun”, hilser Hitler, men Hamsun vender seg, nesten demonstrativt mot tolken, Holmboe. Han roper nesten inn i øret på dikteren: ”Føreren hilser Dem god dag, Hr. Hamsun.” Jeg kommer plutselig på at han aldri lærte tysk, noe kona Marie ofte ironiserte over i festlige sammenkomster.
Jeg ser Bjørnsons apostel vandre opp trappen sammen med det Tredje Rikets Fører og verdens frelser. Jeg tenker på metaforen livet som en reise. Begge har vært reisende både geografisk, sosialt og ideologisk. De har søkt seg fra periferi mot sentrum, klatret på den sosiale rangstigen og omfavnet nasjonalsosialismen. Men dette har kanskje også kostet dem noe under reisen. Hitler forkastet humaniteten og Hamsun … ? Jeg forstår ham ikke, snart sender han Nobelprisen sin til Goebbels og så ber han om nåde for norske krigsfanger.
Jeg følger etter dem inn i Hitlers residens. Alle inntar sine posisjoner som brikker i et sjakkspill i salongen. Hitler og Hamsun ved et lite rundt bord i et hjørne. På veggen henger et håndknyttet teppe som viser en gruppe ryttere som slår leir ved et stort eiketre. Jeg ser også et stort vindu, kanskje 10 meter langt, med panoramautsikt ut over den alpine fjellheimen. Her kan man til og med se kirketårn i Salzburg i det fjerne.
Minner det ham om Nørholm, tenker jeg. Har ikke begge sans for kulisser og innredning?
Bak dem sitter deres respektive tolker og bak dem igjen, stenografen. Hitler setter seg ytterst på stolen, smilende. Hamsun, tilbakelent, nølende og ukomfortabel. Jeg klarer ikke å fange opp samtalen fordi scenen fryses fast i mitt indre. Begge vandrere, unntaksmennesker og førere, litterært og politisk. Men kan du forestille deg der Führer som naturlyriker? Eller dikterhøvdingen som leder for de germanske horder? Begge ved veis ende, den ene i ferd med å tape en krig, den andre foran en rettssak som vil erklære ham for å ha varig svekkede sjelsevner.
Så oppfatter jeg bruddstykker av samtalen gjennom tolkene. Hitler vil avdekke Nobelprisvinnerens litterære hemmeligheter. Hvordan skapet geniet sine mesterverk? Er det minnet om kunstnerårene som vekkes? Søker han inspirasjon for krigen om verdensherredømmet? Er Hamsun Hitlers far? Men den gamle fornekter sin sønn. Det er ikke litteratur som interesser, det er politikk. Han sier: ”Terboven må bort …. En katastrofe for landet … Norge har mistet sin selvstendighet …” Han er tydelig opprørt og jeg kan se en tåre trille nedover kinnet.
Hitler blir taus, setter seg tilbake med hendene på armlenene. Hodet bøyes, hårtjafser faller ned i pannen. Det er en trassig gutt som får en reprimande. Borte er den vitebegjærlige kunstneren og den målbevisste administratoren trer frem. Han messer frem, monotont og hest: ”Terboven er kun rikskommisær i en periode. Norge er kun imidlertidig besatt og …
Hamsun lar ham ikke fullføre akkurat som om han ikke har hørt noe av forklaringen. ”Jeg forstår at Tyskland vil alt vel for Norge, men Terboven må bort. Reichskommisars metoder passer ikke hos oss, hans Preusserei er uantakelig hos oss, og så henrettelsene – vi gidder ikke mer. Den mannen ødelegger mer for oss enn De kan bygge opp.” Stemmen skjelver, det er faren som desperat klynger seg til sitt idol.
Jeg tenker: ”Vet han da ikke at Hitler er nær venn av Terboven og hans forlover? At det er planer om å gjøre Trondheim til en tysk by og krigshavn med 250 000 innbyggere.”
Den gamles rådgivere rister på hodet og prøver å redde situasjonen. ”Hr. Hamsun, Føreren har allerede gitt sine forsikringer om at …”
Hamsun vifter dem bort som plagsomme fluer og snur seg på ny mot sin sønn. Jeg kan se at dette er noe Hitler ikke er vant med. Kroppen spenner seg, ansiktet rødner og knokene hvitner. Igjen fryses scenen fast til et portrett med Hamsun som en bedende og Hitler som gud. Stillheten i rommet er øredøvende. Med ett springer guden opp, snur seg, og går mot vinduet og betrakter landskapet med hendene bak ryggen.
Tenker han på hvor han kom i fra og hva han har blitt?
Med ett kommer en ordre til en av adjutantene. Så går han.
Hamsun er forvirret og virker hjelpeløs. Tolken sier at møtet er avsluttet og at Hamsun blir kjørt tilbake til Salzburg. På veien nedover til flyplassen virker Hamsun motløs og desillusjonert. Jeg tenker på livets ironi, den største ironien av alle. Og reisen …
Jeg våkner igjen. Merker at løvtrærne er blitt gule og det er høst. Livets høst og til slutt vinter. Vinteren er reisens slutt. Den er også en sinnstilstand preget av stillstand, men også ro. Hamsuns vinter. Gutten som hogde seg i foten, den voksne mannen som hogde ned sfinksen og oldingen som diktatoren hogde ned. Tenåringen som reiste fra Hamarøy, mannen som reiste til Amerika og oldingen som reiste tilbake til Fornebu der han ydmykt hilste på Terboven. I sitt siste skrift reiser han til barndommens rike i Nordland. Hvorfor? For å forsvare seg eller for å finne seg selv? Går alle reiser i sirkel? Eller kanskje i spiral? Utvikler vi oss gjennom reisen eller møter vi bare oss selv?
Det er kanskje ikke målet som er interessant, men reisen i seg selv. Som er målet?
Det regner kraftig og bussen er snart fremme i Brønnøysund.
11. oktober, 2008.
I dag er reisen ført til ende, og jeg ender min skrivning.
Mannen med svovelstikkene – en erotisk julefortelling
Kjære leser!
Jeg vil gjerne fortelle deg noe. Det er en fortelling om kjærlighet, erotikk og om å skrive. Den handler også om lyset, lyserfaringen. Det er også noen mennesker med i fortellingen; to menn og en kvinne. Disse går igjen tre ganger. Tre trekanter. Du og jeg er også med. Lyst til å vite mer? Les da vel! Og bli med inn i fortellingen!
Vi er i København, julaften 1888.
La oss forestille oss en gate med hus og noen mennesker. Det snør. Julesnø. Noen sitter inne i sine lyse julestuer med juletrær og levende lys. Noen spaserer bortover de mørke gatene. Og en bare står og venter med fyrstikker i sine hender. En liten jente. Prøver å tenne dem slik at fyrstikkene skal lyse. I det fjerne hører vi strofer fra en kjent julesang.
Det var en juleaften silde,
jeg sad alene på min kvist,
og tanken flagred, som den ville,
mens sindet var så trist.
Mismodigt stirred jeg i ovnens lue,
som kasted svagt lidt lysskin i min stue.
Hvor tungt det er at være ene,
- hvor tungt det er at være ene![13]
La oss stoppe ved et av disse husene i Klasensgade.[14] Vi prøver å se i gjennom de julepyntede vinduene. Pusten vår gjør at glasset dugger, men vi pusser det rent. Vi ser tre mennesker ved et bord med en beskjeden, men smakfull oppdekning. Det er to menn og en kvinne. Mennene sitter og snakker slik at hodene deres nesten berører hverandre. Den ene som er eldst har et lyst og spisst fippskjegg, er skallet og sitter med armene i kors. Den andre har monokkel og lener seg gestikulerende over bordet. Han henvender seg lavt til den eldre som om han er redd for at kvinnen skal høre. Kvinnen sitter ved den korte enden av bordet og ser henført på den unge mannen. Noen ganger ser hun bort på den skjeggete mannen, men da med en mistroisk mine.
Men vi er ikke fornøyd med å se på. Vi vil høre hva de sier. Du vil jo gjerne høre de mest intime samtaler.
Vi går til døren, åpner den forsiktig og entrer den mørke gangen. Tar av oss skoene slik at ingen hører oss. Vi titter varsomt rundt hjørnet inn i stuen. Kvinnen som sitter med ryggen til har en fornem, mørk kjole med hvite striper. Håret er også mørkt. Til venstre ved vinduet sitter den unge mannen. Han har en pen dress, men slitte sko.
De snakker om litteratur og om Ibsen. Det er visst om et skuespill ved navn Fruen fra Havet.[15] Tema er galskap og om å være menneske og hvordan mennesker er. Mannen med skjegg mener at Ellidas ord er nonsens og galemattias. Brillene svarer at det kun delvis er sant. Likevel mener han at han kunne ha omskrevet replikkene slik at de ble langt bedre og slik gitt utrykk for alt i hennes psyke. I det samme ser han på kvinnen ved enden av bordet, men hun vender hodet fra ham og mot skjegget. Stirrer fanatisk på ham. Glimtet i hennes øyne.
Så demper mennene stemmen og den eldste stiller et spørsmål som vi ikke oppfatter.
Den bebrillede er stille et øyeblikk og den eldre får et medfølende uttrykk i ansiktet. Så kommer han med et spørsmål som er hørlig.
”Hvordan hadde det seg, med deg i den tiden du hadde galopperende tæring? Hvorfor vendte du tilbake?”[16]
Vi ser på den unge mannen. Han trekker seg tilbake. Borte er den entusiastiske minen og begeistringen. Han ser ned i bordplaten med hånden over øynene. Det er helt stille. Både mannen og kvinnen ser undrende på den unge mannen. Skal han ikke svare snart?
Plutselig kommer vi bort i døren slik at den knirker. De tre snur seg mot oss og vi trekker oss hastig tilbake. De reiser seg ikke, men vi finner det allikevel best å gå.
På et rundt, lite bord i gangen ligger en konvolutt som ser ut som om den nettopp er åpnet. Fristelsen er stor, skal vi se inni konvolutten? Vi åpner den og inni ligger et brev. Vi tar ut brevet og leser det. Det er en vakker håndskrift.
”Til Erik”. Og lengst ned: ”Fra Amalie”.
Dette burde vi ikke gjøre, men likevel gjør du det, leser. Det er ditt begjær etter fortellingen. Vi leser. Og det vi leser er en fortelling om en kvinnes kjærlighet til sin mann. Hun elsker ham virkelig. Men samtidig virker det som om hun har vanskelig for å stole på ham. For han har en fortid. Med andre kvinner. Hun vil gjerne stole på ham, men det er vanskelig. Har han vært utro, og kommer han til å være utro? Har han oppsøkt en hore på strøket? Det er nok av dem her i København.[17]
Men så hører vi skritt, noen er i ferd med å forlate stuen. Vi kaster fra oss brevet på bordet, tar på oss skoene og haster ut gjennom døren. Lukker den og løper rundt hushjørnet. Forsiktig iakttar vi den unge mannen som kommer ut. Han står et øyeblikk som om i dype tanker mens han ser henført på den lille jenta med fyrstikkene. Er det flammen eller henne han blir fascinert av. Eller begge. Og går videre.
Vel ute, snakker vi om det vi har sett og hørt, du og jeg. Hvem var dette? Hvilket forhold er det mellom dem? Hva menes med galopperende tæring? Og hvor hadde den unge mannen vært og hvorfor vendte han tilbake? Og hvordan skal det gå med forholdet mellom Amalie og Erik i brevet? Kommer det til å vare? Kan hun leve med denne mistroen? Og hva med den fattige jenta med fyrstikkene? Så mange spørsmål …
Skal vi forbli her eller følge med den unge mannen? Du vil følge etter ham? Jeg kunne tenke meg å snakke med Amalie, men … Ja vel, da gjør vi det. Leseren har alltid rett.
Vi vandrer i den dype snøen i den mørke desemberkvelden. Omsider når vi en staselig bygning i Nordvestvej 25.[18] Venter til han har gått inn, men så låser han døren. Hit, men ikke lenger. Så kommer han til syne igjen gjennom et vindu i kjøkkenet. En parafinlampe tennes. Han setter seg ned og skriver. Et brev. Ser du svetteperlene på pannen hans. Og ser du hvordan han holder den høyre hånden med den venstre. Likevel skjelver den, men pennen skriver ufortrødent videre.
Du presser ansiktet mot ruta og klarer så vidt å lese håndskriften.
”Kære Hr. Skram. 2. Juledag 1888
De maa ikke blive misfornøjet med mig fordi jeg skriver i dag. Jeg er saa oprørt. Jeg ved nok, at jeg plager Dem, men jeg beder om Forladelse. Jeg vilde bede om Lov til at fortælle Dem noget.
De interessered Dem saa for min Sindstilstand i de Dage, jeg skulde dø. De forundred Dem nok over, at jeg gjorde saa hastige spring, da jeg skulde fortælle derom. Sagen er, at der hører noget til den Historie, som jeg ikke syntes jeg kunde fortælle den Aften, og jeg var febrilsk bange for, at det skulde slippe mig af Munden uforvarende. Nu vilde jeg faa Lov til at fortælle Dem det – og noget andet, som hænger sammen hermed. …” [19]
Så, kjære lesere, blir det for kaldt og vi må gå til et sted for å varme oss. Café Bernina, på hjørnet mellom Vimmelskaftet og Badstuestrædet.[20]
Mens vi varmer oss på flammene fra peisen, snakker vi om brevet og hva han skrev videre. Vi blir enige om at han har en eller annen form for psykiske problemer. Men hvordan og hvorfor?
Mens vi grunner på dette, åpnes døren til stuen og inn kommer den unge mannen. Det er fullt, men vi har plasser ledige så vi tilbyr ham selvfølgelig en plass ved vårt bord. Han ser miserabel ut, men likevel innbitt. Han takker ja til tilbudet og setter seg ned. Med forbauselse hører vi et snev av nordlandsaksent i stemmen. Vi snakker om hvor vi kommer i fra og hvor vi skal. Han presenterer seg som Knut Hamsun og påstår at han er født og oppvokst på havet[21] og har reist fra Nordland til Kristiania og videre til Amerika før han kom til København.
Vi spør ham om hva han gjorde der. Han svarte litt unnvikende til å begynne med, men etter å ha drukket en ”djævelpunsch”[22] tødde han opp og fortalte om tiden i Amerika og spesielt om en hendelse mens han bodde hos en prest med frue.
Da vi begge er engasjert i litteratur, hører vi fascinert etter når han forklarer om hvordan erotikken og lyset fikk ham til å bli forfatter.
Det var i den tid jeg bodde i Minnepolis, Minnesota, 2419 Nicollet Avenue som ligger i utkanten av byen.[23] Jeg har tenkt og tenkt på den tiden …
Jeg var hjelpeprest for presten og forfatteren Kristofer Janson og vikarierte for ham når han var ute på reise. Jeg fungerte også som sekretær og holdt ulike fordrag om ulike emner for norsk-amerikanerne som var for det meste totninger og gudbrandsdøler. Vet dere at jeg ble født i Vågå og at jeg har vært veiarbeider på Toten?
Vel, saken er at jeg kunne ha endt opp i Nebraska som sauegjeter. Lønnen var faktisk hele 60 dollar i måneden. Ikke for det, jeg har vært gjeter før på Hamarøya. Men jeg ble altså hos Kristofer og hans kone, Drude.
Drude!
Drude og meg var åndsfeller av høyeste rang.[24] Vi samtalte om litteratur, religion og oss selv. Det var bare Drude jeg kunne betro meg og mine tekster til. Ennå husker jeg henne ved pianoet og den liflige musikken. Fremdeles kan jeg se henne for meg i de mørke vinterkvelder. …
Etter en tid, ble oppgavene som sekretær og foredragsholder for mye for meg. Jeg ville jo helst skrive.
Men jeg kunne ikke skrive. Jeg mener, jeg skrev jo som Jansons sekretær akkurat som jeg gjorde som gutt for onkel Hans. Jeg var Jansons forsvarsadvokat mot hans anklagere.[25] Jeg stod opp for ham i foredrag når han var borte. Men jeg kom ingen vei selv. Jeg merket det på kropp og sjel og jeg hadde det ille. Der var noget i mitt bryst som trykket …
Så ble jeg syk med tæring. Jeg følte meg fanget inn av rommet der jeg lå og var i ferd med å utånde. Jeg spyttet blod hver dag. Jeg hev etter pusten. Kanskje skulle jeg heller ha blitt sauegjeter i Nebraskas herlige fjelluft?
Jeg følte at livet var i ferd med å ebbe ut.[26] Hvorfor, kjære Gud! Jeg, som i all min ferd og levnet hadde vært dydig og motstått alle fristelser. Hadde jeg ikke jeg fått tilbud? Men jeg var eslet til noe større. Det kan være det samme. Det er det samme hva jeg gjorde nå, dyd eller ikke dyd. Jeg drømte om fruen, og jeg antok at hun traktet etter meg. Men jeg kunne ikke.
Men det er andre måter her i Minnapolis akkurat som i denne byen. Fristelser. Og jeg ville la meg friste. Jeg visste jo om et fint etablissement der i byen, byens fineste bordell. Ho ho.[27] Jeg ville gå ut med et pang. It´s better to burn out than to fade away![28] Midt under akten, under klimaks, vil jeg utånde. Og så, nada …
Hva tenkte fruen om det? Skulle jeg spørre henne? Jeg ringte på henne. Litt etter kom hun i sin lyse, utringede, aftenkjole. Jeg fortalte henne om min angst og beven. Det var vanskelig å tyde hennes innerste følelser og tanker. Hun sa hun forstod meg. Hva mente hun med det? Så gikk hun.
Jeg kalte på tjenestepiken og sa jeg ville gjerne bestille en vogn til bordellet og at turen skulle betales med mitt ur. Jeg sa at fruen hadde godkjent min beslutning.
Han fortsetter å fortelle om hvordan Drude reagerer på det han gjorde. Du hører oppmerksomt på ham, men jeg prøver å sette meg inn i hennes sted, se det hele fra hennes synsvinkel.
Jeg godkjenner det ikke. Jeg vet at han hadde tæring og var meget syk. Jeg godkjenner det ikke. Knut er ung og begavet og vi er åndsfrender, men jeg er i mot det. Selv om min mann er mange år eldre enn meg og selv om vi ikke har hatt noe samkvem på en lang stund og selv om … og selv om …
Jeg hører at tjenestejentene snakker om Knuts planer. Det kan ikke skje og skal ikke skje så jeg avbestiller vognen.
………………….
Så nå dør Knut. Uten noen gang å nyte en kvinnes gunst. Ligger der og råtner bort. Hvilken rett har jeg til å ende hans liv på den måten? Kristofer er jo borte og tjenestejentene har fri. Hvilken Gud kan dømme meg om jeg begunstiger Knut? Finnes det noen Gud? Men jeg kan jo ikke fortelle ham det. Det må være usagt og likevel sagt. Jeg binder en rød sløyfe i den ene gardinen på rommet hans som et tegn mens han sover. Kan han tyde tegne tegnet eller vil han det? Vil jeg det …?
Vi sitter der og måper over hva han sier. Situasjonen med at han er syk og ønsker sex skjønner vi og vi skjønner at Drude nekter, prestefrue som hun er. Hans fortelling burde jo ende med det slik at vendepunktet blir hennes avvisning og at han lærer seg å tøyle sitt begjær.
Men denne fortellingen blir en annen ved at fruen blir horen i stedet for at horebukken blir dydig. Så blir da kanskje dette vendepunktet, at Drude helbreder Hamsun ved sin seksualitet og at han gjenvinner sin kreative skaperkraft.
Han fortsetter.
Fruen avbestilte vognen, men jeg var fremdeles fyrig og jeg kunne ikke skrive. Så en formiddag våknet jeg og så en rød sløyfe rundt den ene gardinen. En lapp og et klokkeslag. Så var det skjedd. Jeg hadde likevel fått en mulighet. Det var bare å vente.
Jeg lå hele dagen og ventet. Ventet på hva. Skulle jeg skrive eller synde? Eller begge deler? Kunne jeg skrive etter å ha syndet? Eller måtte jeg synde for å skrive? Jeg lå og tenkte og tenkte …
Så skjedde det. Klokken slo ti med ti skjebnestunge slag. Det var dommens slag. Det var nå eller aldri. Hva skulle det bli av meg? Nå hørte jeg hennes lette banking på døren. Tapp. En gang til. Tapp. En gang til. Tapp. Jeg krøp under dynen. Krøp sammen i fosterstilling. Jeg følte jeg var i ferd med å bli slitt i stykker av attrå. Dette er ditt valg, forgå eller bli frelst, sier en stemme til meg.
Så avtok bankingen og stilnet helt og jeg hørte små skritt fortape seg bortover den teppekledde soveromsgangen. Men jeg var ennå i brann. Jeg hadde muligheten, men kastet den bort, idiot som jeg var. Det var en brann som holdt på å fortære meg.
Jeg så parafinlampen på nattbordet. Jeg stirret hypnotisert på den gule flammen. Og den stirret tilbake på meg. Jeg elsket den. Jeg elsket flammen. Jeg elsket lyset. Og flammen elsket meg. Lyset elsket meg.
Han stopper opp og så på oss med skinnende, fanatiske øyne.
Hva er lyset? For meg? Lyset er meg. Jeg er lyset. Solguden. Når jeg skriver, lyser jeg. Jeg lyser når jeg skriver. Jeg ser meg selv ta parafinlampen, skrur av glasset utenpå, iaktta den rene gule flammen. Var ikke dette hva jeg søkte og traktet etter? Begjærte? Ønsket at skulle fortære meg slik at jeg ble ett med lyset. Slik at jeg skulle lyse selv og alle skulle bli belyst av mitt lys?
Jeg holdt flammen mot gardinen med den røde silkesløyfen bundet rundt. Først ville stoffet ikke brenne, men etter hvert fattet det i og stoffet tok fyr. Det var slik jeg ville skrive! Jeg ville brenne og lyse opp verden selv om jeg selv brant opp. Verden skulle få merke meg selv om jeg selv ble merket. Jeg ville antenne en brann som tilintetgjorde den gamle verden og den forgagne litteratur.
Jeg er brannen, sannheten og livet. Livet som kommer etter brannen etter at alt er tilintetgjort. Jeg er lysets fører fordi jeg fører lyset. Ikke et vanlig menneske, men et unntaksmenneske.
Vi sitter og hører og kan ikke annet. Henført, fortryllet og forhekset. Hører på fortelleren som den monomane kunstneren som skriver om seg selv, men som også skriver seg selv. Han skriver ikke med penn, men med lyset. Han avviser kvinnen og avviser sitt eget begjær og avviser sin egen kropp. Men begjæret må finne sitt utløp og utløpet er gjennom å erstatte sin penis med flammen som penetrerer og konsumerer sine omgivelser.
Jeg spør deg, leser, om det er slik at den skrivende pennen er et fallossymbol? Hamsun karakteriserer seg selv som ”lysgal”, men er ikke det det samme som skrivekåt? Jeg tør ikke å spørre Hamsun om dette, men har tanken likevel i bakhodet.[29]
Han bryter av og forteller om et ”fragment” han jobber med som han kaller Sult. Vi spør om det handler om den tiden han gikk og sultet i Kristiania som vi hadde hørt at Hamsun hadde gjort. Han avviser dette og hevder at det er nettopp disse erfaringene som han fortalte om som har drevet ham til å skrive denne teksten.
For meg er det ikke den fysiske sulten som er hovedsaken. Det er døden som driver meg til å skrive, både frykt for døden, men også et begjær etter døden. Jeg var nær døden på grunn av tæring, men jeg ønsket også intenst å dø, å bli fortært av flammene.
Når jeg skriver, skriver jeg for å unnslippe mine dødstanker, for å unnslippe mine vonde minner fra barndommen. Men jeg kan heller ikke slippe unna døden, fordi den er en del av meg. Derfor skriver jeg også for å dø, men langsomt, meget langsomt …
Leseren og meg sitter og lytter, men har vanskelig for å forstå. Kanskje er det fylleprat fra en vordende forfatterspire, men jeg har på følelsen av at det er noe mer …
Han fortsetter og stemmen blir utydelig.
Jeg har lest mye av nåtidens store forfattere slik som Ibsen, men jeg tror ikke på hans karakterer. De er typer som er beskrevet utvendig. Hvordan skulle for eksempel Ibsen beskrive hva jeg gikk i gjennom hos Jansons? Svaret er enkelt, det kan han ikke og ikke den realistiske typediktningen heller ikke.
Men jeg kan og vil. Det er fordi jeg ikke skriver med en penn, men med flammen og flammen gjennomtrenger alt og alle, inklusive meg selv. Hvorfor skal jeg beskrive verden, når jeg kan starte med meg selv? Min diktning skal heretter kun omhandle meg selv og mitt indre.
Han begynner å snøvle litt, reiser seg, men holder på å falle og jeg må støtte ham opp. Leser, la oss ta ham med hjem.
Du innvender at han burde ikke være alene i denne tilstanden. En ting er at han er dørgende full, men kanskje er han også suicidal, spør du. Jeg er enig og vi tar ham med oss til Skrams hus. Det har sluttet å snø og stjernehimmelen lyser klart over oss.
Vi kommer fram og banker på. Tapp, tapp. Det er Amalie som åpner. Hun har en rød sløyfe i håret. Hun ser situasjonen og ber oss om å ta ham med inn. Vi plasserer ham i en stol og han synker sammen som en sekk med poteter.
Jeg ser brevet som ligger på bordet, men merker at hun følger blikket mitt og forstår. Begge.
Leser, la oss gå. Det ser ikke ut som om Erik er hjemme, men det virker som om Amalie vil ta vare på ham. Vi hilser adjø og forlater dem. Jeg håper at han også finner en livsledsagerske som kan tilfredsstille ham.
Men hva med pennen, den lysende flammen? Kan hun konkurrere med den? Eller bli fortært av den?
Vi går ut på gaten og ser igjen jenta med fyrstikkene. Hun har bare en igjen. Og hvor lenge skal den fortsette å lyse?
Igjen høres den gamle julesangen.
Jeg fatted kærligheden ene,
hvordan det så i verden går,
en smule lykke kan forlene.
Ja nu jeg først forstår,
kun den kan stille hvad vi alle savne,
indtil den tid, vi engang sikkert havne!
Hvor tungt det er at være ene,
- hvor tungt det er at være ene![30]
Det er julen, 1888, og snart gryr en ny dag.
[1] Denne teksten er en revidert versjon av mitt opprinnelige utkast.
[2] Jeg er ellers av den oppfatning at også filologer kan lære realister noe og vice versa. I begge tilfeller dreier det seg om språk, spesielt fagspråk, som elevene må beherske. Her kan det henvises til den systemiske, funksjonelle tilnærmingen der det hevdes at alle faglærere er språklærere, dvs. at de ulike fagene har ulike diskurser og at elevene evalueres etter hvordan de kan skrive eller snakke om faget. På basis av dette hevder Halliday at ”educational failure is linguistic failure”. Elevene må således lære å bruke det respektive fagspråket fordi hvis ikke får det direkte konsekvenser for deres utdanning generelt (Maagerø, Eva: Språket som mening. Oslo, 2005, s.36).
[3] Jeg sikter her til Kolloens utsagn, sitert av Frode Grytten, om at ”det biografiske arbeidet [er som] å plassere en oljeplattform over det avdøde objektet, og så bore og suge til et liv er fullstendig kartlagt og forklart.” (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article2193774.ece). Om det er riktig sitert, vitner det om en amoralsk, men også naiv holdning til biografien. Det er min holdning at biografien i det vesentlige kan betraktes som en fiksjon og analyseres deretter.
[4] Akkurat dette kan illustrere et generelt problem mellom å skille mellom oss selv som privat- og fagpersoner. Jeg antyder her at dette kan være avhengig av alder og andre livsbetingelser.
[5] Her har jeg nå en lidenskap for Stephen King, en av verdens meste solgte forfattere. ”Forfatter”? Vel, kanskje forteller fordi det han skriver engasjerer både tematisk gjennom frykt og stilistisk gjennom humor. Dernest bruker han et muntlig språk som appellerer til mange. Jeg vil også anbefale hans utmerkede bok om skriving; On Writing. London, 2000.
[6] Walton, Stephen: Skaff deg eit liv!: Om biografi. Oslo, 2008.
[7] Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo, 1987, s. 20.
[8] Nettopp dette er et poeng hos Jan Frode Larsen som vektlegger foreldrenes forsømmelse av sønnen, Knut. Se Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun (1859-1888). Oslo, 1988. Kap. 2.2.
[9] Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Oslo, 2004, s.13.
[10] Kjeldsen, Jens E.: Retorikk i vår tid. Oslo, 2006, s.200. Her må det nevnes at Ibsen skal ha uttalt følgende om Hamsun: ”Hadde vi levet i et civilisert land vilde studenterne knust hjernekassen på den fyren i kveld” (Haugan 2004:13). Biografen oppgir ingen kilde for sitatet. Jeg oppfatter likevel ikke forholdet mellom disse gigantene som bare motsetningsfylt, men også som gjensidig påvirkende.
[11]Det kan tyde på at Hamsun trivdes best i motgang eller å bli undervurdert. Dette kan også være et allment trekk ved den kunstneriske erfaringen slik som den danske kunstneren, Per Kirkeby, har formulert det i et intervju.
[12] Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo, 1978, fra s.129.
[13] Fra Gamle Danske Sange: ”Det var en julaften silde”, 1.vers
[14] Amalie Skram bodde på denne adressen rundt 1900, men flyttet så til Ribegade (Engelstad Irene: Amalie Skram om seg selv. Oslo 1981, s. 205)
[15] Brev fra Hamsun til Erik Skram, 2.juledag 1888 (Næss S. Harald: Knut Hamsuns brev 1879 – 1895. Oslo 1994, s.99)
[16] Ibid. s.97. Hamsun kunne ikke svare på spørsmålet før han fikk tenkt seg om og skrev dette brevet.
[17] Brev fra Amalie til Erik Skram, se Engelstad, s. 131. Hun uttrykker her sin sjalusi overfor Erik. Engelstad daterer brevet til 14. august 1888.
[18] Hamsun bodde der pr. 22/12-1888, Næss, s.97.
[19] Begynnelsen på brevet sitert ovenfor fra Hamsun til Erik Skram.
[20] Se artikkel fra Dagbladet: ”Hamsun på livet løs” (http://www.dagbladet.no/kultur/2002/02/23/315111.html). Dette stedet samlet mange av datidens kunstnere som Christian Krog, Hans Jæger, Sigbjørn Obstfelder og andre.
[21] Hamsuns påstand overfor Edward Brandes, se Haugan 2004, s.24.
[22] En drink som skulle være blandet fra 17 ulike spritsorter (se note 8). Det var visst Hamsuns yndlingsdrink.
[23] Beskrivelsen av oppholdet hos Jansons er basert på Larsen 1998, fra s.317.
[24] Allusjon til Hamsuns nekrolog over Hitler. ”Han [Hitler] var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang,..”, Haugan, s.329.
[25] Dette var en teologisk strid mellom ulike norsk-amerikanske kirkesamfunn.
[26] Beskrivelsen av den følgende erotiske episoden er basert på brevet ovenfor fra Hamsun til Erik Skram og delvis på Haugans tolkning av det, Haugan, s. 58.
[27] En vanlig, muntlig uttrykksmåte hos Hamsun.
[28] Hamsun skrev dikt på engelsk, men sitatet er fiktivt.
[29] Spørsmålet er om Hamsun hadde pyromane eller pyrofile tendenser. Når det gjelder pyromani, oppgir Wikipedia at to av grunnene kan være mishandling i barndommen eller fortregning av seksualitet.
[30] Fra Gamle Danske Sange: ”Det var en julaften silde”, 4.vers
( http://www.ugle.dk/det_var_en_juleaften_silde.html)
