Mannen med svovelstikkene – en erotisk julefortelling
Kjære leser!
Jeg vil gjerne fortelle deg noe. Det er en fortelling om kjærlighet, erotikk og om å skrive. Den handler også om lyset, lyserfaringen. Det er også noen mennesker med i fortellingen; to menn og en kvinne. Disse går igjen tre ganger. Tre trekanter. Du og jeg er også med. Lyst til å vite mer? Har du lyst? Les da vel! Og bli med inn i fortellingen!
Vi er i København, julaften 1888.
La oss forestille oss en gate med hus og noen mennesker. Det snør. Julesnø. Noen sitter inne i sine lyse julestuer med juletrær og levende lys. Noen spaserer bortover de mørke gatene. Og en bare står og venter med fyrstikker i sine hender. En liten jente. Prøver å tenne dem slik at fyrstikkene skal lyse. I det fjerne hører vi strofer fra en kjent julesang.
Det var en juleaften silde,
jeg sad alene på min kvist,
og tanken flagred, som den ville,
mens sindet var så trist.
Mismodigt stirred jeg i ovnens lue,
som kasted svagt lidt lysskin i min stue.
Hvor tungt det er at være ene,
- hvor tungt det er at være ene![1]
La oss stoppe ved et av disse husene i Klasensgade.[2] Vi prøver å se i gjennom de julepyntede vinduene. Pusten vår gjør at glasset dugger, men vi pusser det rent. Vi ser tre mennesker ved et bord med en beskjeden, men smakfull oppdekning. Det er to menn og en kvinne. Mennene sitter og snakker slik at hodene deres nesten berører hverandre. Den ene som er eldst har et lyst og spisst fippskjegg, er skallet og sitter med armene i kors. Den andre har monokkel og lener seg gestikulerende over bordet. Han henvender seg lavt til den eldre som om han er redd for at kvinnen skal høre. Kvinnen sitter ved den korte enden av bordet og ser henført på den unge mannen. Noen ganger ser hun bort på den skjeggete mannen, men da med en mistroisk mine.
Men vi er ikke fornøyd med å se på. Vi vil høre hva de sier. Du vil jo gjerne høre de mest intime samtaler.
Vi går til døren, åpner den forsiktig og entrer den mørke gangen. Tar av oss skoene slik at ingen hører oss. Vi titter varsomt rundt hjørnet inn i stuen. Kvinnen som sitter med ryggen til har en fornem, mørk kjole med hvite striper. Håret er også mørkt. Til venstre ved vinduet sitter den unge mannen. Han har en pen dress, men slitte sko.
De snakker om litteratur og om Ibsen. Det er visst om et skuespill ved navn Fruen fra Havet.[3] Tema er galskap og om å være menneske og hvordan mennesker er. Mannen med skjegg mener at Ellidas ord er nonsens og galemattias. Brillene svarer at det kun delvis er sant. Likevel mener han at han kunne ha omskrevet replikkene slik at de ble langt bedre og slik gitt utrykk for alle hennes sinnsbevegelser. I det samme ser han på kvinnen ved enden av bordet, men hun vender hodet fra ham og mot skjegget. Stirrer fanatisk på ham. Glimtet i hennes øyne.
Så demper mennene stemmen og den eldste stiller et spørsmål som vi ikke oppfatter.
Den bebrillede er stille et øyeblikk og den eldre får et medfølende uttrykk i ansiktet. Så kommer han med et spørsmål som er hørlig.
”Hvordan hadde det seg, med deg i den tiden du hadde galopperende tæring? Hvorfor vendte du tilbake?”[4]
Vi ser på den unge mannen. Han trekker seg tilbake. Borte er den entusiastiske minen og begeistringen. Han ser ned i bordplaten med hånden over øynene. Det er helt stille. Både mannen og kvinnen ser undrende på den unge mannen. Skal han ikke svare snart?
Plutselig kommer vi bort i døren slik at den knirker. De tre snur seg mot oss og vi trekker oss hastig tilbake. De reiser seg ikke, men vi finner det allikevel best å gå.
På et rundt, lite bord i gangen ligger en konvolutt som ser ut som om den nettopp er åpnet. Fristelsen er stor, skal vi se inni konvolutten? Vi åpner den og inni ligger et brev. Vi tar ut brevet og leser det. Det er en vakker håndskrift.
”Til Erik”. Og lengst ned: ”Fra Amalie”.
Dette burde vi ikke gjøre, men likevel gjør du det, leser. Det er ditt begjær etter fortellingen. Vi leser. Og det vi leser er en fortelling om en kvinnes kjærlighet til sin mann. Hun elsker ham virkelig. Men samtidig virker det som om hun har vanskelig for å stole på ham. For han har en fortid. Med andre kvinner. Hun vil gjerne stole på ham, men det er vanskelig. Har han vært utro, og kommer han til å være utro? Har han oppsøkt en skjøge på strøket? Det er nok av dem her i København.[5]
Men så hører vi skritt, noen er i ferd med å forlate stuen. Vi kaster fra oss brevet på bordet, tar på oss skoene og haster ut gjennom døren. Lukker den og løper rundt hushjørnet. Forsiktig iakttar vi den unge mannen som kommer ut. Han står et øyeblikk som om i dype tanker mens han ser henført på den lille jenta med fyrstikkene. Er det flammen eller henne han blir fascinert av. Eller begge. Og går videre.
Vel ute, snakker vi om det vi har sett og hørt, du og jeg. Hvem var dette? Hvilket forhold er det mellom dem? Hva menes med galopperende tæring? Og hvor hadde den unge mannen vært og hvorfor vendte han tilbake? Og hvordan skal det gå med forholdet mellom Amalie og Erik i brevet? Kommer det til å vare? Kan hun leve med denne mistroen? Og hva med den fattige jenta med fyrstikkene? Så mange spørsmål …
Skal vi forbli her eller følge med den unge mannen? Du vil følge etter ham? Jeg kunne tenke meg å snakke med Amalie, men … Ja vel, da gjør vi det. Leseren har alltid rett.
Vi vandrer i den dype snøen i den mørke desemberkvelden. Omsider når vi en staselig bygning i Nordvestvej 25.[6] Venter til han har gått inn, men så låser han døren. Hit, men ikke lenger. Så kommer han til syne igjen gjennom et vindu i kjøkkenet. En parafinlampe tennes. Han setter seg ned og skriver. Et brev. Ser du svetteperlene på pannen hans. Og ser du hvordan han holder den høyre hånden med den venstre. Likevel skjelver den, men pennen skriver ufortrødent videre.
Du presser ansiktet mot ruta og klarer så vidt å lese håndskriften.
”Kære Hr. Skram. 2. Juledag 1888
De maa ikke blive misfornøjet med mig fordi jeg skriver i dag. Jeg er saa oprørt. Jeg ved nok, at jeg plager Dem, men jeg beder om Forladelse. Jeg vilde bede om Lov til at fortælle Dem noget.
De interessered Dem saa for min Sindstilstand i de Dage, jeg skulde dø. De forundred Dem nok over, at jeg gjorde saa hastige spring, da jeg skulde fortælle derom. Sagen er, at der hører noget til den Historie, som jeg ikke syntes jeg kunde fortælle den Aften, og jeg var febrilsk bange for, at det skulde slippe mig af Munden uforvarende. Nu vilde jeg faa Lov til at fortælle Dem det – og noget andet, som hænger sammen hermed. …” [7]
Så, kjære lesere, ble det for kaldt og vi måtte gå til et sted for å varme oss. Café Bernina, på hjørnet mellom Vimmelskaftet og Badstuestrædet.[8]
Mens vi varmet oss på flammene fra peisen, snakket vi om brevet og hva han skrev videre. Vi ble enige om at han hadde en eller annen form for psykiske problemer. Men hvordan og hvorfor?
Mens vi grunnet på dette, åpnes døren til stuen og inn kommer den unge mannen. Det er fullt, men vi har plasser ledige så vi tilbyr ham selvfølgelig en plass ved vårt bord. Han ser miserabel ut, men likevel innbitt. Han takker ja til tilbudet og setter seg ned. Med forbauselse hører vi et snev av nordlandsaksent i stemmen. Vi snakker om hvor vi kommer i fra og hvor vi skal. Han presenterer seg som Knut Hamsun og påstår at han er født og oppvokst på havet[9] og har reist fra Nordland til Kristiania og videre til Amerika før han kom til København.
Vi spør ham om hva han gjorde der. Han svarte litt unnvikende til å begynne med, men etter å ha drukket en ”djævelpunsch”[10] tødde han opp og fortalte om tiden i Amerika og spesielt om en hendelse mens han bodde hos en prest med frue.
Da vi begge er engasjert i litteratur, hørte vi fascinert etter når han forklarte om hvordan erotikken og lyset fikk ham til å bli forfatter.
Det var i den tid jeg bodde i Minnepolis, Minnesota, 2419 Nicollet Avenue som ligger i utkanten av byen.[11] Jeg har tenkt og tenkt på den tiden …
Jeg var hjelpeprest for presten og forfatteren Kristofer Janson og vikarierte for ham når han var ute på reise. Jeg fungerte også som sekretær og holdt ulike fordrag om ulike emner for norsk-amerikanerne som var for det meste totninger og gudbrandsdøler. Vet dere at jeg ble født i Vågå og at jeg har vært veiarbeider på Toten?
Vel, saken er at jeg kunne ha endt opp i Nebraska som sauegjeter. Lønnen var faktisk hele 60 dollar i måneden. Ikke for det, jeg har vært gjeter før på Hamarøya. Men jeg ble altså hos Kristofer og hans kone, Drude.
Drude!
Drude og meg var åndsfeller av høyeste rang.[12] Vi samtalte om litteratur, religion og oss selv. Det var bare Drude jeg kunne betro meg og mine tekster til. Ennå husker jeg henne ved pianoet og den liflige musikken. Fremdeles kan jeg se henne for meg i de mørke vinterkvelder. …
Etter en tid, ble oppgavene som sekretær og foredragsholder for mye for meg. Jeg ville jo helst skrive.
Men jeg kunne ikke skrive. Jeg mener, jeg skrev jo som Jansons sekretær akkurat som jeg gjorde som gutt for onkel Hans. Jeg var Jansons forsvarsadvokat mot hans anklagere.[13] Jeg stod opp for ham i foredrag når han var borte. Men jeg kom ingen vei selv. Jeg merket det på kropp og sjel og jeg hadde det ille. Der var noget i mitt bryst som trykket …
Så ble jeg syk med tæring. Jeg følte meg fanget inn av rommet der jeg lå og var i ferd med å utånde. Jeg spyttet blod hver dag. Jeg hev etter pusten. Kanskje skulle jeg heller ha blitt sauegjeter i Nebraskas herlige fjelluft?
Jeg følte at livet var i ferd med å ebbe ut.[14] Hvorfor, kjære Gud! Jeg, som i all min ferd og levnet hadde vært dydig og motstått alle fristelser. Hadde jeg ikke jeg fått tilbud? Men jeg var eslet til noe større. Det kan være det samme. Det er det samme hva jeg gjorde nå, dyd eller ikke dyd. Jeg drømte om fruen, og jeg antok at hun traktet etter meg. Men jeg kunne ikke.
Men det er andre måter her i Minnapolis akkurat som i denne byen. Fristelser. Og jeg ville la meg friste. Jeg visste jo om et fint etablissement der i byen, byens fineste bordell. Ho ho.[15] Jeg ville gå ut med et pang. It´s better to burn out than to fade away![16] Midt under akten, under klimaks, vil jeg utånde. Og så, nada …
Hva tenkte fruen om det? Skulle jeg spørre henne? Jeg ringte på henne. Litt etter kom hun i sin lyse, utringede, aftenkjole. Jeg fortalte henne om min angst og beven. Det var vanskelig å tyde hennes innerste følelser og tanker. Hun sa hun forstod meg. Hva mente hun med det? Så gikk hun.
Jeg kalte på tjenestepiken og sa jeg ville gjerne bestille en vogn til bordellet og at turen skulle betales med mitt ur. Jeg sa at fruen hadde godkjent min beslutning.
Han fortsatte å fortelle om hvordan Drude reagerte på det han gjorde. Du hørte nøye på ham, men jeg prøvde å sette meg inn i hennes sted, se det hele fra hennes synsvinkel.
Jeg godkjenner det ikke. Jeg vet at han hadde tæring og var meget syk. Jeg godkjenner det ikke. Knut er ung og begavet og vi er åndsfrender, men jeg er i mot det. Selv om min mann er mange år eldre enn meg og selv om vi ikke har hatt noe samkvem på en lang stund og selv om … og selv om …
Jeg hører at tjenestejentene snakker om Knuts planer. Det kan ikke skje og skal ikke skje så jeg avbestiller vognen.
………………….
Så nå dør Knut. Uten noen gang å nyte en kvinnes gunst. Ligger der og råtner bort. Hvilken rett har jeg til å ende hans liv på den måten? Kristofer er jo borte og tjenestejentene har fri. Hvilken Gud kan dømme meg om jeg begunstiger Knut? Finnes det noen Gud? Men jeg kan jo ikke fortelle ham det. Det må være usagt og likevel sagt. Jeg binder en rød sløyfe i den ene gardinen på rommet hans som et tegn mens han sover. Kan han tyde tegne tegnet eller vil han det? Vil jeg det …?
Vi sitter der og måper over hva han sier. Situasjonen med at han er syk og ønsker et seksuelt forhold skjønner vi og vi skjønner at Drude nekter, prestefrue som hun er. Hans fortelling burde jo ende med det slik at vendepunktet blir hennes avvisning og at han lærer seg å tøyle sitt begjær.
Men denne fortellingen blir en annen ved at fruen blir horen i stedet for at horebukken blir dydig. Så blir da kanskje dette vendepunktet, at Drude helbreder Hamsun ved sin seksualitet og at han gjenvinner sin kreative skaperkraft.
Han fortsatte.
Fruen avbestilte vognen, men jeg var fremdeles fyrig og jeg kunne ikke skrive. Så en formiddag våknet jeg og så en rød sløyfe rundt den ene gardinen. En lapp og et klokkeslag. Så var det skjedd. Jeg hadde likevel fått en mulighet. Det var bare å vente.
Jeg lå hele dagen og ventet. Ventet på hva. Skulle jeg skrive eller synde? Eller begge deler? Kunne jeg skrive etter å ha syndet? Eller måtte jeg synde for å skrive? Jeg lå og tenkte og tenkte …
Så skjedde det. Klokken slo ti med ti skjebnestunge slag. Det var dommens slag. Det var nå eller aldri. Hva skulle det bli av meg? Nå hørte jeg hennes lette banking på døren. Tapp. En gang til. Tapp. En gang til. Tapp. Jeg krøp under dynen. Krøp sammen i fosterstilling. Jeg følte jeg var i ferd med å bli slitt i stykker av attrå. Dette er ditt valg, forgå eller bli frelst, sier en stemme til meg.
Så avtok bankingen og stilnet helt og jeg hørte små skritt fortape seg bortover den teppekledde soveromsgangen. Men jeg var ennå i brann. Jeg hadde muligheten, men kastet den bort, idiot som jeg var. Det var en brann som fortærte meg.
Jeg så parafinlampen på nattbordet. Jeg stirret hypnotisert på den gule flammen. Og den stirret tilbake på meg. Jeg elsket den. Jeg elsket flammen. Jeg elsket lyset. Og flammen elsket meg. Lyset elsket meg.
Han stoppet opp og så på oss med skinnende, fanatiske øyne.
Hva er lyset? For meg? Lyset er meg. Jeg er lyset. Solguden. Når jeg skriver, lyser jeg. Jeg lyser når jeg skriver. Jeg ser meg selv ta parafinlampen, skrur av glasset utenpå, iaktta den rene gule flammen. Var ikke dette hva jeg søkte og traktet etter? Begjærte? Ønsket at skulle fortære meg slik at jeg ble ett med lyset. Slik at jeg skulle lyse selv og alle skulle bli belyst av mitt lys?
Jeg holdt flammen mot gardinen med den røde silkesløyfen bundet rundt. Først ville stoffet ikke brenne, men etter hvert fattet det i og stoffet tok fyr. Det var slik jeg ville skrive! Jeg ville brenne og lyse opp verden selv om jeg selv brant opp. Verden skulle få merke meg selv om jeg selv ble merket. Jeg ville antenne en brann som tilintetgjorde den gamle verden og den forgagne litteratur.
Jeg er brannen, sannheten og livet. Livet som kommer etter brannen etter at alt er tilintetgjort. Jeg er lysets fører fordi jeg fører lyset. Ikke et vanlig menneske, men et unntaksmenneske.
Vi sitter og hører og kan ikke annet. Henført, fortryllet og forhekset. Hører på fortelleren som den monomane kunstneren som skriver om seg selv som skriver seg selv. Han skriver ikke med penn, men med lyset. Han avviser kvinnen og avviser sitt eget begjær og avviser sin egen kropp. Men begjæret må finne sitt utløp og utløpet er gjennom å erstatte sin penis med flammen som trenger gjennom og konsumerer sine omgivelser.
Jeg spør deg, leser, om det er slik at den skrivende pennen er et fallossymbol? Hamsun karakteriserer seg selv som ”lysgal”, men er ikke det det samme som skrivekåt? Jeg tør ikke å spørre Hamsun om dette, men har tanken likevel i bakhodet.[17]
Han bryter av og forteller om et ”fragment” han jobber med som han kaller Sult. Vi spør om det handler om den tiden han gikk og sultet i Kristiania som vi hadde hørt at Hamsun hadde gjort. Han avviser dette og hevder at det er nettopp disse erfaringene som han fortalte om som har drevet ham til å skrive denne teksten.
For meg er det ikke den fysiske sulten som er hovedsaken. Det er døden som driver meg til å skrive, både frykt for døden, men også et begjær etter døden. Jeg var nær døden på grunn av tæring, men jeg ønsket også intenst å dø, å bli fortært av flammene.
Når jeg skriver, skriver jeg for å unnslippe mine dødstanker, for å unnslippe mine vonde minner fra barndommen. Men jeg kan heller ikke slippe unna døden, fordi den er en del av meg. Derfor skriver jeg også for å dø, men langsomt, meget langsomt …
Leseren og meg sitter og lytter, men har vanskelig for å forstå. Kanskje er det fylleprat fra en vordende forfatterspire, men jeg har på følelsen av at det er noe mer …
Han fortsetter og stemmen blir utydelig.
Jeg har lest mye av nåtidens store forfattere slik som Ibsen, men jeg tror ikke på hans karakterer. De er typer som er beskrevet utvendig. Hvordan skulle for eksempel Ibsen beskrive hva jeg gikk i gjennom hos Jansons? Svaret er enkelt, det kan han ikke og ikke den realistiske typediktningen heller ikke.
Men jeg kan og vil. Det er fordi jeg ikke skriver med en penn, men med flammen og flammen gjennomtrenger alt og alle, inklusive meg selv. Hvorfor skal jeg beskrive verden, når jeg kan starte med meg selv? Min diktning skal heretter kun omhandle meg selv og mitt indre.
Han begynner å snøvle litt, reiser seg, men holder på å falle og jeg må støtte ham opp. Leser, la oss ta ham med hjem.
Du innvender at han burde ikke være alene i denne tilstanden. En ting er at han er dørgende full, men kanskje er han også suicidal, spør du. Jeg er enig og vi tar ham med oss til Skrams hus. Det har sluttet å snø og stjernehimmelen lyser klart over oss.
Vi kommer fram og banker på. Tapp, tapp. Det er Amalie som åpner. Hun har en rød sløyfe i håret. Hun ser situasjonen og ber oss om å ta ham med inn. Vi plasserer ham i en stol og han synker sammen som en sekk med poteter.
Jeg ser brevet som ligger på bordet, men merker at hun følger blikket mitt og forstår. Begge.
Leser, la oss gå. Det ser ikke ut som om Erik er hjemme, men det virker som om Amalie vil ta vare på ham. Vi hilser adjø og forlater dem. Jeg håper at han også finner en livsledsagerske som kan tilfredsstille ham.
Men hva med pennen, den lysende flammen? Kan hun konkurrere med den? Eller bli fortært av den?
Vi går ut på gaten og ser igjen jenta med fyrstikkene. Hun har bare en igjen. Og hvor lenge skal den fortsette å lyse?
Igjen høres den gamle julesangen.
Jeg fatted kærligheden ene,
hvordan det så i verden går,
en smule lykke kan forlene.
Ja nu jeg først forstår,
kun den kan stille hvad vi alle savne,
indtil den tid, vi engang sikkert havne!
Hvor tungt det er at være ene,
- hvor tungt det er at være ene![18]
Det er julen, 1888, og snart gryr en ny dag.
[1] Fra Gamle Danske Sange: ”Det var en julaften silde”, 1.vers
[2] Amalie Skram bodde på denne adressen rundt 1900, men flyttet så til Ribegade (Engelstad Irene: Amalie Skram om seg selv. Oslo 1981, s. 205)
[3] Brev fra Hamsun til Erik Skram, 2.juledag 1888 (Næss S. Harald: Knut Hamsuns brev 1879 – 1895. Oslo 1994, s.99)
[4] Ibid. s.97. Hamsun kunne ikke svare på spørsmålet før han fikk tenkt seg om og skrev dette brevet.
[5] Brev fra Amalie til Erik Skram, se Engelstad, s. 131. Hun uttrykker her sin sjalusi overfor Erik. Engelstad daterer brevet til 14. august 1888.
[6] Hamsun bodde der pr. 22/12-1888, Næss, s.97.
[7] Begynnelsen på brevet sitert ovenfor fra Hamsun til Erik Skram.
[8] Se artikkel fra Dagbladet: ”Hamsun på livet løs” (http://www.dagbladet.no/kultur/2002/02/23/315111.html). Dette stedet samlet mange av datidens kunstnere som Christian Krog, Hans Jæger, Sigbjørn Obstfelder og så videre.
[9] Hamsuns påstand overfor Edward Brandes, se Jørgen Haugan: Solgudens Fall. Oslo, 2004, s.24.
[10] En drink som skulle være blandet fra 17 ulike spritsorter (se note 8). Det var visst Hamsuns yndlingsdrink.
[11] Beskrivelsen av oppholdet hos Jansons er basert på Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun 1859 – 1888. Oslo, 1998, fra s.317.
[12] Allusjon til Hamsuns nekrolog over Hitler. ”Han [Hitler] var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang,..”, Haugan, s.329.
[13] Dette var en teologisk strid mellom ulike norsk-amerikanske kirkesamfunn.
[14] Beskrivelsen av den følgende erotiske episoden er basert på brevet ovenfor fra Hamsun til Erik Skram og delvis på Haugans tolkning av det, Haugan, s. 58.
[15] En vanlig, muntlig uttrykksmåte hos Hamsun.
[16] Hamsun skrev dikt på engelsk, men sitatet er fiktivt.
[17] Spørsmålet er om Hamsun hadde pyromane eller pyrofile tendenser. Når det gjelder pyromani, oppgir Wikipedia at to av grunnene kan være mishandling i barndommen eller fortregning av seksualitet.
[18] Fra Gamle Danske Sange: ”Det var en julaften silde”, 4.vers
( http://www.ugle.dk/det_var_en_juleaften_silde.html)
Denne siden har følgende undersider.
Dette ser spennende ut Hans Arnulf!
(skal lese mer når hodet er over vannet)
Snakkes ved
Camilla
Hans Arnulf!
Var her!
Takk for meg!
Merete