Faglogg for oppgave 2: Livsreisen
Jeg valgte alternativet ”reiseskildring” i oppgaven av flere grunner. For det første er reisen en meget kraftfull metafor for livet[1]. Både vehikkel og tenor[2] antyder en tredeling; avreise/fødsel, reisen/livet og ankomst/død. Om man tror på et liv etter døden, kan ”den evige reisen” også tjene vårt formål. Dernest antyder reisen også en grad av utvikling og innsikt som også karakteriserer livet.
For det andre kan livet til mitt studieobjekt, Knut Hamsun, beskrives som en reise i form av vandringer der Hamsun kan beskrives som vandreren[3]. Det er vandreren vi ser fra de spede barneårene da familien flyttet fra Lom til Hamarøy og helt til oldingen vendte tilbake til Nørholm og forsonet seg med kona Marie. I diktningen finner vi selvsagt vandreren i Sult til fortellerens retrospektive vandringer i På Gjengrodde Stier.
For det tredje har jeg reflektert over visse paralleller mellom Hamsun og meg som også karakteriserer det moderne, stedsløse mennesket. I store deler av livet har jeg vært på reise både som barn, student og yrkesaktiv fagperson. Slik sett kan en skildring av mine reiser også tjene som en livsskildring, altså en form for selvbiografi.
Imidlertid er ikke det formålet med oppgaven. Formålet er å reise med Hamsun, ikke fysisk, men retrospektivt slik som Stridberg gjør med sitt objekt, Valerie Solana. Med det mener jeg å visualisere både Hamsuns tidsalder, steder han har levd eller oppholdt seg på og ikke minst Hamsun som person. Ikke nok med det. Jeg prøver også å projisere meg selv inn i de tre små fortellingene om Hamsun, enten i form av en anonym tilskuer eller som en biperson.
Hvordan reiser jeg så? Jeg har ikke noen tidsmaskin til rådighet slik som i romanen The Time Machine av H. G. Wells. Et passende transportmiddel er drømmen. Drømmen kjenner ingen fysiske og tidsmessige begrensninger. Dessuten kan den åpne opp for viktige metaforer eller symboler. I tillegg kan selve ”drømmehandlingen” markere overgangen mellom rammefortellingen, min togreise, og de innrammede fortellingene fra Hamsuns liv.
I denne rammefortellingen er jeg på en reise fra Tønsberg til Brønnøysund. Jeg sitter og skriver mens jeg reflekterer over oppgaven. Jeg observerer mine medpassasjerer og vekselvis sovner og våkner. At jeg er reisende i skriveprosessen aktualiserer de halvt fiktive reisekildringene i drømmene. Mens jeg ser på jordene som forsvinner bak meg på vei til Oslo, kan jeg se for meg den unge Hamsun på vei til datidens Kristiania for å holde sine foredrag.
Når jeg skriver ”halvt fiktivt”, mener jeg at jeg har tatt utgangspunkt i tre faktiske episoder eller møter i Hamsuns liv. Disse er dokumenterte i biografier som jeg i forkant refererer til i oppgaven. Likevel betyr ikke ”dokumentert” det samme som sanne eller objektive. De er beskrevet gjennom de ulike biografenes øyne som tolker forskjellig og ikke minst bruker episodene til sine respektive formål.
Nettopp det å leve seg inn i disse episodene og slik skrive seg inn i objektets liv, åpner også opp for en empatisk tilnærming i forhold til en historisk-biografisk tilnærming. Det er tvilsomt om Sara Stridberg hadde oppnådd den samme litterære effekten ved vanlig kildearbeid, spesielt når det mangler kilder til objektet. Innlevelse kan åpne opp for en dypere forståelse av objektets liv og handlinger og spesielt vekke til live mange viktige spørsmål som kanskje ikke stilles i biografiene. Det betyr ikke at jeg fritt kan dikte opp Hamsuns liv, men det betyr heller at jeg må dikte med livet slik det beskrives i kildene. Med andre ord kan jeg søke å fylle inn tomrommene som bestandig finnes i et menneskes liv, også i Hamsuns.
Reisen kan beskrives som en forflytning i tid og rom. Jeg har valgt tre ”tidssteder” som tilsvarer tre livsstadier; barndom, modenhet og alderdom. Det er Hamarøy 1870, Kristiania 1891 og Hitlers residens, Berghofen i 1943. Men disse relaterer jeg igjen til faser i min reise; avreise fra Tønsberg, selve reisen fra Tønsberg til Brønnøysund, og ankomsten til Brønnøysund.
Forholdet mellom fiksjon og fakta er imidlertid ikke konstant når det gjelder disse små fortellingene. I den første episoden, Hamsuns barndom, gjelder det at han tilbrakte viktige år hos onkelen Hans Olsen. Denne tiden ble beskrevet av Hamsun selv som en vond tid med mange plikter, som opplesninger, for onkelen. Dikteren hevder også at han hogg seg i foten med vilje for å komme seg vekk. Men noen biografer hevder likevel onkelen tvert i mot hjalp både Knut og resten av familien med penger og utdannelse. Viktigst var kanskje guttens sekretæroppgaver og tilgang til et relativt rikholdig bibliotek som et viktig fundament for diktergjerningen. Endelig kommer behovet for å skaffe seg sympati ved å gi uttrykk for en ulykkelig barndom.
I den tredje episoden er vi ved gjennombruddet der Sult er utgitt og Hamsun holder foredrag for å skaffe seg publisitet. Rammene rundt fordraget er faktiske slik som tid, sted og Ibsen og Hildurs tilstedeværelse. Det kan nevnes at i tillegg møtte også statsminister og justisminister. Ibsen og Hildurs replikker er også autentiske. Når det gjelder Hamsuns tirade mot Ibsen, er den gjengitt i fortettet form med elementer fra foredrag og fra Mysterier[4]. Videre tenker jeg meg forholdet mellom Hamsun og Ibsen som mer ambivalent enn bare å være lærlingens oppgjør med læremesteren.
I den siste episoden er også rammene autentiske, men dialogen er sterkt forkortet og forenklet. For øvrig er denne scenen udødeliggjort av Max von Sydow i filmen Hamsun som baserer seg på boken av Thorkild Hansen, Prosessen mot Hamsun. Jeg prøver her å få frem noen viktige likheter mellom disse to førerne, men som også var meget ulike. Det kan nevnes her at Hamsun skal være den eneste personen som noen gang har motsagt Hitler i hans egen residens.
Her vil jeg også kommentere noen retoriske virkemidler. Som leseren lett vil se, er skildringen komponert av det Kjeldsen kaller for trepunktslister eller klappefella i taler[5]. Hensikten er å engasjere leseren eller tilhøreren ved først å signalisere avreise (barndom), ta henne med på reisen (moden mann) og endelig bringe henne i mål i livets finale. Denne strukturen er symmetrisk og kan bygge opp en spenningskurve i selve fortellingen.
Andre virkemidler er en av de såkalte mestertropene; metonymi. Kjeldsen definerer den som en motsetning til den mer kjente slektningen; metaforen: ”Mens metaforen kan sies å bygge på likhet, bygger metonymien på en realforbindelse. Det vil si en kausal, romlig eller temporal sammenheng”[6]. Begrepets greske rot betyr omnevning eller navneombytte som kan skje i form av et årsak – virkningsforhold (kausalt), et rom – og innholdsforhold (romlig) eller et tidsforhold (temporalt). En kausal sammenheng kan være: ”Jeg liker Hamsun” (dvs. på grunn av hans forfatterskap, men ikke nødvendigvis hans person). En romlig sammenheng kan være: ”Jeg tok meg noen glass for mye i dag” (dvs. for mye alkohol). En temporal sammenheng finner man gjerne i historiefaget: ”Den mørke middelalderen (dvs. en periode preget av åndelig stillstand og religiøs undertrykking). Her finner vi også en særdeles kraftfull metafor, mørk, som karakteriserer et negativt aspekt og ikke primært fargen.
Hva er så mine metonymier? I episoden som beskriver Hamsuns foredrag er Ibsen skildret på ulike måter. Han karakteriseres som ”dikter”, ”sfinks” og ”den gamle”. Det kan diskuteres om ”dikter” er et metonym, men den tilfredsstiller kravet om en ”realforbindelse” som også er en omnevning. Forbindelsen kan beskrives som en form for kausal sammenheng. Jeg kan bare bruke ”dikteren” fordi Ibsen er nevnt ved navn i forrige setning. ”Sfinks” kan relateres til en egenskap ved Ibsen som hans taushet og positur. Vi anser ikke Ibsen som konkret forstenet, men legger vekt på visse egenskaper ved ham. Her er det vanskelig å relatere denne ”egenskapsmetonymien” til Kjeldsens kategorier ovenfor. Eventuelt kunne en ny kategori tilføyes. ”Den gamle” kan også falle inn under samme kategori.
I neste episode, møtet med Hitler, er det Hamsun selv som er gjenstand for metonymi. Her er han som ”den gamle”, ”Nordlands Trompet”, ”olding”, ”Bjørnsons apostel”, ”vandrer”, ”unntaksmenneske”, ”fører”, ”dikterhøvding”, ”Nobelprisvinner”, ”geniet” og ”faren”. Nesten alle kan være egenskapsmetonymier som beskriver Hamsuns alder (”den gamle” og ”olding”), Hamsun som reisende (”vandrer”), Hamsuns litterære status (”fører”, ”Nordlands Trompet”, ”dikterhøvding”, ”Nobelprisvinner” og ”geniet”). ”Unntaksmenneske” kan kanskje også være en referanse til hans litterære status, men kan også illustrere hans selvbilde. ”Faren” kan sees på som en kausalsammenheng da bruken av ordet er betinget av samspillet mellom Hitler og Hamsun.
Det siste virkemidlet jeg vil ta opp er bruken av allusjoner. Denne termen defineres av Lothe m.fl. som en ”henvisning til et litterært verk, en annen kunstform, en historisk hendelse, en kjent person eller lignende”[7]. Allusjonen kan på den ene siden kontrasteres med den eksplisitte referansen da førstnevnte fokuserer på det underforståtte, det leseren bør kjenne til. På den andre siden kontrasteres den med intertekstualitet der sistnevnte omfatter ”alle tenkelige relasjoner mellom litterære tekster”[8]. Allusjonen er mer presis idet den peker til en bestemt tekst.
Jeg har skutt inn fire allusjoner som en åpning av de tre beskrivelsene av min egen togreise samt som en avslutning på den siste. Den første er hentet fra åpningen av Pan, men der ”Nordlandssommeren” er byttet ut med ”livsreisen”. Den andre er fra Sult, der den vandrende helten er endret til den togreisende som ikke merkes av byen, men av toget. Den tredje er fra Markens Grøde, der jeg ikke er så opptatt av hvem som ”trakket opp” stien, men hvem som har fullført reisen og om det er mulig. Den siste er passende nok også Hamsuns siste publiserte setning. I denne selvbiografien, På Gjengrodde Stier, avslutter han sin skrivning etter Høyesteretts dom, men jeg ser heller reisens avslutning som også skrivingens avslutning.
Om vi mister evnen til å reise både geografisk og åndelig, vil vi også miste vår evne til å skrive.
[1] En kan også argumentere for at reisen også er et symbol. Der metaforen handler om en betydningsoverføring fra et område til et annet, kan symbolet betraktes som flere overføringer, fra et til flere områder.
[2] Kjeldsen, s.245.
[3] Imidlertid kan han også beskrives i kraft av for eksempel nybyggeren eller bonden. Eksempler er Markens Grøde fra forfatterskapet og egen gårdsdrift på Hamarøy og Nørholm.
[4] Ordene: ”Sannelig, jeg sier dere …” er en bibelsk allusjon der Hamsun fremstilles som det litterære miljøets frelser. Mer om allusjoner nedenfor.
[5] Kjeldsen 2006:212
[6] Kjeldsen, 198
[7] Lothe 1997:12
[8] Ibid.
