Oppgave 2

Livsreisen – en reiseskildring

 

I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på den evige livsreisen …

 

Jeg er nettopp ferdig med samlingen og skal ta toget til Oslo fra Tønsberg. Solen skinner og skarpe lysstråler fokuseres på mitt blanke papir. Prøver å få ordene til å løpe bortover linjene, men de faller over hverandre og blir liggende. Jeg prøver i stedet å lese litt om Hamsuns barndom i Fergusons biografi. Ved siden av meg sitter en guttunge, dypt konsentrert i  sin Nintendo og enser ikke meg, eller gjør han det likevel? Jeg tror at barnet kan skjule mangt og mye … Jeg ser på de sovende ordene og sovner selv …

 

Hamarøy, rundt 1870

Jeg står utenfor et staselig, hvitmalt hus. Solen skinner og det er varmt. Jeg hører sang, salmesang og snur meg etter lyden. Gjennom et stuevindu ser jeg ryggene på en svartkledd forsamling. En svartskjegget mann med sykelige trekk står ved veggen. Han har skarpe og stikkende øyne og har blikket vendt mot en ung gutt som ser som han skal lese noe opp fra et blad. Forfatteren av bladet ser ut til å være Oftedal. Ved siden av gutten ser jeg en stor, svart kakkelovn med store, uhyggelige drager på dørene.

 

Gutten har et uttrykk av lengsel og virker fraværende. Så ser jeg to andre gutter pikke i ruta som om de vil ha ham med ut for å leke, han ser dem og lyser opp. Men mannen med de stikkende øynene observerer dem og gutten slår blikket ned og fortsetter å lese. Men i ansiktet kan jeg ane en viss trassighet, stolthet og besluttsomhet.

 

……………………

 

Så er møtet endelig slutt, men guttens kamerater er for lengst gått. Oppleseren får beskjed om å gå ut og hogge ved. Jeg gjemmer meg, men ser mord i øynene på ham. Han går inn i skjulet, finner øksa, rykker den løs fra hoggestabben og hever den over hodet. Plutselig fryses scenen fast og jeg får en ubehagelig fornemmelse. Det er akkurat som om han merker at han har en iakktager fordi han smiler triumferende. Så ser jeg øksa dale ned i sakte kino og treffe den høyre støvelen midt på foten. Han skriker til og faller om. Ut fra hovedbygningen kommer en kvinne som kan være husholdersken til åstedet og forbinder kuttet.

 

Men det virker ikke som om slike episoder er noe nytt her i gården. Hun gir ham jammen en ørefik og kjefter: ”Du ane ikke kor godt du har det. Onkeln din jer dæ kost og losji og du vil berre heim. Makan!”. Ved siden av henne har onkelen kommet til. Han står der med en uttrykksløs mine helt til han bryter ut i et hosteanfall …

 

Det var i den tid jeg reiste omkring med  tog til Kristiania, dette forunderlige toget som ingen forlater før han har fått merker av det …

 

Våkner, og er svett og kvalm. Hvem var dette? Hvordan kom jeg dit? Det demrer. Det må være en drøm fra Hamsuns barndom hos onkelen Hans Olsen der han var satt bort av sin far, bror til Hans. Men hvordan kunne de sette bort gutten når de burde vite at Hans ikke kunne oppdra eller behandle barn skikkelig. Hva blir Knuts skjebne? Han blir tvunget til å være onkelens sekretær, han liker å lese og bruker mye tid i biblioteket. Det må være vanskelig å slå i gjennom som forfatter når man er fattiggutt og kommer fra en liten forblåst øy nordpå. Jeg finner biografien av Jørgen Haugan og begynner å lese … og sovner …

 

Kristiania, 1891

Jeg står utenfor noe som ser ut som et forsamlingslokale. På et skilt står Brødrene Hals´ Konsertsal. Jeg går inn og det er stappfullt deriblant med det som ser ut som offisielle myndighetspersoner. Jeg drar kjensel på en av disse, en eldre herre med løvemanke, lorgnett og stokk. Han står der og værer stemningen, forventningsfull. Jeg får assosiasjoner til revolveroppgjør i westernfilmer.  Jeg spør en mann om det virkelig er Ibsen. Han bekrefter og legger til at dikteren hadde nå vendt hjem etter 27 år i eksil. Det var visst nødvendig å reise ut fra landet for å kunne skrive …

 

Salen summer av forventning. En ung litterat var kommet til byen, han hadde skrevet noen foredrag om Amerika og visstnok stått bak en roman om en sultende kunstner i Kristiania. Tenker med meg selv: ”Er det den nye vinen vi venter på, en Ari Behn, klar til å erobre det litterære kongeriket?”

 

Så trer han frem på podiet i en falmet dress og monokkel. Jeg vet hvem det er ut i fra det trassige og selvsikre uttrykket. Jeg ser en kvinne i salen som tar seg på brystet og rødmer. Ibsen setter seg, snøftende, med stokken over fanget. En venninne, langt yngre, legger ansiktet i ironiske folder: ”En døgnflue …”

 

Hamsun taler om norsk litteratur. Taler om Ibsen. Blikket fokuserer på sfinksen. ”Det er dramatisert tremasse De skriver. Det er typer De skriver om, ikke virkelige mennesker av kjøtt og blod. De kommer fra Italia og skal belære oss om litteratur. De foretar deres litterære kroningsreise opp den nordlandske kyst, bivåner Nordkapp og erklærer Dem tilfreds!” Han stopper litt opp og lar blikket sveipe over forsamlingen. ”Sannelig, jeg sier dere, vi trenger en ny litteratur som handler om brøkfølelsene, det er benpipenes bønn jeg vil høre.”

 

Det er stumt i salen. En lav visking høres, noen kniser og noen skotter engstelig bort på sfinksen. Vil han gå eller ta til motmæle? Jeg sitter på andre rad og prøver å lese ansiktsuttrykket. Synes faktisk jeg ser en gjenkjennende mine ved at det ene øyenbrynet hever seg. Sitter ikke mannen og trekker på smilebåndet? Hamsun stirrer på ham, bedende som et barn som avventer sin rettferdige straff: ”Se meg. Jeg er den nye vinen.” Men sfinksen nikker bare og Hamsun virker lettet.

 

Jeg undrer meg: ”Hvorfor dette showet? Vil han ydmyke og metaforisk drepe Ibsen eller søker han aksept? Er det onkel Hans han ser i sfinksen? Så er øyeblikket omme, foredraget over og lokalet begynner å tømmes. Jeg tenker at jeg må prøve å få Ibsens autograf, men har ingen penn! Skal jeg spørre ham om noen skriveråd? Hvorfor må han reise ut for å skrive? Kan man ikke dikte her i Norge? Men jeg blir i stedet fascinert av Hildur og kontrasten mellom henne og den gamle. Jeg lider av verdens verste kvaler; skal jeg konversere med Ibsen eller intervjue Hamsun? Jeg vet jo at han aldri er på sted lenge om gangen når han er ute på turne´.

 

Plutselig ser jeg at Ibsen mister stokken sin og jeg plukker den opp og gir ham den. Han takker og tar av hatten som en hilsen. Jeg spør ham impulsivt mens jeg kaster stjålne blikk på Hildur:

 

”Jeg hører at unge hr. Hamsun har til hensikt å gjennomføre ytterligere foredrag i denne sal. Akter De å beære ham med nok et besøk?” Han funderer litt akkurat som om han ikke helt forstår spørsmålet.

 

Hildur avbryter: ”Du vil da ikke si at du vil høre en gang til på den der uforskammede fyren?”

 

Ibsen ser på henne, og så på meg:

 

”Du kan da vel skjønne at vi må gå ned og lære hvordan vi skal dikte.”

 

Jeg tenker i mitt stille sinn på det Kjeldsen beskriver som en av mestertropene, ironien. Jeg skjønner at verbalt kan påstanden kvalifisere som ironi tatt i betraktning deres ulike litterære status. Men mimikken kompliserer det tilsynelatende ironiske budskapet. Det er ikke et spottende uttrykk, men heller en halv beundrende mine jeg mener å se. Og er det ikke et trekk av nostalgi jeg aner i steinansiktet? Jeg ser et drømmende glimt i hans øyne. Et inspirasjonens lys. Planlegger han et nytt drama? Kanskje med tema om læremester og svenn? En viss byggmester …?

 

Men hvor er Hamsun? Jeg løper ut, men er for sen. Sikkert dratt til et skjenkested …

 

Den lange, lange reisen over myrene og inn i skogene, hvem har noensinne fullført den? 

 

”Reisende fra Hamar”, forkynner konduktøren. Jeg våkner brått, rekker billetten og han klipper den. Legger merket til uttrykket hans. Trassig og selvsikkert. Jeg tenker på hva som skjuler seg bak masken. Var ikke også Hamsun konduktør i Chicago? Har konduktøren også sine litterære drømmer? Kanskje? Eller er han egentlig et kunstnertalent, men greide ikke å komme inn på Kunstakademiet? Hva gjør det med et menneske å ikke få oppfylt sine drømmer? Går det under eller går det til kamp? Under hvilke vilkår trives kunstneren? Som sulten eller i medgang? Begynner igjen å fantasere, og så leser jeg litt i Prosessen mot Hamsun av Thorkild Hansen …

 

26.juni, 1943

Jeg våkner med et rykk og oppdager at jeg sitter i et gammelt og lite propellfly. Ved siden av meg sitter noen offiserer med hakekors og foran sitter en velkjent gammel mann iført en mørk stripete dress med vest, stokk, hansker, en mørk kappe over armen og en filthatt med bredt bånd på hodet. Han ser ut av det lille, runde vinduet, utover et vakkert fjellandskap. Snart lander vi i Salzburg. Hva tenker han nå, mon tro? Tenker han på andre reiser, fra Lom til Hamarøy, til Kristiania eller til Amerika? Eller er det landstrykeren, August, tusenkunstneren, som kom til bygda Polden og satte i gang utvikling og fremskritt? Hva tenker han om denne reisen? Reiser han for å realisere seg selv eller for å gjenfinne sitt barndomslandskap? Eller er det for å realisere en større misjon på vegne av noe annet og noen andre?

 

Snart er vi på vei opp en bratt og snirklet fjellvei i en syvliters svart Mercedes.  De tyske offiserene spøker med hverandre, men den gamle virker utilpass i forsetet. Guiden, dr. Dietrich peker på villaene som passeres; Gørings, Bormanns og Speers. På venstre side ligger drivhus der det dyrkes økologiske grønnsaker for vegetarianeren på toppen. Endelig når vi toppen og bilen svinger inn foran en staselig bygning. ”Berghofen”, utbasunerer en offiser ved siden av meg. Hamsun retter seg opp med et sukk. På toppen av trappen står en liten mann med hendene bak ryggen. Ansiktet er preget av lite søvn, grimet, men likevel forventningsfull. Han er kledd i en dobbeltspent, feltgrå jakke, dekorert kun med korporalens jernkors fra forrige verdenskrig. Han ser ut som han er i dype tanker …

 

Kanskje er dette en anledning for meg å finne meg selv, reiste jeg ikke selv til Wien for å utdanne meg som kunstner, reiste ikke han til Oslo for å realisere seg og gjorde det, på tross av den gemene hop, arbeiderkrapylet, for å ikke snakke om, det intellektuelle, besteborgerlige faenskapet?

 

Jeg åpner døren for Nordlands Trompet samtidig som Chaplin i uniform tripper ned trappen med spenstige skritt. Er det trass jeg ser i oldingens mine eller hengivenhet? ”Guten Tag, Herr Hamsun”, hilser Hitler, men Hamsun vender seg, nesten demonstrativt mot tolken, Holmboe. Han roper nesten inn i øret på dikteren: ”Føreren hilser Dem god dag, Hr. Hamsun.” Jeg kommer plutselig på at han aldri lærte tysk, noe kona Marie ofte ironiserte over i festlige sammenkomster.

 

Jeg ser Bjørnsons apostel vandre opp trappen sammen med det Tredje Rikets Fører og verdens frelser. Jeg tenker på metaforen livet som en reise. Begge har vært reisende både geografisk, sosialt og ideologisk. De har søkt seg fra periferi mot sentrum, klatret på den sosiale rangstigen og omfavnet nasjonalsosialismen. Men dette har kanskje også kostet dem noe under reisen. Hitler forkastet humaniteten og Hamsun … ? Jeg forstår ham ikke, snart sender han Nobelprisen sin til Goebbels og så ber han om nåde for norske krigsfanger.

 

Jeg følger etter dem inn i Hitlers residens. Alle inntar sine posisjoner som brikker i et sjakkspill i salongen. Hitler og Hamsun ved et lite rundt bord i et hjørne. På veggen henger et håndknyttet teppe som viser en gruppe ryttere som slår leir ved et stort eiketre. Jeg ser også et stort vindu, kanskje 10 meter langt, med panoramautsikt ut over den alpine fjellheimen. Her kan man til og med se kirketårn i Salzburg i det fjerne.

 

Minner det ham om Nørholm, tenker jeg. Har ikke begge sans for kulisser og innredning?

 

Bak dem sitter deres respektive tolker og bak dem igjen stenografen. Hitler setter seg ytterst på stolen, smilende. Hamsun, tilbakelent, nølende og ukomfortabel. Jeg klarer ikke å fange opp samtalen fordi scenen fryses fast i mitt indre. Begge vandrere, unntaksmennesker og førere, litterært og politisk. Men kan du forestille deg der Führer som naturlyriker? Eller dikterhøvdingen som leder for de germanske horder? Begge ved veis ende, den ene i ferd med å tape en krig, den andre foran en rettssak som vil erklære ham for å ha varig svekkede sjelsevner.

 

Så oppfatter jeg bruddstykker av samtalen gjennom tolkene. Hitler vil avdekke Nobelprisvinnerens litterære hemmeligheter. Hvordan skapet geniet sine mesterverk? Er det minnet om kunstnerårene som vekkes? Er Hamsun Hitlers far? Men den gamle fornekter sin sønn. Det er ikke litteratur som interesser, det er politikk. Han sier: ”Terboven må bort …. En katastrofe for landet … Norge har mistet sin selvstendighet …” Han er tydelig opprørt og jeg kan se en tåre trille nedover kinnet.

 

Hitler blir taus, setter seg tilbake med hendene på armlenene. Hodet bøyes, hårtjafser faller ned i pannen. Det er en trassig gutt som får en reprimande. Borte er den vitebegjærlige kunstneren og den målbevisste administratoren trer frem. Han messer frem, monotont og hest: ”Terboven er kun rikskommisær i en periode. Norge er kun imidlertidig besatt og …

 

Hamsun lar ham ikke fullføre akkurat som om han ikke har hørt noe av forklaringen. ”Jeg forstår at Tyskland vil alt vel for Norge, men Terboven må bort. Reichskommisars metoder passer ikke hos oss, hans Preusserei er uantakelig hos oss, og så henrettelsene – vi gidder ikke mer. Den mannen ødelegger mer for oss enn De kan bygge opp.” Stemmen skjelver, det er faren som desperat klynger seg til sitt idol.

 

Jeg tenker: ”Vet han da ikke at Hitler er nær venn av Terboven og hans forlover? At det er planer om å gjøre Trondheim til en tysk by og krigshavn med 250 000 innbyggere.”

 

Den gamles rådgivere rister på hodet og prøver å redde situasjonen. ”Hr. Hamsun, Føreren har allerede gitt sine forsikringer om at …”

 

Hamsun vifter dem bort som plagsomme fluer og snur seg på ny mot sin sønn. Jeg kan se at dette er noe Hitler ikke er vant med. Kroppen spenner seg, ansiktet rødner og knokene hvitner. Igjen fryses scenen fast til et portrett med Hamsun som en bedende og Hitler som sin gud. Stillheten i rommet er øredøvende. Med ett springer guden opp, snur seg, og går mot vinduet og betrakter landskapet med hendene bak ryggen.

 

Tenker han på hvor han kom i fra og hva han har blitt?

 

Med ett kommer en ordre til en av adjutantene. Så går han.

 

Hamsun er forvirret og virker hjelpeløs. Tolken sier at møtet er avsluttet og at Hamsun blir kjørt tilbake til Salzburg. På veien nedover til flyplassen virker Hamsun motløs og desillusjonert. Jeg tenker på livets ironi, den største ironien av alle. Og reisen …

 

Jeg våkner igjen. Merker at løvtrærne er blitt gule og det er høst. Livets høst og til slutt vinter. Vinteren er reisens slutt. Den er også en sinnstilstand preget av stillstand, men også ro. Hamsuns vinter. Gutten som hogde seg i foten, den voksne mannen som hogde ned sfinksen og oldingen som diktatoren hogde ned. Tenåringen som reiste fra Hamarøy, mannen som reiste til Amerika og oldingen som reiste tilbake til Fornebu der han ydmykt hilste på Terboven. I sitt siste skrift reiser han til barndommens rike i Nordland. Hvorfor? For å forsvare seg eller for å finne seg selv? Går alle reiser i sirkel? Eller kanskje i spiral? Utvikler vi oss gjennom reisen eller møter vi bare oss selv?

Det er kanskje ikke målet som er interessant, men reisen i seg selv. Som er målet?

 

Det regner kraftig og bussen er snart fremme i Brønnøysund.

 

11. oktober, 2008.

I dag er reisen ført til ende, og jeg ender min skrivning.

Denne siden har følgende undersider.

• Refleksjonslogg for oppgave 2