Revidert faglogg til ny versjon av oppgave 1: ”Meg selv som fagperson”.
Jeg har forandret min opprinnelige tekst av flere grunner. En er at teksten var til dels for teoretisk for å gi en god beskrivelse av meg som fagperson. En kan kanskje hevde at selve den teoretiske drøftingen kan karakterisere meg selv, men på den andre siden blir dette en indirekte karakteristikk som passer best inn i en reflekterende logg som denne. Derfor akter jeg å ta ut deler av den første teksten og satt dem inn i fagloggen.
En annen grunn er beretningen om meg selv ikke kom godt nok frem på grunn av denne drøftingen. Jeg prøvde å problematisere selvbiografisjangeren, men undergravde samtidig min egen selvbiografi. Problemet er at man har jo en selvbiografi som er latent, men utfordringen er å manifestere den i form av en fortelling, gjerne med en sammenhengende rød tråd.
En tredje grunn er den monologiske karakteren til selvbiografien per se. Med det mener jeg at det er den ene, dominerende stemmen som nødvendigvis ytrer seg om seg selv. Utfordringen er å skape avstand til seg selv som er ganske umulig. En kan selvfølgelig prøve å forholde seg ironisk til seg selv, men det er nok vanskelig. Grunnen er både innholdsmessig og formmessig.
Når det gjelder innholdet, krever selvbiografien en viss grad av sammenheng og fullstendighet. Sammenhenger binder livet sammen og skaper årsaksforklaringer. Dette er for en stor grad å regne som en illusjon da sammenhengen er en fiksjon som er skapt retrospektivt av individet. Det samme kan sies om årsaksforklaringer. Når det gjelder formen, henger det sammen med innholdet. Formelt er selvbiografien en kontinuerlig tekst som fortelles gjennom en og samme stemme. Det er med andre ord ikke rom for avsporinger i form av ytringer gjennom andre stemmer.
Mitt alternativ er en dialogisk stemme gjennom sjangeren ”intervjuet”. Det er en konstruert, fiktiv stemme som går i dialog med min egen monologiske stemme. Den fiktive stemmen sørger paradoksalt nok for en viss grad av sammenheng og kausalitet. Fortellingen blir sammenhengende på grunn av at intervjuerens begjær etter sammenheng som kan veie opp for den intervjuedes eventuelle reservasjoner mot å fortelle sammenhengende om seg selv. En større grad av kausalitet kan oppnås da intervjuerens rolle er naturlig spørrende som betinger forklarende svar.
I oppgaveteksten ligger etter min mening en spenning mellom selvbiografien og portrettet. I selve sjangerkravet som selvbiografi ligger implisitt et krav om å skildre vesentlige deler av sitt liv, i alle fall de delene som omhandler mitt faglige jeg. Men i kravet om å skildre seg selv som fagperson ligger også kravet om å beskrive hvor man er nå, faglig sett. I det siste antydes en annen sjanger som er en undersjanger av biografien; portrettet. I dette tilfellet kan vi snakke om selvportrettet.
Selvportrettet kan metaforisk avledes fra kunsten. Det er et forsøk på å avbilde seg selv slik man fremstår nå. Som i kunsten blir dette en problematisk oppgave i forbindelse med å skape avstand til seg selv. Men som i kunsten kan en kompensere for dette i motsetning til fotografiet ved å forholde seg impresjonistisk til seg selv. Med det mener jeg at i motsetning til fotografiets objektive karakter, kan jeg legge inn subjektive elementer i selvportrettet. Jeg kan male inn mine følelser og inntrykk i beskrivelsen av meg selv. En fotografisk, objektiv nåtidsbeskrivelse av meg selv vil kunne nærme seg innholdet i min CV samt innholdet i min arbeidskontrakt som lærer. En malerisk, subjektiv nåtidsbeskrivelse kan inneholde elementer fra det foregående, men i tillegg ta med mine følelser, inntrykk og ikke minst refleksjoner rundt meg som fagperson.
Det er nettopp disse refleksjonene som kan bygge bro mellom selvportrettet og selvbiografien. Mine refleksjoner om min rolle som fagperson i dag, må også bygge på min faglige selvbiografi. Jeg er lærer i dag på grunn av at jeg har denne spesifikke utdanningen og de spesifikke arbeidserfaringene. Men jeg er også lærer fordi jeg har et bestemt menneskesyn, et livssyn og et syn på verden. Til sist kommer også et syn på meg selv, altså et selvbilde. Alle disse kommer til uttrykk gjennom min personlighet som omfatter følelser, inntrykk og erfaringer.
Jeg vil fortsette med å reflektere over intervjueren som kan også beskrives som min egen kritiker. Kan en på noen måte karakterisere denne stemmen gjennom spørsmålene han stiller? Han starter med å gi en kortfattet skildring av fagpersonen. Han har litt vanskelig med å forene filologrollen med realistrollen, derav spørsmålet som antyder en viss tvil. Han føler en trang til å forklare dette og spør om skoleerfaringer. Ligger det en hund begravet her?
Min ambivalens mellom ”fantast” og ”systematiker” forvirrer ham litt og han trenger en presisering. Svaret vil han gjerne bruke til å gi en ny fortelling om meg selv. Min sans for kart er for ham ikke enkelt å forstå og han trenger eksempler. Så undres han over mitt studievalg, realfag, i lys av min sans for geografi. Likevel gjenkjenner en rød tråd, nemlig lister og sans for listing.
Videre blir han igjen litt overrasket over mine tømrererfaringer som peker en annen vei enn den akademiske. Han blir etter hvert utålmodig når jeg fortsetter å jobbe ved Registrene i Brønnøysund slik at han mister litt fokus når jeg endelig blir student (”fest og moro”). Dette viser seg også når målet om realfagsutdanning ikke realiseres og jeg tar en ny avstikker fra den rettlinjede karriereveien.
Men han følger denne avstikkeren så godt han kan helt til jeg begynner å legge ut om mine arbeidsoppgaver som bistandsarbeider. Han etterlyser sammenheng som omskrevet er nettopp den rettlinjede livsveien. Men det paradoksale er at når jeg antyder en sammenheng, eksemplifisert gjennom byggemetaforen, gjenkjenner han ikke denne.
Spørsmålet om hva jeg fikk ut av oppholdet i Afrika er interessant fordi det er vanskelig å skille fagperson og den personlige personen her. Han har en forventning til at jeg skal klare å skille ut en faglig utvikling som er umulig fordi den faglige og personlige utviklingen påvirker hverandre gjensidig. Videre forventer han at jeg fortsetter studiene som jeg jo ikke gjør i og med bistandsarbeidet i Skandinavia.
Han etterlyser at vandrertilværelsen blir avløst av en bofast tilværelse som student. Som student etterspør han grunnen til mine fagvalg. Mitt forhold til språk krever en viss teoretisk drøfting som han kanskje ikke forstår eller kanskje intervjuet begynner å bli litt for langt.
Til slutt vender han tilbake til meg selv som yrkesfaglig person som lærer. Han bemerker kontrastene mellom de ulike miljøene jeg har vært i og bemerker også til slutt at det finnes en rød tråd i min faglige selvbiografi. Tråden finnes ikke i form av en livsvei, men en livssirkel som realiseres på ulike måter. En er personlig og geografisk der jeg vender tilbake til mitt hjemlige miljø. En annen er faglig der jeg vender tilbake til meg selv som systematiker, som realfagslærer.
Men filologen ligger likevel der og lurer som mitt ”fantastiske” jeg, som er det jeget som nettopp nå reflekterer over meg selv og min egen tekst.
Jeg vil avslutte ved å returnere til begrepet ”fagperson” ved å se på hvordan jeg i oppgaven har brukt begrepet. Det er tre betydninger som er brukt her; fagpersonen som lærer, student og leser. Det er ikke slik at disse tre virker i en rekkefølge etter hverandre, men derimot samtidig i en dialektisk prosess. Studentpersonen karakteriserer både barndom, selve studentfasen og min nåværende status som masterstudent ved HIVE. Dette er også en rolle som går ut på å tilegne seg kunnskap og informasjon. På den andre siden innebærer lærerrollen en trang eller begjær etter å formidle kunnskap og også i en forstand seg selv til andre. Dette begjæret kom til uttrykk allerede i skoletiden ved en trang til å formidle det jeg hadde lært. Etter hvert kom jeg til å fortsette å formidle i så ulike fag som matematikk, engelsk, norsk og historie.
Fokus er her på språk som spesielt fagspråk. Fagspråket må tilegnes gjennom et mellomspråk som formidler mellom fagspråket og hverdagsspråket. Her kommer da pedagogen inn som språklærer i alle fag der målet er å bygge en bro mellom elevenes hverdagsspråk og fagenes særegne vitenskapsspråk.
Men det er fagpersonen som leser som er forutsetningen for både studenten og pedagogen. Det er lesningen av tekster i ulike sjangrer og i ulike fag som er en forutsetning for å lykkes som student. Det er også lesningen som danner grunnlag for pedagogens formidling. Men det er også lesningen som til slutt er et mål i seg selv som ikke kan betraktes instrumentelt og som er en forutsetning for denne aktiviteten, nemlig det å skrive ord på en skjerm eller papir.
