Meg selv som fagperson – et selvbiografisk intervju
Hvordan vil du beskrive deg selv som fagperson?
Hvis du tenker på yrke, er jeg akkurat nå engasjert som vikar i matematikk på VG1 på yrkesfag ved den videregående skolen i Brønnøysund. Dette kan synes rart da jeg er egentlig filolog med engelsk som hovedfag. Men jeg håper at noe skal dukke opp som passer i min fagkombinasjon. Ellers holder jeg på med en faglitterær master som forhåpentligvis skal komme ut som bok. Men man vet aldri …
En filolog som underviser i matte? Hva er dine forutsetninger for det?
Vel, jeg begynte faktisk å studere realfag, matte og kjemi, ved daværende Distriktshøgskolen i Kristiansand, men dette ligger ca. 20 år tilbake i tid. I matte tok jeg 17 vekttall matte og planen var at jeg skulle bli realfagslærer. Slik sett har jeg et visst faglig grunnlag sammen med min pedagogiske eksamen fra Tromsø fra ca. 2000. Det som skorter kan være didaktikken og den naturvitenskapelige tenkemåten som jeg må sette meg inn i igjen. Samtidig tror jeg at spesielt matematikken kan betraktes som et språk som må beherskes og der kan min bakgrunn i språkfag som engelsk og norsk komme til nytte.
Når vi snakker om fag, kan vi jo begynne med dine egne skoleerfaringer. Hvordan var de?
Jeg vil svare med å erklære meg schizofren. Meg selv som ”systematiker” og ”fantast”.
Ja vel. Forklar nærmere.
Jeg vet ikke om det er et generelt menneskelig trekk, men jeg hadde tidlig i barndommen en viss sans for systematikk og til dels en samlemani. Som 7-8 åring brukte jeg å samle tegneserier slik som Sølvpilen, Donald Duck og så videre. De ble ordnet etter tittel, kronologi og sjanger i album på rommet mitt. Jeg hadde også en pasjon for å samle ispinner i veigrøftene og notere bilnummer i små gule notatbøker. Dette var selvfølgelig i en konkurransesammenheng som økte motivasjonen tilsvarende.
Hva kan dette fortelle om deg?
Jeg antar at det kan fortelle om et behov for å ordne omverdenen og skape sammenheng i tilværelsen. Jeg må tilstå at fremdeles har jeg en viss samlertrang i meg.
Hvordan var ”systematikerens” skoletid ellers?
Jeg tror nok det er riktig å si at ”systematikeren” ikke kom til syne i skolen, men heller i særlige boklige interesser. Jeg husker jeg studerte ivrig dyrebøker og jeg tror at foruten den vanlige interessen for dyr blant barn, lå også et ønske om oversikt og orden. En oversikt over verden og et ønske om å ordne verden. Ut i fra dette ble jeg også interessert i geografi og kart …
Kart?
Ja, kart. Jeg husker at jeg studerte den geografiske utbredelsen av dyrearter i denne dyreboken. Hvert dyr hadde sitt område eller territorium som var ganske begrenset. Siden gikk jeg over til globusen og atlaset. Det er faktisk mye skjønn poesi i geografiske navn …
Har du noen eksempler?
Det må være afrikanske navn. Noen er vanskelige å stave som Ouagadougou i Burkina Faso og noen er simpelthen bare poetiske slik som Molepolole i Botswana. Men siden begynte jeg å lage fiktive kart med fjell, daler og skoger med spennende navn. Kanskje er dette aldersbetinget når man tenker på bøker slik som Ringenes Herre og Harry Potter. Det er vel ikke noe annet enn en fascinasjon for det magiske og hinsidige som mange tenåringer deler med meg.
Men du nevnte at du var realfagsstudent. Hvorfor gikk du i den retningen?
Etter ungdomsskolen tenkte jeg å ta et år ved en folkehøyskole, men endret planer på grunn av familiære forhold. Jeg tenkte taktisk og valgte allmennfag, tenkte taktisk igjen og valgte realfag med fordypning i kjemi og matte. Tanken var å ha et godt grunnlag for videre studier for eksempel ved en ingeniørhøgskole. Det syntes som en trygg og forutsigbar utdanningsvei.
Og ”systematikeren” trivdes her?
Vel, både og. Jeg fikk ikke mye gratis i matte, men måtte jobbe mye med faget og fikk ikke toppkarakterer. I kjemi opplevde jeg at jeg fikk en større forståelse når det gjelder sammenhenger. For eksempel synes jeg det er fascinerende med det periodiske systemet og alle grunnstoffene …
Altså, listene igjen.
Ja, listene igjen og begjæret etter orden og system. Kanskje en illusjon, men en illusjon som de fleste trenger.
Så startet du med studiene?
Vel, ikke med en gang. Jeg hadde en hvileperiode der jeg jobbet som tømrer i hjembygda mi.
Tømrer? Så du er praktisk av natur?
Nei, det vil jeg ikke si. Det er heller kona som er den praktiske av oss når det gjelder å sette sammen møbler og så videre. Årsaken er heller at jeg dimmiterte fra førstegangstjeneste tidligere enn forventet og måtte finne på noe å gjøre. Derfor tok jeg noen småjobber i bygningsbransjen etter å ha avlagt et tømrerkurs. Men det er klart at her må man jo ha sansen for systematikk. Når en bygger må operasjonene skje i riktig rekkefølge; grunnmur, reisverk, bordkledning og så videre.
I mellomtiden ble jeg bitt av databasillen. Dette var jo på midten av 80-tallet og jeg hadde en datamaskin, VIC 20, som jeg ivrig programmerte. Dette var BASIC, programmeringsspråk, som jo krevde systematikk og logikk. Dette var jo også tiden for en omfattende satsning på IKT eller EDB som det hette på den tiden. Jeg ble frelst og besluttet å starte på et datakurs.
Altså før høyskolestudiene?
Ja, det var et kurs ved daværende EDB Skolen i Trondheim. Den eksisterer vel ikke nå. Det var ganske dyrt, husker jeg, og jeg hadde lite penger. Men jeg lærte en del om tekstbehandling og databasesystemer. Så reiste jeg hjem igjen og så meg om etter jobb.
Og fremdeles er du ikke student?
Nei, det var jeg ikke. Jeg startet på et kurs i regi av Aetat og fikk etter hvert jobb ved Registrene i Brønnøysund. Stillingen bestod i drift ved EDB-avdelingen der jeg blant annet hadde ansvar for å ta sikkerhetskopier av registrert informasjon. Et år jobbet jeg der i et vikariat og så ble det tid for studier …
Og fest og moro?
Nei, faktisk ikke. I hvertfall ikke i starten der jeg tok studentrollen for seriøst og dedikerte meg fullt og fast til studier. Det var ligninger, algebra og gruppeteori, men ikke spør meg om hva det betyr nå. Det er ikke mye av dette som jeg får bruk for som lærer nå. Litt kjemi studerte jeg også, men droppet ut etter 10 vekttall. Bøygen var nok laboratorieøvingene. Du skjønner, her skulle man gjennomføre forsøk og få resultater innen visse marginer som viste seg vanskelig. Her var jeg kanskje ikke systematisk nok likevel …
Du ble altså ikke realfagslærer likevel, i alle fall ikke da?
Nei, i stedet fant jeg en annen måte å realisere meg selv, både faglig og personlig. Det skjedde ved en tilfeldighet ved at jeg så en annonse for en folkehøyskole som også drev med bistandsarbeid i det sørlige Afrika, nærmere bestemt Mosambik. Det var vel fra høsten 1988 til våren 1990 jeg var engasjert med dette.
Hva bestod bistandsarbeidet i?
Vi var en gruppe mennesker fra Norge, Sverige og Finland som var ulike i alder og utdanning. Noen var kokk, studenter og akademikere. Vi var spredt på ulike prosjekter i hovedstaden Maputo, men felles for alle var at det dreide seg om utdanning på lavt nivå, såkalt alfabetisering, grunnleggende lesing, skriving og regning. Prosjektene var igjen en del av en nasjonal alfabetiseringskampanje drevet av regjeringspartiet FRELIMO. Her må en huske på at analfabetismen var over 90 % ved uavhengigheten i 1974. I tillegg raste en blodig borgerkrig mellom FRELIMO og opprørsbevegelsen RENAMO der RENAMO ødela mye infrastruktur slik som for eksempel skoler og drepte mange lærere.
Men hvilke forutsetninger hadde dere i dette arbeidet?
Forutsetningene var generelt det høye utdanningsnivået i vår del av verden. Du må huske på at den første presidenten i landet, Samora Machel, kun hadde 4 års skolegang i tillegg til et kort kurs med elementær sykepleie! Vi jobbet med lokale lærere i team som kunne både lokale språk og det offisielle språket, portugisisk. Vi kunne bidra med pedagogiske kunnskaper, fagkunnskaper og hadde også administrative oppgaver.
Når det gjelder meg, hadde jeg ulike oppgaver. Jeg underviste de lokale lærerne i engelsk og naturfag. Det var og er nok fremdeles relativt få i landet som snakker og skriver engelsk da Mosambik er en del av det lusofone kulturområdet, altså land som har vært kolonisert av Portugal. Naturfag er også et fremmed ”språk”. Dels skyldes det almennt lave utdanningsnivået, dels på grunn av en utbredt tro på tradisjonelle religioner og spesielt magi.
Magi?
Ja, et eksempel er troen på medisinmenn. I følge offisielle undersøkelser av regjeringen, hadde ca. 80 % av befolkningen tillit til slike personer, i alle fall på dette tidspunktet. På den andre siden har nok mange nordmenn også tiltro til ”alternative behandlere” slik som ”Snåsa-kaillen”. Han har vel fått sin egen biografi nå, av Sletten Kolloen. Stakkars mann, men nok om det. Det kan jo også være at denne tilliten til alternativ medisin også kan være et uttrykk for en passiv motstand fordi helsepersonell for det meste var portugisere og derved representanter for kolonimakten.
Men dette var en digresjon. Jeg oppdaget at selv de lokale lærerne hadde begrensede kunnskaper, for eksempel om kroppen og dens funksjoner. Dette førte til at de hadde vanskelig for å relatere sykdommer til hvordan kroppen fungerer og måtte da noen ganger ty til andre forklaringer som kunne innebefatte magi og trolldom.
Et annet prosjekt jeg var involvert i var en skole for gatebarn med navnet Serve O Povo eller Tjen Folket. Elevene var gjerne flyktninger på grunn av krigen og var ofte foreldreløse. Disse fikk ikke plass ved de vanlige statlige skolene. På denne skolen fikk de ikke bare undervisning, men også varm lunsj og hadde praktiske oppgaver også. Det var nettopp disse oppgavene som jeg, sammen med en finsk kollega hadde ansvaret for ….
(Avbryter) Men hvor er systematikeren blitt av? Hvor er den røde tråden?
Burde jeg ha en rød tråd i livet mitt? Har du det?
Nå, snakker vi ikke om meg!
Vel det kan vi gjøre etterpå, da. For å fortsette, om det da ikke kjeder deg, kan jeg beskrive disse praktiske oppgavene. Det er vel dette som jeg synes var det mest givende med denne tiden når jeg ser på den retrospektivt. En hovedoppgave var en planteskole der elevene skulle plante, vanne og holde vedlike ulike tresorter. Trær er veldig viktig i et slikt land da mye skog er hogd ned og store deler av befolkningen er uten tilgang til strøm. Av den grunn brukes trevirke til matlaging, varme og skygge for solen. Et annet poeng var at de unge treplantene skulle selges etter en tid i nærområdet.
Selges? Er ikke det umoralsk i forhold til fattigdom og krigssituasjonen i landet?
Jo, det kan du kanskje si. Poenget er likevel at prosjektet, denne skolen, skulle også generere inntekter om ikke dekke alle utgifter så i hvert fall delvis finansiere driften. Et annet poeng er at når folk betaler for en vare vil de ofte ta mer vare på denne i forhold til om varen ble delt ut gratis. Så kunne jo de også starte egne planteskoler og slik selv tjene penger. Det er altså hjelp til selvhjelp det dreier seg om.
Samme prinsipp gjaldt for en annen oppgave, nemlig å produsere murblokker til husbygging. Ser du en rød tråd her?
Nei, overhodet ikke.!
Vel, kanskje leserne ser den. Jeg vet ikke akkurat hvordan Leca – blokker lages her i landet, men de bruker nok ikke samme teknikken vi anvendte. Vi blandet nemlig sement, sand og vann direkte på bakken og så la vi massen i en innretning der vi formet blokkene. Dette var ikke noen elektrisk eller mekanisk maskin, men en hånddrevet ”maskin” der vi presset og pusset hver blokk slik at hver blokk ble jevn og fin. Vel, kanskje ikke alle, men vi lærte den riktige teknikken etter hvert. Så ble produktene lagt ut for å tørke og herde i den tropiske, afrikanske solen.
Men som fagperson, hva fikk du mest ut av dette oppholdet?
Kort sagt, var en meget fortettet og handlingsmettet periode. Det var mye som skjedde og hver dag var det nye utfordringer som møtte meg. Et eksempel var språket som jeg måtte lære mens jeg jobbet. Noe annet var kulturelle utfordringer slik som mattradisjoner og religiøsitet. På et annet plan var det også utfordringen med å jobbe i team der vi måtte ta hensyn til hverandres behov og ønsker. Endelig innså jeg i ettertid at jeg kunne bruke kunnskaper fra Mosambik til videre studier. Planen var å skrive en hovedoppgave i historie om utdanning i et historisk perspektiv fra kolonitiden på 1960-tallet til dagens epoke. Dette ble ikke realisert av ulike grunner …
Så var det vel tilbake til studier igjen?
Nei, det var det faktisk ikke. Jeg var nå i en my livsmodus så å si, en idealistisk modus. Jeg ble engasjert for en bistandsorganisasjon fra ca. 1990 til 1993. Det var mange ulike oppgaver jeg hadde fra å forsøke å verve frivillige til sortering av brukte klær, reparasjon av innsamlingscontainere og innkjøp av ulike typer utstyr til bistandsprosjekter i det sørlige Afrika.
Men hvor bodde du i denne perioden?
Litt her og der! Som jeg husker var jeg et halvt år i Oslo, men den lengste perioden tilbrakte jeg i Gøteborg med kortere perioder i Stockholm.
Men tenkte du ikke på å slå deg til ro?
Ikke da. Som sagt var jeg i en viss modus der jeg ikke skilte så skarpt mellom mitt private jeg og mitt faglige jeg. Hadde ikke noen sans for fritid og brukte gjerne kvelder og helger til å jobbe. Timebetalingen var vel ikke all verden …
Men så kom du på andre tanker?
Ja, det gjorde jeg. Jeg tenkte mer og mer på at jeg ville utvikle meg faglig i en annen retning enn det arbeidssituasjonen tillot. Jeg søkte på Universitetet i Tromsø og startet studiene der vinteren 1993.
Kunne du ikke søke deg enda lengre bort?
Jeg forstår ikke sarkasmer, skjønner du! Det var vel vandreren i meg eller nomaden som bor i hos alle. For øvrig begynte jeg å studere historie så engelsk. Til slutt avrundet jeg det hele med pedagogisk seminar.
Hvorfor nettopp disse fagene?
Jeg har bestandig hatt sansen for historie eller det episke. Jeg husker at i grunnskolen slukte jeg stoffet i lærebøker etter min onkel og likeså romaner med historisk tilsnitt. I den alderen er det gjerne fortellingen om individet som er mest sentralt, spesielt vekst og fall av de store hærførerne og kongene. Etter hvert fikk jeg også sans for Grimbergs Verdenshistorie som ofte løfter frem nettopp disse store menn og deres innvirkning på historien. Forklaringen på at riker og land blir offer for nedgangstider er ofte at den store kongens sønn er karaktersvak og ubesluttsom. Andre drivkrefter slik som økonomi og politikk er underordnede.
Når det gjelder engelsk, kommer vel det av min bistandsperiode. Mine kolleger ved prosjektene i Afrika var ikke nødvendigvis skandinaver slik at jeg måtte ofte kommunisere via engelsk i tillegg til portugisisk. Men jeg liker også å lese angloamerikansk litteratur som jo bør leses på originalspråket. Det er kanskje noe også med en fremmedgjøringsprosess i forhold til å ordlegge seg i et annet språk som jeg også har sansen for …
Dette må du forklare nærmere!
Her kan jeg referere til Stephen Waltons bok Skaff deg eit liv! Han skriver om biografisjangeren, men forfatter også en selvbiografi. I det han kaller en ”fotnote til sjølvbiografien” forteller han om forholdet til språk og spesielt norsk. Den unge Walton likte ikke pianotimene og fikk da valget om å lære norsk som han så gjorde. Å lære seg norsk ble en eksistensiell kamp for ham, sier han. Til forskjell fra andre språk, ble norsk en arena hvor språket ikke hadde brutt sammen.
Norsk ble for det første en måte å forstå verden på nytt etter depresjoner og kriser i barndommen. Dernest var det privat språk for ham, et språk som kun han og norsklærerinnen behersket. Til sist kommer at å lære seg norsk var et opprør mot faren som ikke likte dette.
For meg har det kanskje vært viktigst at språket innebærer en ny måte å se verden på som kan minne om Waltons eksistensielle kamp da språk jo er både språket i seg selv og kultur. Dette motiverte meg til slutt å skrive hovedoppgave i engelsk.
Men så begynte du å undervise?
Ja, jeg var lærer i 3-4 år i Tromsø ved en stor byskole og en liten fådelt grendeskole på en øy utenfor byen.
Igjen er det kontraster?
Ja, det var det. Jeg underviste hovedsakelig i engelsk, samfunnsfag og i norsk. Når det gjelder metoder var det ofte tema- eller prosjektarbeid som var i fokus slik det var i læreplanen fra 1997. Nå er det jo ikke særlig sentralt i Kunnskapsløftet. Jeg husker spesielt timer som jeg hadde i engelsk tilvalgsfag på ungdomsskolen. Her kunne lærer sammen med elever fritt planlegge undervisningen etter noen generelle rammer. Vi arbeidet da kun prosjekt- eller temaorientert og brukte ulike teknikker slik som film, dramatisering og multimedia. Jeg har faktisk aldri opplevd mer motiverte elever som til dels brukte både ettermiddag og kvelder for å fullføre prosjektene sine.
Men du ble ikke ”nordlending” likevel?
Nei, for jeg giftet meg i Tromsø og kona fikk jobb i Oslo så det var bare å flytte med! Likevel fikk jeg jobb etter en tid ved en skole for minoritetsspråklige ungdommer fra 16 til 19 år. Jeg opplevde denne tiden som ganske krevende fordi jeg måtte flytte fokus fra det faglige til det sosialpedagogiske. Disse elevene har kort botid i Norge og meget svak skolebakgrunn der målet er å få grunnskoleeksamen. Det førte til at jeg ble enda mer bevisst på meg selv som pedagog fordi jeg ble utfordret på en annen måte enn før. Et eksempel er språket der jeg ikke kunne snakke dialekt og måtte være mer bevisst på min rolle både språklig som sosial rollemodell. Grunnen kan være at disse ungdommene ikke har så mange andre positive modeller å se opp til.
Så nå er ringen sluttet så si. Du flyttet tilbake til Brønnøysund som du reiste i fra for 25 år siden?
Ja, livet er jo en reise. Selv om jeg er filolog, har jeg også en liten realist i meg som jeg har fått bruk for nå. Men likevel er jeg fremdeles språkbevisst fordi jeg forstår matematikk som et språk som må læres. Jeg er også ganske kritisk til språket i enkelte lærebøker, men det får vi spare til en annen tekst …
Denne siden har følgende undersider.
