Faglogg for eksamen

Faglogg til tekster i fellesemnet

 

Meg selv som fagperson

Selvbiografien fordrer en grad av sammenheng og fullstendighet. Sammenhenger binder livet sammen og skaper årsaksforklaringer. Dette er for en stor grad å regne som en illusjon da sammenhengen er en fiksjon som er skapt retrospektivt av individet. Det samme kan sies om årsaksforklaringer. Når det gjelder formen, henger det sammen med innholdet. Formelt er selvbiografien en kontinuerlig tekst som fortelles gjennom en og samme stemme. Det er med andre ord ikke rom for avsporinger i form av ytringer gjennom andre stemmer.

 

Mitt alternativ er en dialogisk stemme gjennom sjangeren ”intervjuet”. Det er en konstruert, fiktiv stemme som går i dialog med min egen ”monologiske stemme”.[1] Den fiktive stemmen sørger paradoksalt for en viss grad av sammenheng og kausalitet. Fortellingen blir sammenhengende på grunn av intervjuerens narrative begjær. Kausalitet kan oppnås da intervjuerens rolle er naturlig spørrende som betinger forklarende svar.  

 

I oppgaveteksten ligger etter min mening en spenning mellom selvbiografien og portrettet. I selve sjangerkravet, ligger implisitt et krav om å skildre vesentlige deler av sitt liv, de delene som omhandler mitt faglige ”jeg”. Men her ligger også kravet om å beskrive hvor man er nå, faglig sett. Her antydes en annen sjanger som er en undersjanger av biografien; portrettet. I dette tilfellet kan vi snakke om selvportrettet.

 

Selvportrettet kan avledes fra kunsten som er et forsøk på å avbilde seg selv slik man fremstår nå. Som i kunsten blir dette en problematisk oppgave i å skape avstand til seg selv. Men som i kunsten kan en kompensere for dette ved å forholde seg impresjonistisk til seg selv.[2] I motsetning til fotografiet, kan jeg legge inn subjektive elementer i selvportrettet. Jeg kan male inn mine følelser og inntrykk i beskrivelsen av meg selv. En fotografisk, objektiv nåtidsbeskrivelse av meg selv kan utgjøre innholdet i min CV samt min arbeidskontrakt som lærer. En malerisk, subjektiv nåtidsbeskrivelse kan inneholde elementer fra det foregående, men i tillegg ta med mine følelser, inntrykk og ikke minst refleksjoner rundt meg som fagperson.

 

Disse refleksjonene kan bygge bro mellom selvportrettet og selvbiografien. Mine refleksjoner om min rolle som fagperson i dag, må også bygge på min faglige selvbiografi. Jeg er lærer i dag på grunn av at jeg har denne utdanningen og disse arbeidserfaringene. Men jeg er også lærer fordi jeg har et bestemt menneskesyn, et livssyn og et syn på verden. Til sist kommer også et syn på meg selv, altså et selvbilde. Alt kommer til uttrykk gjennom min personlighet med følelser, inntrykk og erfaringer.

 

Livsreisen

Jeg valgte alternativet ”reiseskildring” i oppgaven av flere grunner. For det første er reisen en metafor for livet.[3] Både vehikkel og tenor[4] antyder en tredeling; avreise/fødsel, reisen/livet og ankomst/død. Om man tror på et liv etter døden, kan ”den evige reisen” også tjene vårt formål. Reisen antyder også en grad av utvikling og innsikt som også karakteriserer livet.[5]

 

For det andre kan livet til Knut Hamsun beskrives som en reise i form av vandringer.[6] Det er vandreren vi ser fra barneårene da familien flyttet fra Lom til Hamarøy til oldingen vendte tilbake til Nørholm og forsonet seg med Marie. I diktningen finner vi vandreren i Sult og Paa Gjengrodde Stier.

 

For det tredje har jeg tenkt over visse paralleller mellom Hamsun og meg og det moderne, stedsløse mennesket. Jeg har selv vært på reise som barn, student og yrkesaktiv fagperson. Slik kan en skildring av mine reiser også tjene som en livsskildring og en selvbiografi.

 

Men det er ikke målet med oppgaven. Det er å reise med Hamsun, ikke fysisk, men retrospektivt som Stridsberg gjør med sitt objekt, Valerie Solanas. Jeg søker å visualisere både Hamsuns tidsalder, steder han har levd, og ikke minst personen. Jeg prøver også å projisere meg selv inn i de tre små fortellingene om Hamsun som en anonym tilskuer eller som biperson.

 

Hvordan reiser jeg så? Et passende transportmiddel er drømmen. Den kjenner ingen fysiske og tidsmessige begrensninger. Selve ”drømmehandlingen” kan markere overgangen mellom rammefortellingen, min togreise, og de innrammede fortellingene fra Hamsuns liv.

 

I rammefortellingen er jeg på en reise fra Tønsberg til Brønnøysund. Jeg sitter og skriver mens jeg reflekterer over oppgaven. Jeg observerer mine medpassasjerer og vekselvis sovner og våkner. At jeg er reisende i skriveprosessen aktualiserer de halvt fiktive reisekildringene i drømmene. Mens jeg ser på jordene som forsvinner bak meg på vei til Oslo, kan jeg se for meg den unge Hamsun på vei til datidens Kristiania for å holde sine foredrag.

 

Når jeg skriver ”halvt fiktivt”, mener jeg at jeg har tatt utgangspunkt i tre faktiske episoder i Hamsuns liv. Disse er dokumenterte i biografier som jeg refererer til i teksten. Likevel betyr ikke ”dokumentert” det samme som sanne eller objektive. De er beskrevet via ulike biografers øyne som tolker forskjellig og med ulike formål.

 

Å leve seg inn i disse episodene og slik skrive seg inn i objektets liv, åpner også opp for en empatisk tilnærming i forhold til en historisk-biografisk tilnærming. Det er tvilsomt om Sara Stridsberg hadde oppnådd den samme litterære effekten ved vanlig kildearbeid. Innlevelse kan åpne opp for en dypere forståelse av objektets liv og handlinger og spesielt vekke til live mange viktige spørsmål som ikke stilles i biografiene. Det betyr ikke at jeg fritt kan dikte opp Hamsuns liv, men at jeg må dikte med livet slik det beskrives i kildene. Med andre ord kan jeg søke å fylle inn tomrommene som bestandig finnes i et menneskes liv, også i Hamsuns.[7]

 

Reisen kan beskrives som en forflytning i tid og rom. Jeg har valgt tre ”tidssteder” som tilsvarer tre livsstadier; barndom, modenhet og alderdom. Det er Hamarøy rundt 1870, Kristiania 1891, og Hitlers residens, Berghofen i 1943. Men disse relaterer jeg igjen til faser i min reise; avreise fra Tønsberg, selve reisen fra Tønsberg til Brønnøysund, og ankomsten til Brønnøysund.

 

Forholdet mellom fiksjon og fakta er imidlertid ikke konstant når det gjelder disse små fortellingene. I den første episoden, Hamsuns barndom, gjelder det at han tilbrakte viktige år hos onkelen Hans Olsen. Denne tiden ble beskrevet av Hamsun selv som en vond tid med mange plikter, som opplesninger, for onkelen. Dikteren hevder også at han hogg seg i foten med vilje for å komme seg vekk. Men noen biografer hevder likevel onkelen tvert i mot hjalp både Knut og resten av familien med penger og utdannelse.[8] Viktigst var kanskje guttens sekretæroppgaver og tilgang til et rikholdig bibliotek som et viktig fundament for diktergjerningen. Endelig kommer behovet for å skaffe seg sympati ved å gi uttrykk for en ulykkelig barndom.

 

I den andre episoden er vi ved gjennombruddet der Sult er utgitt og Hamsun holder foredrag for å skaffe seg publisitet. Rammene rundt fordraget er faktiske slik som tid, sted og Ibsen og Hildurs tilstedeværelse. Det kan nevnes at i tillegg møtte også statsminister og justisminister. Ibsen og Hildurs replikker er også autentiske. Når det gjelder Hamsuns tirade mot Ibsen, er den gjengitt i fortettet form med elementer fra foredrag og fra Mysterier.[9] Videre tenker jeg meg forholdet mellom Hamsun og Ibsen som mer ambivalent enn bare å være lærlingens oppgjør med læremesteren.

 

I den siste episoden er også rammene autentiske, men dialogen er sterkt forkortet og forenklet. For øvrig er denne scenen udødeliggjort av Max von Sydow i filmen Hamsun som baserer seg på boken av Thorkild Hansen, Prosessen mot Hamsun. Jeg prøver her å få frem noen viktige likheter mellom disse to førerne, men som også var meget ulike. Det kan nevnes her at Hamsun skal være den eneste personen som noen gang har motsagt Hitler i hans egen residens.

 

Et virkemiddel jeg vil ta opp er bruken av allusjoner. Denne termen defineres av Lothe m.fl. som en ”henvisning til et litterært verk, en annen kunstform, en historisk hendelse, en kjent person eller lignende”.[10]  Allusjonen kan på den ene siden kontrasteres med den eksplisitte referansen da førstnevnte fokuserer på det underforståtte, det leseren bør kjenne til. På den andre siden kontrasteres den med intertekstualitet der sistnevnte omfatter ”alle tenkelige relasjoner mellom litterære tekster”.[11] Allusjonen er mer presis idet den peker til en bestemt tekst.

 

Jeg har skutt inn fire allusjoner som en åpning av de tre beskrivelsene av min egen togreise samt som en avslutning på den siste. Den første er hentet fra åpningen av Pan, men der ”Nordlandssommeren” er byttet ut med ”livsreisen”. Den andre er fra Sult, der den vandrende helten er endret til den togreisende som ikke merkes av byen, men av toget. Den tredje er fra Markens Grøde, der jeg ikke er så opptatt av hvem som ”trakket opp” stien, men hvem som har fullført reisen og om det er mulig. Den siste er passende nok også Hamsuns siste publiserte setning. I denne selvbiografien, Paa Gjengrodde Stier, avslutter han sin skrivning etter Høyesteretts dom, men jeg ser heller reisens avslutning som også skrivingens avslutning.

 

Om vi mister evnen til å reise både geografisk og åndelig, vil vi også miste vår evne til å skrive.        

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fortelling fra eget fagfelt

Den direkte inspirasjonen til teksten er Haugans biografi, Solgudens Fall (2004), der Hamsuns erfaringer blir tolket som grunnleggende i forhold til det senere forfatterskapet.[12] For Haugan viser brevet en unik og personlig side ved Hamsun til forskjell fra andre tekster der dikteren som forfører tilslører mennesket bak masken. Det biografen legger vekt på er selve lyserfaringen som i bunn og grunn er en sublimering av seksuelle tendenser i retning av litterær skaperkraft.

 

Nå har jeg tatt meg visse friheter i forhold til biografiske kilder. La meg med en gang si at jeg har dekning for min fortelling i selve brevteksten, men at jeg har utnyttet det tolkningsrommet som uklarheter i dokumentet antyder. Utover det har jeg konsultert ulike biografier av først og fremst av nevnte Jørgen Haugan og Jan Frode Larsen. Haugan, fordi brevet har en sentral plass i hans argumentasjon om sammenhengen mellom liv og forfatterskap og Larsen er naturlig å anvende da han står bak den mest grundige fremstillingen av dikterens liv fra fødselen til gjennombruddet rundt 1890. Disse fremstillingene står også for ytterpunkter i biografisjangeren mellom Haugans litterært, argumenterende tekst og Larsens historisk-biografiske, deskriptive tekst. Men dette betyr ikke at alt er sagt og skrevet om Hamsun i denne sammenheng.

 

Det er flere spørsmål som står åpne for tolkning. Først og fremst er det karakteren av forholdet mellom Drude Janson og Hamsun. Var det et platonisk eller erotisk forhold? Gikk hun i tanker om å skille seg fra sin mann på grunn av dette forholdet? Eller var denne erfaringen virkelig så skjellsettende for Hamsun? Kan man konstruere en forbindelse mellom hans ”lyserfaring” og den inspirasjonen som la grunn for det senere forfatterskapet? Med andre ord, er det fascinasjonen for det aparte og seksuelle som også antenner biografen her?

 

Endelig, er det så at det erotiske aspektet sublimeres til en selvsentrerende og selvbiografisk tendens i verkene? Jeg har altså fortsatt å bruke episoder fra Hamsuns liv for mine egne formål. Grunnen er at jeg vil utforske min egen skrivemåte i møtet med hans liv og verk. Det gjør jeg ved å prøve ut ulike sjangrer som er ulike metoder for å nærme meg mitt objekt, Hamsun, og min egen skriving.

Dramaturgien i teksten antydes ved hjelp av flere fortellinger på ulike nivå. Først kommer den innledende situasjonen som er juleselskapet i det skramske hjem anno 1888. Konflikten er det dramatiske oppholdet hos Jansons anno 1884 der Hamsun i følge seg selv var på dødens rand. Spørsmålet er hvordan han fortsetter livet og karrieren. Løsningen er Hamsuns refleksjoner fire år senere rundt denne episoden der han oppnår en viss distanse til hendelsene i Minneapolis, 1884.[13]

 

Men det er også fortellinger på lavere nivå. Hos Skrams finner leseren og jeg et brev som antyder et spenningsfylt ekteskap. Situasjonen er at Amalie hadde forlatt et ulykkelig ekteskap og blitt forelsket i Erik Skram. Konflikten ligger i at hun er nærmest sykelig sjalu på ham som antyder et spørsmål om hvordan ekteskapet utvikler seg. I ettertid vet vi at det ikke fungerte. Løsningen ble innleggelse på en psykiatrisk klinikk og etter hvert skilsmisse.

 

Den andre mikrofortellingen kan vi også kalle for ”kjernefortellingen” da den i seg selv danner konfliktfasen i den større fortellingen og er den narrative motoren i teksten min. Når det gjelder perioden i Amerika er situasjonen at Hamsun er (føler seg) dødssyk og ønsker derfor å ”synde storartet” etter å ha levd et liv i sølibat.[14] Konflikten består så av Drudes erotiske tilbud. Spørsmålet er om hvordan han stiller seg til dette tilbudet. Den originale løsningen blir da å avvise henne og i stedet antenne gardinene som samtidig løser hans skrivevegring på sikt.

 

Endelig kommer den siste mikrofortellingen som henger sammen med den første. Situasjonen er at Hamsun ved Eriks spørsmål på julaften begynner på en refleksjonsprosess, det vil si at han for første gang kan tolke og bearbeide erfaringer fra tiden i Minneapolis. Konflikten bunner i denne retrospektive introspeksjon om hvorvidt han er gal eller ikke. Konklusjonen er naturlig nok at det er han ikke fordi de erotiske erfaringene er ubevisst kanalisert til et narrativt begjær (skrivekåthet) gjennom denne transformasjonen.

 

Når det gjelder fortellerteknikk har jeg også her plantet meg selv inn i teksten, men nå sammen med en slags ”modelleser”. Hensikten er å fortelle teksten på en dialogisk måte og på denne måten å vise samspillet mellom forteller og leser i formidlingen av en tekst. Nå har jeg også endret perspektiv som i forrige oppgave ved hjelp av ulike skrifttyper.[15] Hamsun uttaler seg gjennom kursivert skrift mens Drude gjør det ved hjelp av fet skrift.

 

Til sist kommer en ”rammefortelling” som innrammer de øvrige fortellingene. Anførselen betyr her at den snarere antydes eller alluderes til enn å fortelles. Det får være opp til leseren å lage seg en sammenheng mellom Hamsuns ”lysgalskap” og jentas svovelstikker. Med i denne sammenhengen kommer også versene fra julesangen som angir en viss atmosfære for fortellingen. 

      

 

 

         

---

[1] Bakhtin snakker her om en ”dialogisert” selvbevissthet hos Dostojevskijs helter der mennesket forstås som ”subjektet i en henvendelse” (Bakhtin M: Latter og dialog. Oslo, 2003, s.96). Henvendelsen kan være rettet mot medmennesker så vel som det indre mennesket i seg selv. Slik kan dette ”auto-intervjuet” oppfattes som en måte å eksplisitt dialogisere min egen selvbevissthet. Imidlertid blir da min ”monologiske stemme” et paradoks idet denne egentlig også kan anses som dialogisert.

[2] Impresjonismen i malerkunsten legger i følge Lothe m.fl. vekt på stemning, atmosfære, situasjon, nyanser og sanseinntrykk (Lothe, J: Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo, 1997, s.111). I litteraturen tilsvarer dette en nedbrytning av den autorative fortellerinstansen til fordel for subjektive stemningsbeskrivelser. Slik sett vil ikke selvportrettet pretendere mot en helhetlig livsskildring slik som selvbiografien, men en partiell og subjektiv beskrivelse av subjektet. 

[3] En kan også argumentere for at reisen også er et symbol. Der metaforen handler om en betydningsoverføring fra et område til et annet, kan symbolet betraktes som flere simultane overføringer, fra et til flere områder.

[4] Kjeldsen, Jens E.: Retorikk i vår tid. Oslo, 2006, s. 245.

[5] Reisen og livet er også forbundet med veimetaforen eller ”the path of life”. Dette er også en av Bakhtins kronotoper (tid- og stedssammenheng) som kalles ”hverdagslivets eventyrroman” (”Adventure Novel of Everyday Life”) (Morris P.: The Bakhtin Reader. London 1994, s.185). Denne romantypen kobler individets liv til dets vei eller vandringer slik at metaforen ”livsveien” blir realisert.  

[6] Imidlertid kan han også beskrives i kraft av for eksempel nybyggeren eller bonden. Eksempler er Markens Grøde fra forfatterskapet og egen gårdsdrift på Hamarøy og Nørholm.

[7] Innlevelsen kan også innebære et kritisk perspektiv på Hamsun som dikter og person. Om jeg skulle velge å leve meg inn i hans liv og dilemmaer, kan jeg også velge å omskrive fortellingen om Hamsun eller hans egne fortellinger. Dette kan også bety å stille seg kritisk til den litterære kanon i den grad han er en del av den. I så måte er det en parallell til post-kolonialistisk litteratur der sentrale verk har blitt omskrevet av forfattere fra kolonialiserte land.

[8] Dette hevder særlig Jan Frode Larsen og Jørgen Haugan.

[9] Ordene: ”Sannelig, jeg sier dere …” er en bibelsk allusjon der Hamsun fremstilles som det litterære miljøets frelser. Mer om allusjoner nedenfor.

[10] Lothe 1997:12

[11] Ibid.

[12] Jeg har også omtalt Haugans bok i min bacheloroppgave, Analyse av Solgudens Fall av Jørgen Haugan (se hanbus.wordpress.com).

 

 

[13] Aristoteles bruker her litt andre termer. Han kaller alt som skjer fra begynnelsen til den siste begivenheten før skjebneomslaget for ”knuten”. Resten, fra begivenheten med skjebneomslaget til slutten kalles for ”løsningen” (Aristoteles: Om diktekunsten. 1989:52).

[14] Følgelig er det en mulighet at Hamsun ikke var så syk som han fremstilte det.

[15] Begrepet ”perspektiv” er et litterært begrep som defineres som et ”bestemmende orienteringspunkt til en forteller eller person i en fortellende (narrativ) litterær prosatekst” (Lothe m.fl. 1997:194). Lothe ser på begrepet som mer presist enn ”synsvinkel” fordi det fanger opp forskjellen mellom ”hvem som ser” og ”hvem som taler”.