Refleksjonsartikkel til eksamensmappe for modulen ”Formidling og forleggeri”
I denne artikkelen vil jeg beskrive prosessen ved å skrive de tre oppgavene som inngår i denne modulen. Disse oppgavene er:
- Oppgave 1: “Skriv en tekst om dine muligheter og begrensninger som faglitterær forfatter i dagens digitale medievirkelighet på bakgrunn av tekstene du har lest til denne samlingen. Teksten skal inneholde en kort presentasjon av et forlag som kunne passe for en utgivelse av ditt bokprosjekt.“
- Oppgave 2: ”Skriv en prosjektbeskrivelse til et bokprosjekt (gjerne knyttet til din masteroppgave) som kan sendes til vurdering hos en forlagsredaktør som du selv har funnet frem til. Prosjektbeskrivelsen skal inneholde et prøvekapittel.”
- Oppgave 3: Skriv en analyse av din makkers prosjektbeskrivelse/prosesslogg til oppgave 2.
Min kamp – Slagplanen
I den første oppgaven skulle vi tenke over våre muligheter og begrensninger og samtidig tenke på et forlag som kunne være villig til å utgi oss. Dette var utvilsomt den viktigste oppgaven i modulen og legger langt på vei premissene for de neste oppgavene. Kjernen i oppgaven så vel som for studiet i sin helhet er termen ”faglitterær forfatter”. Hvem er han og hvem er jeg som faglitterær forfatter? Hva er mine muligheter og begrensninger? Fra disse tre ordene i anførselstegn, kan det skisseres noen viktige spørsmål:
- Hvem er jeg som tror jeg kan skrive?
- Er jeg en fagperson som fokuserer på faglig innhold?
- Er jeg en litterat som fokuserer på det litterære uttrykket?
- Vil jeg formidle faglig gjennom en masteroppgave eller kommersielt gjennom en fagbok?
- Eller er disse kontrastene konstruerte, er de falske dikotomier?
I oppgave 1 kom disse kontrastene til uttrykk gjennom en vektlegging av litteraturteoretiske faktorer i forhold til fokus på formidling og modelleser. ”Litteraturteori” vil her bety at jeg prøvde å rydde plass for mitt prosjekt ved å gå inn i en diskurs med andre aktører i samme bransje slik som Hamsun-biografer og andre forskere med samme interesse. Mitt motiv var altså å begrunne det faglige behovet for et slikt prosjekt, med andre ord mine muligheter som Hamsun-forsker. Når det gjelder formidling og kommersielle hensyn, kommer dette etter denne faglige delen og var følgelig sekundært målt i forhold til det faglige aspektet.
Slik jeg oppfattet tilbakemeldingene til oppgave 1, dreide de seg for en del om mitt behov for et faglig ståsted. Spørsmålet var om jeg da ikke besvarte oppgaven ved å drøfte litteratur- og sjangerteori i en slik oppgave. Jeg skal vedgå at jeg har nedbetont denne delen i neste utkast, men likevel holder jeg på at de mulighetene som mitt faglige ståsted gir meg er hovedsaken for meg. Jeg er ikke ukjent med formidling, pedagog som jeg er, men i denne konteksten regner jeg meg som fagperson. Jeg er opptatt av at innholdet teller, selv om formen også er viktig. Her må pathos vike for ethos og logos. Nå inkluderer vel ikke aristotelisk retorikk oikos, forlagenes kommersielle hensyn. For min del tenkte jeg likevel på mine muligheter som potensiell bestselger. Grunnen til at jeg presenterte Gyldendal var nettopp at de har vært Hamsuns forlag og har også gitt ut en biografisk bestselger, Kolloens tobindsverk, Svermeren og Erobreren. Det var altså dette forlaget jeg kom til å satse på. Spørsmålet var om de ville satse på meg? Ville de virkelig gi ut en metabiografi som attpåtil kunne være kritisk til en av deres bestselgere?
Min kamp – Felttoget
I den andre oppgaven ble vi kastet ut blant ulvene i den harde forlagsvirkeligheten. Oppgaven var også her todelt, først en prosjektbeskrivelse, så et prøvekapittel som skulle vise vårt potensiale. Begge skulle sendes til forlaget som vi presenterte i forrige oppgave. Spørsmålene var: Ville forlaget Gyldendal tenne på prosjektbeskrivelsen og bli begeistret over prøvekapitlet? For min del hadde jeg lenge hatt prosjektbeskrivelsen klar og jeg hadde også klart flere prøvekapitler som kunne brukes. Jeg valgte som prøvekapittel en sammenligning av biografenes skildring av Hamsuns møte med Hitler, en tekst som jeg tidligere hadde fått god respons på. Dessuten viser teksten biografenes ulike holdninger til dikterens nazistiske sympatier.
Etter to uker kom svaret fra Gyldendals redaktør for dokumentarstoff:
”Hei, Hans-Arnulf
Vi har nå vurdert ovennevnte tittel i en samlet redaksjon og kommet frem til at vi velger å takke nei til et samarbeid, da vi tror det blir vanskelig å nå et tilstrekkelig antall lesere i det norske markedet.
Takk for tilsendt materiale.
Med vennlig hilsen
Bjørn Olav Jahr
redaktør dokumentar”
Hvilke kriterier vurderer Gyldendal tekstene mine etter? Er disse faglige, litterære eller kommersielle? Åpenbart er det oikos, salgbarheten, som teller. Målgruppen blir for snever, kanskje begrenset til de dedikerte Hamsun-lesere og forskere. Et annet spørsmål er om det internasjonale markedet er interessant for meg! Hvilke land dreier dette seg om i tilfellet? Eller er Jahrs svar en standardfrase som brukes når såkalte smale skribenter avvises? Hvor nøye har vurderingen vært? Er det noen faglige eller litterære begrunnelser? Har jeg vært for kritisk til Kolloens biografi? Tar jeg avslaget for personlig? Kunne jeg vente noe annet enn avslag? Har jeg rett til å kreve en begrunnelse? Kanskje burde jeg kreve å få en ny vurdering av en annen redaktør slik det er om jeg klager på eksamen? Kanskje er det urimelig av meg å stille opp disse spørsmålene, men de er like fullt betimelige all den stund forlaget ikke begrunner avslaget eller kommer med konstruktive endringsforslag.
Samtidig stiller avslaget Chris Andersons teori om den lange halen i et grelt lys. I vår digitale tidsalder burde ”smale” utgivelser ha livets rett, også kommersielt, i følge Andersons statistikker. Eller gjelder ikke denne teorien i Norge slik at det fremdeles er bestselgerne som dominerer her på berget. Og burde ikke nettopp Gyldendal ha ressurser til å markedsføre mitt prosjekt både på konvensjonelt vis og digitalt? Eller er det slik at store forlag ikke kan ivareta smale utgivelser på grunn av hensynet til kantinedrift, markedsavdeling og andre områder? Er det da et smalt forlag som skal ivareta min utgivelse? Eller blir jeg virkelig nødt til å kontakte et ”self-publishing”- forlag som ikke kvalitetsvurderer mitt prosjekt for å endelig bli gitt ut? Kanskje skal jeg gi opp å bli gitt ut?
Min kamp – På lasarettet
I den siste oppgaven skulle jeg og min makker fungere som hverandres konsulenter på våre prosjektbeskrivelser og prøvekapitler. Her hadde vi fått eksempler på punkt man bør legge vekt på som konsulent. Her må det nevnes at vi hadde prosjekter som begge kan karakteriseres som metabiografier. Mens jeg arbeider med litterære biografier, arbeider min makker med politiske biografier. Tanken var nok å parre oss slik at vi kunne dra faglig nytte av hverandre. Dette er altså et slags rollespill der vi skal øve oss opp til å arbeide med konsulentoppdrag for forlag. Spørsmålet er bare om i hvilken grad vi kan tre inn i denne rollen og hva slags blikk vi bringer med oss? Min makker har bakgrunn som statsviter og saksbehandler i den offentlige sektor. Jeg selv er pedagog og bringer med meg et visst pedagogisk blikk, men også et visst menneskesyn. Vi har begge ulike forutsetninger for og ulike blikk for å spille konsulentrollen.
Hvordan ble jeg vurdert av min ”konsulent”? Umiddelbart synes hun at innholdet er spennende med tanke på temaene som biografene behandler. Styrken anser hun for å være min faglige stemme og kunnskap spesielt om Hamsun og biografiene.
Likevel er hun skeptisk til prosjektet fordi:
”Det er allerede skrevet så mye om denne dikteren. Ikke minst i jubileumsåret 2009. Jeg er litt redd for at flere enn jeg tenker at dikteren bør få litt fred nå. Altså at det ikke er så mange kjøpere til denne boka, som det kunne vært før dette året som har vært et eneste stort Hamsunår. Min sterkeste innskytelse er altså at folk ikke vil ha mer om eller av dikteren på en stund. At markedet er mettet på Hamsun akkurat nå, behøver likevel ikke å bety at dette ikke er en bok for ettertiden. Om et par år vil kanskje leserne ha behov for en repetisjon, og i hvert fall for noe ny Hamsun-mat. Da har Busch et spennende bokprosjekt også.”
Det hun legger vekt på er ”timing”, tidspunktet, for utgivelsen. Hun ser ikke på bokmarkedet som elastisk, at mye virak rundt et jubileum kan skape etterspørsel etter flere titler. I stedet ser hun på markedet som rigid, forlagene bør fordele sine utgivelser over en lengre periode for at leserne ikke skal gå lei. Men hun slutter i en optimistisk tone der hun likevel ser et potensial for boka over tid. Sammenlignet med Gyldendals uttalelse uttaler hun seg ikke om at prosjektet er smalt per se, men at det avhenger av tidspunktet. Spørsmålet som melder seg da er naturlig nok om jeg kunne kontakte forlaget senere da den markedsmessige situasjonen kunne ha endret seg? Videre etterlyser hun ”nye perspektiver” på Hamsun da det jo er skrevet mye om ham fra før. Jeg bør også definere klarere hvem jeg skriver for eller ”leserskaren” som hun kaller det. Dette forbinder hun med ”forlagets” markedsstrategi som har behov for å presisere målgruppen av lesere. Hun anbefaler til slutt at prosjektet realiseres som masteroppgave i første omgang. Men for at det skal bli bok, må jeg svare på spørsmålene: Hvem skal jeg skrive for? Hvordan skal jeg gjøre det? Hvorfor trenger Norge en slik bok? Hvorfor er temaet interessant? Her lanserer hun masteroppgaven som et mulig forprosjekt til en bok om forholdet mellom Hamsun og Gyldendal. Hvordan har forlagets strategi vært i forhold til forfatteren? Dette er et interessant tema som jeg gjerne også kunne kommentert i masteroppgaven min.
Hovedrådet til meg er at prosjektet må spisses og en slik spiss ser ut til å være nettopp forlagsstrategiene rundt Hamsun som nevnt over. Men da bør jeg også se på resepsjonen av biografiene, spesielt i form av deres respektive opplagstall. Konklusjonen er at hun fraråder å gi ut prosjektet som bok nå, men heller å konsentrere meg om masteroppgaven som i neste omgang kan bli til bok. Hvordan skal jeg forholde meg til dette avslaget? Dette er jo et avslag med begrunnelse i motsetning til Gyldendals. Hun har noen konkrete råd, men hun ber meg også om å skifte fokus for tema muligens også på grunn av personlige og faglige forutsetninger. Jeg ser at min faglige identitet og fokus kan komme i konflikt med behovet for formidling til den jevne leser. Hun bekrefter altså min egne antagelse som primært fagperson og ikke formidler.
Min kamp – Bøddelens perspektiv
Så er spørsmålet hvordan jeg som konsulent kunne bidra til min makkers utvikling av sitt prosjekt. Dette er oppgave 3 der jeg skulle skrive en konsulentuttalelse. Dette prosjektet dreier også seg om en sammenligning av to biografier om Oscar Torp, nærmere bestemt en biografi av Egil Helle og en av Hans Olav Lahlum. I tillegg skulle boken også kunne brukes som en lærebok i biografiteori for studenter. Min konklusjon var for det første at den pedagogiske profilen burde tones ned. For det andre gikk jeg inn på innholdssiden og bemerket at hun burde spisse fokus ved at hun kunne ta for seg konfliktstoff i Torps biografi der biografene kan ha ulikt syn. Dette er for øvrig også mitt grep i mitt prosjekt. Jeg antydet også at hun kunne selv analysere primærkilder om Torp og slik gå i dialog med biografene slik jeg selv også har tenkt å gjøre. Min anbefaling speiler også hennes egen der begge konkluderer med at prosjektet slik det er nå fremstår som en masteroppgave og ikke en fagbok. Hvordan var det så selv å være konsulent? Jeg følte det var nyttig og lærerikt ikke minst fordi vi har en faglig fellesnevner slik at det ikke bare var den litterære formen som skulle vurderes. På den andre siden er jeg spesielt opptatt av litterære – eller forfatterbiografier mens hun arbeider med politiske – eller politikerbiografier. Et annet trekk som skiller oss er at hun nok oppfatter seg som mer en formidler enn en fagperson der jeg er mer fagperson enn formidler.
