Oppgave 1. Formidling og forleggeri.
Mine muligheter og begrensninger som faglitterær forfatter i dagens digitale medievirkelighet
Innledning
Min strategi for å besvare oppgaven er som følgende. Først tar jeg utgangspunkt i mitt bokprosjekt i form av en kort prosjektskisse. Så reflekterer jeg over min rolle som faglitterær forfatter. Dernest prøver jeg å plassere meg inn i tradisjonen av Hamsun-biografier og biografer før jeg drøfter hva jeg kan tilføre selve biografisjangeren. Så kommer jeg inn på mine muligheter i den digitale mediavirkeligheten. Jeg går også inn på om prosjektet kan være interessant kommersielt i lys av Chris Andersons teorier. Til sist drøfter jeg mine muligheter og begrensninger når det gjelder publisering, både gjennom såkalt ”self-publishing” og et gjennom et vanlig forlag.
Mitt bokprosjekt
For å reflektere over mine begrensninger og muligheter som faglitterær skribent finner jeg det nødvendig å kort presentere mitt prosjekt. Utgangspunktet er en mellomfagsoppgave i norsk ved Høgskulen i Volda der jeg analyserte Hamsun-biografien, Solgudens Fall, av Jørgen Haugan. Oppgaven var en del av mellomfagsemnet ”Livshistorier” der spesielt studiet av biografier, selvbiografier og litterære livshistorier sto i forgrunnen.
Under arbeidet med oppgaven fattet jeg ny interesse både for Hamsuns verker og for ulike fremstillinger av hans liv. En idé ble vakt, var det ikke mulig å utvide rammene for oppgaven slik at flere Hamsun-biografier kunne analyseres og sammenlignes, altså en såkalt metabiografi? Med dette for øyet begynte jeg å lese biografien av Kolloen (Svermere fra 2003 og Erobreren fra 2004) samt Fergusons bok, Gåten Knut Hamsun (1988). Hvordan fremstiller disse dikteren og hvorfor? Hvilke retoriske og litterære grep bruker de? Hva fokuserer de på når det gjelder verk og liv? Hva er forskjellig og likt i biografiene? Hvordan har resepsjonen vært av biografiene? Spørsmål som disse og flere til ligger til grunn for dette prosjektet. Hva er målet for prosjektet? Det er for det første å avdekke forskjellene mellom biografenes syn på Hamsun og vise at dette er subjektivt og ikke utelukkende kildeorientert. For det andre er det å kommunisere dette til publikum og på den måten invitere til mer debatt om Hamsuns liv og verk. For det tredje er det å stimulere til mer debatt om biografisjangeren og hvordan vi skildrer og kanskje bør skildre et menneskes liv.
Et liv som faglitterær forfatter? Muligheter eller begrensninger
Tittelen står som et spørsmål fordi det kan være en kummerlig tilværelse. I Bok-Norge. En litteratursosiologisk oversikt. (Oslo, 2006) av Trond Andreassen beskriver ”gjennomsnittsforfatteren” Kjell Madsen seg selv som en ”lærer, forsker og forfatter med utvidet identitet”.[1] Han har ikke tjent penger på å skrive og mener vel at han har stagnert som skribent. Han har blitt pratsom, ufokusert og uten budskap. Han pendler mellom resignasjon og dovenskap, men kan likevel verdsette andres tekster. Han kunne ønske en bedre forståelse for sitt fagområde, filosofien, i offentligheten. I stedet er det markedet som har blitt en ”guru”.
Noen av de samme begrensningene kan også gjelde meg. Jeg har en akademisk bakgrunn med et hovedfagsarbeid i engelsk litteratur som ikke har nådd andre bokhyller enn universitetsbibliotekets. Jeg er lærer som kan være tidkrevende, men prøver å finne små lommer i hverdagen til å skrive i. Jeg forventer ikke å tjene penger på prosjektet, men håper at jeg ikke setter meg i gjeld om jeg skulle publisere selv. Når det gjelder biografier, forventer nok ”markedsguruen” en bok som avdekker nye kilder med gjerne erotiske eller andre saftige eskapader. En metabiografi som min vil nok ikke finne nåde hos ham. Et annet sted i samme bok omtales en vurdering gjort av sakprosa utgitt i 2005.[2] Det vises til noen kriterier for god sakprosa. Det er en fordel med en høy konsentrasjon av krig og kjærlighet, fortellerstemmen bør ligge mellom det abstrakt-personlige og det abstrakt-saklige, man skal (ikke overraskende) skrive godt og dessuten ha respekt for ham som må stave seg gjennom teksten, det vil si leseren.
Hva er mine begrensninger her? Krig og kjærlighet? Her tenker jeg blant annet å diskutere ulike beskrivelser av Hamsuns forhold til Hitler og et mulig, erotisk forhold i Amerika til en prestekone. Stemmen er vanskelig, men jeg vil typisk veksle mellom en personlig vinkling når det er jeg som tolker Hamsun, mens jeg bruker en ”sakligere” stemme i analysen av biografiene. De to siste kriteriene slår jeg sammen ved at gjennom å skrive godt, kan jeg vise min respekt for leseren som skal oppleve teksten som en seiltur en vakker sommerdag.
Hamsun som ikon. Mulighet eller begrensning?
Som kjent er 2009 det store jubileumsåret (150 år) for dikterens fødsel. Media har brakt og bringer fremdeles artikler og reportasjer om både liv og verk. Arrangement avholdes i Oslo, Grimstad, Lom og ikke minst på Hamarøy. Et nytt senter der til 142 000 000 kroner har blitt bygd med dertil hørende virak. Man får inntrykk av at metningspunktet er nådd, ikke minst med tanke på debatten om Hamsun var nazist eller ikke. Vi må spørre oss selv; hva er poenget med ytterligere en bok som attpåtil også drøfter denne siste påstanden? Burde vi ikke heller lå personen ligge i fred i sin grav og i stedet lese hans verker og samtidig legge vekk og pakke ned biografiene om ham? Hamsuns dobbelte betydning som litterat og politiker kan derimot også være en mulighet. Debatten har ytret seg som et betent ordskifte mellom de som gjerne ser eller vil se forfatteren isolert fra politikeren. De lovpriser litteraturens egenverdi og blir brydd over eller kritiserer de som også har et øye for den politiske Hamsun. Disse siste, biografene, setter gjerne søkelys på hans rolle som kommentator i det offentlige feltet og noen av dem mener også å finne politiske spor i litteraturen. Muligheten i mitt prosjekt er at jeg kan bidra til å oppvurdere biografien som sådan ved å påpeke dens litteraritet og subjektivitet. Vi bør ikke ha et monolittisk bilde av Hamsun, men være oppmerksomme på hans kompleksitet og ikke minst våre bilder og briller vi ser ham i gjennom.
Kampen om biografien. Muligheter eller begrensninger?
Biografien er utvilsomt populær, ikke bar i form av bindsterke verk, men også historier fra virkeligheten i ukeblad, portretter i aviser og avslørende reportasjer i kjendismagasiner. Det synes å ligge en trang i oss til å vite om andre, deres liv og hva de gjør. Grunnen kan være nysgjerrighet, kunnskapsbehov, men også en lyst til å kjenne oss selv gjennom andres liv. Kanskje ligger det et behov for identifikasjon og selverkjennelse bak. Det kan også være et behov eller ønske om å lage en sammenheng for seg selv og andre, kanskje for seg selv gjennom andre. Biografen som skildrer andres liv for å skape mening i sitt eget? Hvorfor trenger da vi såkalte meta-biografier, tekster som analyserer, dissekerer og likviderer biografier og kanskje også oppløser livet i seg selv? Burde ikke vi holde oss til å tolke litteraturen i stedet for å blande oss inn i livshistoriene? Burde vi ikke kjenner våre begrensninger? Nei, det mener jeg ikke. Jo, vi bør kjenne våre begrensninger, men ikke når det gjelder vår oppgave som livstolkere. Med bakgrunn i teksten ovenfor vil det være naturlig også å tolke livet, ikke bare Hamsuns, men også andres liv. Selvsagt kan ikke jeg opptre som psykolog, men jeg kan søke etter sammenhenger mellom liv og verk, jeg bør søke å se etter det hele, men samtidig må jeg ha øye for menneskets deler, kontrastene og spenningene. Men vi finner ikke og kan ikke finne essensen av Hamsun i delene slik som brev, artikler eller i litterære skrifter. Det er i samspillet mellom delene at vi finner helheten selv om enkelte deler motsier hverandre slik som i tilfellet Hamsun.
Biografien har tradisjonelt blitt regnet som faglitterær sakprosa med vekt på kildestudier, objektivitet og etteretterlighet. Samtidig vil biografen gjerne prøve å usynliggjøre seg selv for å virke mest mulig objektiv. Dette kan virke begrensende for meg som skal prøve å gå i sporet etter kapasiteter som har gjennomført nitidige kildestudier av Hamsuns liv og bygd opp omfattende synteser omkring både liv og verk. Taler ikke kildene for seg selv? Er ikke biografien en uangripelig sakprosa som står solid uavhengig av biografens stemme? For min del ser jeg en dreining i sakprosaen fra det objektive til det subjektive slik at biografen kommer mer til syne og må posisjonere seg i forhold til sitt objekt. Slik vil det også være mer naturlig for meg å syne meg selv både i møtet med Hamsun og biografen. Muligheten for meg ligger for det første i det subjektive ”bakrommet” som åpner seg i rommet mellom kilder og forteller. Jeg vil og må søke å formidle mitt eget syn på kilder til Hamsuns liv som vel egentlig består i å la meg selv og mitt eget liv møte hans liv og på den skape en syntese som skiller seg fra den objektive syntesen ovenfor. For det andre åpner det seg et annet rom mellom de ulike biografiske skildringene av dikteren. De er ulike og min utfordring er å vise dette, hvordan det gjøres og hvorfor. Jeg kan presse meg inn mellom disse skildringene og synliggjøre rommet mellom dem.
En flerstemmig biografi i den digitale mediavirkeligheten?
Det kan synes som om jeg har glemt en viktig del av oppgaven, nemlig ”den digitale mediavirkeligheten”. Dette er noe alle skribenter, inkludert meg, må forholde seg, enten de vil eller ikke. Her kan mulighetene synes å begrense oss i kraft av deres enorme omfang. Man kan publisere sine tekster uten nødvendigvis å gå gjennom et forlag og likevel nå en gruppe lesere. Men da vil det også følge at et tradisjonelt nettsted som kun presenterer fakta om dikteren ikke vil være dynamisk eller flerstemmig i min forstand. Det vil måtte være en form for blogg som ikke bare presenterer, men også inviterer leseren til å delta. Hvem er så modell-leseren for en slik flerstemmig biografi? Jeg har tre i tankene. Den ene er den skolerte som har en akademisk interesse i dikteren. Dette kan igjen dreie seg om en biograf, historiker eller litteraturviter. Den andre er den jevne Hamsun-leser som interesserer seg for hans diktning eller som bare er fascinert over hans liv og virke. Den tredje modell-leseren kan være erfarne biografileseren som ikke nøyer seg med å lese biografier i bokform, men ønsker også å vurdere andre kritiske kommentarer gjennom andre medier slik som Internett.
Er prosjektet kommersielt interessant?
Det kan være tvilsomt om en slik bok vil være markedsmessig interessant. Selv om biografier er populære, er ikke nødvendig metabiografier så vel som annen sakprosa det. Lesergruppen vil i utgangspunktet være liten selv om Hamsun i seg selv er ikonisk. Det ser med andre ord ut som om dette er en smal utgivelse og definitivt ikke noen bestselger. Kanskje er den best egnet til å støve ned som en studentoppgave ved Høyskolen i Vestfold? Men muligheten kan nok en gang ligge i begrensningen. Smale utgivelser kan også selge i vår digitale mediahverdag. I boka ”The Long Tail”, legger Chris Anderson ut om sin teori om hvordan markedet for varer generelt og bøker spesielt, har endret seg i vår digitale tidsalder, det vil si i løpet av de siste tiårene. Fra å være preget av en økonomi preget av bestselgere, har mønsteret forandret seg til en økonomi der bestselgerne får en stadig mindre del av salgsvolumet til fordel for de ”smale” produktene. Disse varene selger ikke mye hver for seg, men fordi de er mange slik at deres samlede salgsvolum blir forholdsmessig stort. ”Den lange halen” blir dermed det store antallet ”smale” produkter, mens ”det korte hodet” (”The Short Head”) er de få produktene som er bestselgere.
Men her må en også være kritisk til Andersons teori. Han uttaler seg i forhold til en amerikansk verden der en kommuniserer via et globalt språk som engelsk, og har i prinsippet et globalt publikum. Dette skulle tilsi at den lange halen vil være mye lengre og større enn i en norsk virkelighet og utgivelsene tilsvarende smalere og særere. Dette har bloggeren Carl Størmer observert:
Det Anderson ikke svarer på er hva som skjer i de små markedene, i de små språkområdene som det norske. I Norge er jo konkurransen mindre — det produseres mindre stoff (og nå tenker jeg f.eks. på innhold på norsk — bøker, aviser, alle de produktene vi leser). Her har hodet og ikke halen fremdeles overtaket. Jeg har ikke tenkt nok på dette enda, men det er interessant å gruble på hva som skjer med de norske hit-institusjonene som NRK, VG hvis konkurransen fra millioner av andre innholdsleverandører blir tilgjengelige på norsk eller hvis befolkningen leser bedre engelsk.[3]
Dette kan være en oppfordring til oss om å tenke mer på bruken av teorien i en norsk kontekst. Hva vil konsekvensen bli av digital publisering i den norske mediaverden? Vil det bety slutten for nasjonale og nasjonsbyggende institusjoner slik som NRK, VG og dominerende forlag slik som Gyldendal? Eller vil vi nordmenn klamre oss til bestselgerne som Jo Nesbø og Anne B. Ragde?
Publisere selv eller gjennom forlag? Muligheter eller begrensninger?
Et alternativ til å komme gjennom forlagets nåløye er å publisere selv, såkalt ”self-publishing”. Heldigvis finnes det til og med en manual for oss ”dummies” også i dette tilfellet.[4] Typisk nok kommer mulighetene først; muligheten til å publisere ulike typer innhold, total kontroll over ditt eget prosjekt, spare tid, høyere vederlag per solgte eksemplar og spare penger til markedsføring. Er det noen begrensninger? Ja, det er det jo! Det kan da mye tid når man selv skal både skrive, redigere, trykke, markedsføre, annonsere og distribuere boken sin. Det er heller ikke sikkert at man dekket omkostningene ved salget. Man har heller ikke det nettverket som forlaget har til markedsføring og distribusjon. En løsning kan være å leie hjelp, alt fra en såkalt ”ghostwriter” til webdesigner til nettstedet mitt. Her virker det som om skribenten fremstår som en prosjektleder som ikke trenger å skrive selv, men som ”lar skrive”. Da tenker jeg på kongene i eldre tid som visstnok ”lot bygge” et festningsverk eller slott som om de hadde en magisk ”byggeformel”. Denne veiledningen kan virke som om den på samme måte har en magisk ”skriveformel”.
Hvordan fungerer en slik strategi i den norske virkeligheten? Jeg skal ta som eksempel Licentia Forlag, basert i Bodø.[5] På nettstedet har de lagt ut en veiledning for utgivelser. Begrensningene ligger først og fremst i at Licentia ikke har konsulenter som uttaler seg om manuset. Det betyr at jeg må søke hjelp andre steder for å kvalitetssikre innholdet. Men på den andre siden ligger lista for å bli publisert meget lavt, kanskje nede på bakken i forhold til andre forlag. Om utgivelsen skulle selge bra, vil royalty gi en bra avkastning.
Hamsun, Gyldendal og meg. Muligheter eller begrensninger?
I sin biografi, Solgudens Fall, har Jørgen Haugan skildret samarbeidet mellom Hamsun og Gyldendal.[6] Båndene mellom disse to har i lang tid vært tette, ikke minst siden det såkalte ”hjemkjøpet” i 1925. Bakgrunnen er at Norge manglet på den tiden mange kulturelle institusjoner, inkludert et system av bokhandlere og forlag. Derfor måtte forfattere helt siden Bjørnson og Ibsen søke til København og daværende Gyldendalske Boghandel for å utgi sine verk. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble det imidlertid et problem at et dansk forlag satt med rettighetene til ”gullalderlitteraturen”. Følgelig ble det satt i gang initiativ fra flere aktører i Norge for å sikre seg disse rettighetene. Disse var først og fremst gjennom Gyldendalske sin norske avdeling ved Peter Nansen og Aschehoug gjennom William Nygaard. Men disse forsøkene var ikke vellykkete før Harald Grieg ble direktør i Gyldendals norske avdeling. Han satte seg fore å kjøpe hjem rettighetene ved hjelp av et omfattende aksjesalg. Likevel var beløpet betydelig på den tiden slik at det var ikke før Hamsun bladde opp med 200 000 kr at kjøpet gikk i orden.
Det var i mellomkrigstiden at forlaget grunnla sin dominerende posisjon i norsk forlagsverden ved å utgi billige og pene utgaver av gullalderlitteraturen som Bjørnson, Ibsen og selvsagt Hamsun. For Haugan innebar dette en bevisst strategi fra Griegs side ved at ”verksserien tok sikte på å nå folket som en nasjonalromantisk enhet”.[7] For biografen Haugan får dette religiøse overtoner: ”Dikterne ble guder med Knut Hamsun som overgud”. Rundt denne ”guden” samlet det seg et kulturelt felt eller presteskap om man vil, ”poetokratiet”, som kom til å dominere lengre i Norge enn i andre land. På denne bakgrunn mener Haugan at Gyldendal ikke bare var et forlag, ”men poetokratiets sentrale institusjon”.[8] Senere har forlaget publisert flere utgaver av Hamsuns verk, nå sist i forhold til jubileet med en revidert og utvidet utgave i 27 bind. Men viktige sakprosaverk har også blitt utgitt av Gyldendal som Thorkild Hansens mye omdiskuterte Prosessen mot Hamsun (1978) samt Kolloens påkostede prosjekt i to bind, Svermeren (2003) og Erobreren (2004). Disse biografiene har stilt andre mindre påkostede bøker i skyggen som Haugans Solgudens Fall (Aschehoug) og Jan Frode Larsens grundige studier av den unge Hamsun (Schibsted) i skyggen.
Disse momentene kan både innebære en mulighet og en begrensning for mitt prosjekt. Mulighetene ligger i Hamsuns posisjon innen forlaget, men også i selve den biografiske tradisjonen innen forlaget. Men dette kan også utgjøre en begrensning hvis man skulle tro at forlaget favoriserer sakprosa som hyller sitt objekt av redsel for å drepe gåsa som fremdeles legger gullegget. Jeg lander altså på å først prøve å lansere boken gjennom Gyldendal Norsk Forlag både på grunn av dets stilling som landets største og for dets tilknytning og historie med Hamsun.
[1] Andreassen, s.139
[2] Andreassen, s.210
[3] Se http://carls.blogs.com/my_weblog/2006/11/hva_betyr_den_l.html. Lastet ned 4/9-2009.
[4] Rich, Jason: Self-Publishing for Dummies. (2006)
[5] Se www.licentia.no.
[6] Haugan, s.272
[7] s.274
[8] S.275
