Oppgave 1 – Vurdering av selvvalgt dokumentarfilm

Oppgave 1 – Omtale av Vals med Bashir.

Handlingsreferat (pitch)

Handlingen tar for seg en filmskapers anstrengelser med å memorere begivenheter fra den israelske invasjonen av Sør-Libanon i 1982. Foranledningen er en samtale med en gammel krigsveteranvenn der han forteller om et tilbakevendende mareritt. Hver natt jages han av 26 fryktinngytende hunder. Samtalen gir støtet til filmskaperen Ari Folmans søken etter å finne årsaken til at han ikke minnes episoder fra krigen. Hans søken arter seg som en personlig odyssé der han treffer og intervjuer andre kolleger som kan bidra til å finne svaret på denne gåten.

Det er spesielt en episode som Folman ikke klarer å huske, massakrene i flyktningleirene Sabra og Shatila, 16. september samme år. Dødstallene varierer fra 328 til 3500 palestinske flyktninger. Folman var som israelsk soldat ikke aktiv med på de kristne falangistenes nedslaktning av palestinere, men var likevel medskyldig som mange israelske soldater var da de skjøt lysgranater til hjelp for falangistene og ellers observerte hva som foregikk i leirene.

Tittel og tema

Tittelen henspeiler både på en historisk person, Bashir Gemayel, og på en bestemt scene i filmen. Gemayel var den karismatiske lederen for det kristne falangistpartiet i Libanon og ble valgt til president 23. august 1982. Landet var imidlertid på dette tidspunktet midt i en opprivende borgerkrig der Israel og Syria okkuperte hver sin del og hadde sine støttespillere der. Den 14. september ble Gemayel sammen med 26 andre, drept i en bombeeksplosjon som det antas at Syria stod bak. I filmen blir det hevdet at bakgrunnen for massakrene var det omtalte attentatet på Gemayel.

”Valsen” refererer til en scene der en tidligere kollega av Folman forteller om invasjonen av Beirut der hans avdeling kom under kraftig beskyting av snikskyttere i de folketomme gatene. En medsoldat var ikke fornøyd med våpenet sitt og rev til seg et annet, kraftigere våpen fra en annen soldat. Han styrtet frem fra der han lå i dekning og begynte å skyte vilt rundt seg mens han bevegde seg i en slags valselignende manér. Tittelen kan således fortelle noe om forholdet mellom israelerne og deres danspartner og ”våpen”, falangistene. Det er våpenet som dreper akkurat som falangistene gjorde det i leirene, men det er de israelske soldatene som trekker i avtrekkeren. 

Det sentrale tema synes likevel å være utfordringene med å rekonstruere fortiden spesielt når det dreier seg om traumatiske episoder slik som disse. Det Folman synes å være etter er å ikke bare å finne, men å skape fortellingen om sitt liv slik at det gir mening for ham. Om en vil kan en kalle dette for fortellerens narrative begjær.

Forteller og sjanger

Det synes som om det er en blanding av flere typer fortellerholdninger som igjen gjør at den kan dreie seg om en blanding av flere dokumentarsjangere. Den mest iøynefallende er kanskje den interaktive dokumentarfilmen. Hovedperson og forteller er også regissør som gjør at filmen får et personlig preg slik som i åpningsscenen. Han snakker ikke til kamera, men med andre virkelige aktører som i ulike intervjuer. Kjente aktører slik som Ariel Sharon opptrer også gjennom en journalistvenns erindringer.

Den andre undersjangeren som er i fokus er den refleksive dokumentarfilmen. Det er ikke en direkte problematisering og refleksjon rundt forhold ved filmen, men heller en indirekte tematisering av fortellerholdningen. Dette ytrer seg ved at filmen er hovedsakelig animert bortsett fra på slutten der det vises dokumentarbilder fra massakrene. Animasjonen bryter med seernes forventninger til en dokumentarfilm og skaper en fremmedgjøringseffekt hos oss som får oss til å reflektere, ikke bare over filmen, men over virkeligheten som sådan.

Til sist kan en kanskje argumentere at det finnes trekk av den observerende dokumentarfilmen ved referansen til historiske hendelser og ikke minst ved bildene på slutten. Spørsmålet er om hvordan bildene skal tolkes i forhold til den animerte delen. Bekrefter de den foregående fortellingen eller står de i en viss kontrast til den? Skal vi som seere betrakte animasjonsdelen som en subjektiv og til dels upålitelig fortelling som ikke nødvendigvis danner et objektivt bakteppe til selve massakrene?  

Dramaturgi

Tematikken er i en stor grad sentrert rundt det narrative begjæret, trangen til å fortelle, trangen etter fortellingen. Samtidig innledes filmen med en mistillit til fortellingen, særlig livets fortelling. I innledningen er vi i nåtiden der Folmans venn beskriver sine drømmer, men kan ikke forklare dem, altså lage en fortelling. Gjennom filmen fortsetter Folman å samle inn beskrivelser og informasjon som etter hvert bidrar til hans fortelling. En kan kanskje hevde at dramaturgien har et mosaikkpreg til å begynne med, men skifter etter hvert preg til å få et narrativt preg.

Representasjon av sosiale aktører

Vi introduseres og blir tilsynelatende kjent med virkelige aktører slik som Folman selv, hans venner og tidligere kolleger og andre som Sharon. Likevel bidrar animasjonen til denne omtalte fremmedgjøringen også av aktørene. Spørsmålet er i hvilken grad vi skal oppfatte Folman selv som en pålitelig forteller eller for den saks skyld påliteligheten til de andre aktørene. Eller stiller filmen også spørsmålstegn ved våre forventninger til dokumentarfilmen som medium også her?

En kan spørre om animasjonen bidrar til en fiksjonalisering av aktørene eller om vi skal oppfatte aktørene som typer av en mer generell karakter. Folman blir da helten som ikke bare er han som finner sannheten, men også lærer mer om seg selv. I så fall blir det vanskelig å skille mellom den virkelige Folman og den animerte versjonen i filmen.    

Målgrupper og identifikasjon

Det kan være nærliggende å anta at den primære målgruppen er Folman selv. Han lager filmen for å kunne lage og forklare fortellingen om sitt eget liv. Sekundært kan det være det israelske publikumet som er målgruppe og kanskje spesielt de mange krigsveteranene som tjenestegjorde i Libanon. Til slutt kan det også dreie seg om den internasjonale opinionen. Det kan være et ønske om sympati for den israelske soldat, men kan også dreie seg om alle menneskers behov for å rekonstruere sine liv etter traumatiske episoder.