Jeg har nettopp lest en kronikk i Aftenposten der Jørgen Haugan kommenterer Hamsun-jubileet. Hans påstand er kort og godt: “Feiringen handler ikke om Knut Hamsun, men om Gyldendal og nasjonsbyggende interesser”. Fokus er altså på forlaget og dets strategi for å markedsføre forfatteren.
Gyldendal er ikke bare et forlag, men også et symbol for Norge som ung nasjon. Forlaget, representert ved direktøren Harald Grieg, hadde behov for den “femte store” i kjølevannet av de fire første. Oppgaven var å videreføre litteraturen som nasjonsbygger.
Etter dikterens død i 1952 startet forlaget sin rehabiliteringskampanje. De brukte tung skyts, først ved hovedkonsulent Sigurd Hoel, så ved styreformann Francis Bull, som opptrådte som Hamsuns beskyttere.
Haugan lanserer begrepet Hamsun-adel som er de “som dominerer de ulike Hamsun-selskaper, hvor andre synspunkter lett blir stemplet som kjetterske.” Men han trekker så tråder til forlaget der disse selskapene sponses av Gyldendal.
Dette blir så en del av en argumentasjon der Hamsun-forskningen settes i sammenheng med en kapitalistisk forlagsstrategi i regi av Gyldendal som igjen forbindes med etableringen av en norsk nasjon. Et uttrykk for denne strategien er Kolloens biografi som blir en nasjonal satsing.
Haugans kritikk retter seg på et nivå mot apologeter (beskyttere) av Hamsun, men også mot deres forlag, Gyldendal. Dette fordi biografer som Kolloen sår tvil om Hamsun var antisemitt. Derfor blir dette “pinlig for Gyldendal” i følge Haugan.
Derfor blir fokuset på nettopp Gyldendal som iscenesetter en nasjonal dekkoperasjon der Kolloen blir en viktig aktør. Formålet blir “å redde Hamsun fra Hamsun” slik at nasjonen kan feire et konstruert bilde av dikteren.
Men Haugan retter også skytset mot den politiske elite og kongehus i det de sanksjonerer denne feiringen som samtidig kritiseres av internasjonale holocaustsentre.
Konklusjonen er at Norge ikke kan sin Hamsun, en “kollektiv ubevissthet” har bredt seg utover landet. Haugans råd er at Norge burde “settes under kulturell administrasjon av EU med tanke på den blindhet som Hamsun-feiringen røper”.
Her bør det nevnes at Haugans biografi om Hamsun utkom på Aschehoug i 2004.
Haugan kronikk aktualiserer forlagenes strategi i forhold til sine forfattere. Er det slik som Haugan forfekter, at Gyldendal beskytter Hamsun? Har forlaget en politisk agenda? Hva med Aschehoug og deres rolle?
