Oppgaven til samlingen var å reflektere over begrensninger og muligheter som skribent. Her har jeg lyst til å omdefinere oppgaven, altså bare å tenke over mine muligheter. Fordi det er mulighetene som teller, det er potensialet og ikke minst viljen, som teller. Nå er det vel min rolle som faglitterær forfatter som teller. Men hva er en faglitterær forfatter? Er han noensinne blitt definert eller ønsker han å bli definert?
Det er vel en kontradiksjon her mellom det faglige og det litterære, mellom innholdet og uttrykket, mellom substans og form. Alle prøver vi å formidle et budskap, men vi må også pakke det inn i en form. Mitt utgangspunkt er at vi må velge hvem vi er eller ønsker å være. Ønsker vi å være forskere eller formidlere? Kan vi være begge samtidig? Kan vi være forskere uten å være formidlere eller vice versa?
Nå har vi alle veldig ulike prosjekter som spenner fra livets byggesteiner til iranske kvinner i eksil til den evige vandreren, Hamsun. Heri ligger mulighetene, men også begrensningene. Vi kan skrive om hva som helst, men det faktiske kravet begrenser oss. Vi må forholde oss til det som vi kaller “virkeligheten” om så vi velger å male den i ulike farger. Det er dette, det faktiske som er vårt utgangspunkt som vi formidler til den ytre verden.
Nå finnes det noe som heter den “språklige vendingen”, at språket konstruerer vår virkelighetsforståelse. Dette kan tolkes som at form er alt, at innholdet underordnes formen, den måten vi uttrykker vårt budskap på. Det er mitt syn at om hvis denne tilnærmingen føres til sin logiske konklusjon, vil ethvert budskap kunne pakkes inn i en forførende gavepakning. Her kan jeg både referere til Jørgan Haugans biografi over Hamsun og Marianne Egelands bok om biografisjangeren. Felles for disse er at de reflekterer over modernismen og post-modernismen ikke bare som litterære strømninger, men også som en politisk ideologi. Kan det være en (paradoksal) forbindelse mellom litterær eksperimentering og konservatisme, ja endog nazisme og anti-semittisme som hos Haugans Hamsun og Egelands Paul de Man?
Jeg sier ikke her at form og uttrykk er betydningsløst, men at de er sekundære i forhold til innholdet. Grunnen er at et formløst innhold likevel kan formes på nytt mens et en innholdsløs form aldri kan gjenfylles. En tekst uten form kan re-form-eres på uttalige måter mens en innholdsløs tekst negerer seg selv, en tekst som opphører å være tekst.
Derfor må formen speile innholdet slik at en syntese mellom disse to oppstår. Eller kanskje blir form og innhold identiske slik at denne grunnleggende kontrasten fremstår som et falsum, en falsk dikotomi?
