Bøker jeg har lest – Drageløperen og Tusen Strålende Soler av Khaled Hosseini
Av mange bøker som blir konsumert i løpet av et år, har jeg valgt ut to, nemlig Drageløperen og Tusen Strålende Soler. Forfatteren, Khaled Hosseini, er pussig nok min jevnaldrende, både i år og dato. En annen parallell er hans nomadetilværelse som har tatt ham fra Kabul til Theran, tilbake til Kabul, Paris og til slutt California der familien slo seg ned i 1980. Men der stopper analogien. Hosseini har nemlig begått to romaner som begge har blitt bestselgere eller ”page turners” om man vil.
Hvorfor? Noen vil peke på ”settingen” der begge utspiller seg i Afghanistan i en periode der både Taliban og 11/9 danner et bakteppe. Nettopp dette området fremtrer som et globalt konfliktfokus mellom vest og øst og tilsynelatende sivilisasjon og tyranni. Andre vil peke på det melodramatiske som inkluderer barnevoldtekt i debutromanen og tvangsekteskap i den andre romanen.
Imidlertid vil jeg påstå at dette ikke er det primære i forhold til det jeg vil kalle for episke grunnelementer. Disse er først og fremt grunnfølelser som kjærlighet og svik mellom karakterer som leseren kan tro på. Denne troverdigheten bunner sekundært i praktfulle miljøskildringer, men primært i troverdige karakterbeskrivelser som egentlig er tverrkulturelle i sitt vesen. Men størst og viktigst av alt er likevel handlingen som får leseren til å bla om atter en gang selv om klokken er midt om natten.
I Drageløperen vekkes for eksempel leserens narrative begjær allerede i prologen der hovedpersonen funderer over hvordan han skal gjøre godt den uretten han hadde gjort mot sin bestevenn, Hassan. Vi brenner etter å vite hva uretten består i, hva som skjedde med Hassan etterpå og ikke minst hva Amir har til hensikt å gjøre nå. Det er slike spørsmål som får oss til snu ark etter ark og endelig det siste arket i boken med et vemodig sukk.
